Frans hadde også en stor hengivenhet for Vår Frue. Hans kall modnet, og da han fylte fjorten år, trådte han inn i novisiatet i klosteret Santa Maria di Betlem hos fransiskanerkonventualene (Ordo Fratrum Minorum Conventualium – OFMConv), som i tillegg til konventualer også kalles minoritter eller svarte fransiskanere. Han avla sine løfter som femtenåring. Han fortsatte sin formasjon og ble viet til subdiakon i en alder av atten år og diakon som tyveåring. Den 31. mai 1586 ble han presteviet, 22 år gammel, av erkebiskop Alfonso de Lorca. Til stede for å dele hans glede var hans fire år yngre fetter Francesco Serra, som nylig var blitt ikledd drakten som fransiskanerkonventual. Denne fetter Frans var sønn av vår Frans’ mors søster.
P. Frans Zirano bodde i ulike klostre, i kirker i kontakt med de troende eller i kommuniteter hvor han sto til tjeneste for brødrene. I klosteret Santa Maria de Betlem hvor han bodde først, var Frans spesielt verdsatt for sin nestekjærlighet. Denne dyden skulle han få bruk for, for i 1590 ble det ordnete og arbeidsomme livet i klosteret Santa Maria avbrutt av en dramatisk hendelse i hans liv. For mens hans fetter br. Francesco Serra var på reise, ble han tatt som slave av tyrkiske sjørøvere fra ottomansk Algerie som angrep Sardinia, og de tok ham med tilbake til Alger, som var et av de mest aktive islamske sentre for sjørøveraktivitet i disse årene.
I åtte år led p. Zirano og ba for sin uheldige fetter, mens han samvittighetsfullt utførte sine plikter. Fremfor alt var han engstelig for fetterens åndelige skjebne, for det hendte ofte at kristne slaver konverterte til islam, bare for å slippe unna ydmykelsen og bli fri fra slaveriet. I 1598 døde mama Margaruza, noe som forsterket p. Frans’ bekymring for sin slektning i fangenskap. Hans store nestekjærlighet fikk ham til å akseptere den guddommelige inspirasjonen som kalte ham til å dra til Alger og kjøpe fetteren fri.
Til tross for denne avgjørelsen fortsatte han å bidra med arbeid og engasjement for sin kommunitet i Sassari. I januar 1598 ble det et bytte av embeter i klosteret Santa Maria, hvor p. Zirano ble utnevnt til klosterets økonom, almissesamler og prokurator (kansler), et embete hvor han hadde ansvaret for å håndtere klosterets offentlige anliggender. I de dagene var dette en oppgave så viktig at utnevnelsen av p. Zirano ble registrert av en notarius. I dette embetet administrerte han en kornreserve i kommuniteten, og han hadde også oppgaven med å tigge i noen av områdene rundt Sassari.
Å kjøpe fri fetteren var lettere sagt enn gjort. Først og fremst måtte han samle sammen en sum på 200 scudi som var løsepengekravet, og den eneste måten å gjøre det på, var å gå rundt og tigge. Men saken ble komplisert av en klar klausul som sa at bare mercedarierpatre fra Bonaria på Sardinia kunne tigge for frigjøringen av slaver. Mercedarianerne eller «Mercedarierordenen for løskjøping av fanger» (Ordo Beatae Mariae Virginis de Mercede redemptionis captivorum – OdeM) var opprettet nettopp for å kjøpe fri slaver fra muslimene. En annen orden med samme oppgave var trinitarierordenen eller offisielt «Ordenen av den aller helligste Treenighet for løskjøping av fanger» (Ordo Sanctissimae Trinitatis redemptionis captivorum – OST eller OSsT). I tillegg arbeidet brorskap og fromme foreninger for samme formål.
For å få dispensasjon fra denne klausulen appellerte p. Zirano en gang i de siste månedene av 1597 eller tidlig i 1598 til pave Klemens VIII (1592-1605), og den 19. mars 1599 svarte paven positivt i et brev som ble kalt Ortatorio og ga ham autorisasjon til å tigge for dette formålet i en periode på tre år. Paven oppfordret alle kristne, legfolk og ordensfolk, til å gi sjenerøst til den ydmyke munken «på rundt 33 år, liten av vekst, med svarte øyne og brunt skjegg». Utstyrt med denne anbefalingen gikk p. Zirano over hele øya i tre år for å samle inn almisser og gi trøst til familiene til de andre slavene, og han arbeidet for frigjøringen av noen av dem. Det som gjensto nå, var bare byråkratiske detaljer med å skaffe seg et fritt leide av myndighetene i Algerie, overføre penger til Afrika og lære seg reglene for håndtering av muslimer og slaver.
I løpet av våren 1602 dro han avgårde, full av engstelse og håp, men sterk i troen. Det fantes ingen mulighet til å komme seg direkte fra Sardinia til Algerie, så han dro til Spania, hvor han møtte kong Filip III (1598-1621). Kongen tilbød ham plass på et spansk skip som skulle bringe hans ambassadør til Alger, munken Matteo de Aguirre OFMObs fra Mallorca, som var en tidligere slave i Alger med kunnskap om det lokale språket og den politiske situasjonen. Han var ukjent for p. Zirano, men han hadde et politisk oppdrag som skulle utføres vedrørende den truende krigen mellom ottomansk Algerie og kong Sid Amar ben Amar av Kuko, som ble støttet av spanjolene. Denne politiske misjonen gjorde p. Ziranos oppgave enda vanskeligere og skulle innvirke på sluttresultatet.
Kongeriket eller sultanatet Kuko var en del av Kabylia, en fjellrik region nord i dagens Algerie, mellom byene Alger i vest og Skikda i øst. Under ottomansk Algerie var det meste av Kabylia uavhengig, delt i de to kongerikene Kuko (1510-1870) i dagens algeriske provins Tizi Ouzou, og Ait Abbas (1510-1872) i dagens provins Béjaïa. Kongen av Kuko hadde en forelder som hadde konvertert til kristendommen. Den 28. juli 1602 satte p. Frans Zirano i følge med ambassadør Matteo de Aguirre første gang foten på afrikansk jord, den lille havnebyen Asofon, som da ennå ikke lå i Algerie.
P. Frans ville straks gå i gang med å utføre sitt oppdrag. Dessverre var det ikke akkurat det mest passende tidspunktet. I Alger ble alle som kom fra Kuko, ansett som fiender eller spioner. Forhandlinger om løskjøping av slaver var blitt suspendert. I byen hørte de nyheten om at patrene Matteo de Aguirre og Frans Zirano var ankommet, og p. Ziranos navn ble også lagt til på listen over ettersøkte personer.
Han innså umiddelbart de problemene som forhandlingene innebar, så han bestemte seg for å dra videre til Algerie for personlig å finne ut av tingenes tilstand. Den 18. august 1602 forlot han kongeriket Kuko forkledd som en kjøpmann som solgte brune linstoffer, sammen med en tolk. Etter tre dagsreiser var han ved bymurene i Alger. Situasjonen var spent, for man kunne se de spanske skipene i nærheten av øya Ibiza, og et pålegg av 19. august begrenset de kristnes frihet. Det var en svært kritisk situasjon og stemningen var fiendtlig mot de kristne på grunn av krigen som var i ferd med å bryte ut. Den 24. august kom den fryktelige piraten Morat Arraez til byen med 200 nye kristne slaver, inkludert flere ordensbrødre.
Den siste komplikasjonen var arrestasjonen av en overløper fra Kuko som bar med seg noen brev fra p. Matteo de Aguirre til p. Zirano og andre kristne i Alger. Da mannen ble utsatt for tortur, avslørte han at alt ansvar var knyttet til den portugisiske presten Salvador de la Cruz. Det ble senere avslørt at brevene fra Matteo i virkeligheten ikke var et budskap om svik, men et avslag på å involvere seg i frikjøping av slaver. Men i mellomtiden var mange kristne blitt brutalt henrettet, og den siste var Salvador de la Cruz, som ble brent levende over svak varme om morgenen den 27. august.
I dette virvaret av tragiske hendelser holdt p. Frans Zirano seg forsiktig vekk fra byen, hvor han nå ble ettersøkt, og deretter dro han tilbake til kongeriket Kuko. I Algerie hadde han møtt forskjellige kristne slaver og trøstet dem, og den 27. august 1602 kjøpte han fri fire slaver som arbeider på gårder utenfor bymurene og brakte dem med seg til byen Kuko. I mellomtiden hadde hans fetter satt mot i andre lidende i fengselet og hadde lært arabisk, laget fire altertavler med sine egne hender (en for hver av de fire kirkene hvor det var tillatt for kristne å samles til messe) og tilpasset seg et liv i slit og ydmykelse.
Krigen brøt ut den 1. september. På slutten av 1602 var p. Zirano fortsatt ikke i stand til å handle, selv om han ble hjulpet Matteo de Aguirre. Mens han ventet i byen Kuko i fire måneder, fra september til desember 1602, utførte p. Zirano prestetjeneste for kristne som var reddet eller rømt fra Alger og noen overløpere som var i Kuko mens de ventet på å vende hjem.
I denne perioden møtte han også ektefellene Gavino Pinna og Margherita Escano og deres sønn Pedro. De var opprinnelig fra Tempio Pausiana, hovedstad i provinsen Olbia-Tempio på Sardinia, og betrodde ham sin dype beklagelse over å ha fornektet den kristne tro, selv om det bare var utad. Det var faktisk nok at en kristen gikk inn i moskeen eller nevnte navnet Muhammed, så fikk han valget mellom å bli muhammedaner eller bli brent levende. Faktisk hadde ekteparet i sine hjerter alltid vært faste kristne, og de pleide å tilrettelegge oppgaven med løskjøping av slaver og hjelpe prester med å feire messe og på ulike andre måter. De flyktet fra Alger etter hendelsene som deretter inntraff, hvor Gavino også ble involvert. Senere vitnet han til kongen av Spania om drapet på p. Frans Zirano. Vel hjemme hadde ekteparet senere gleden av å se sin sønn Pedro bli presteviet.
Konflikten ble deretter mer akutt, for i mellomtiden gikk kong Sid Amar ben Amar den 10. januar til et overraskende angrep og påførte fienden et ydmykende nederlag i Slaget om Alger. Kongen ville at kongen av Spania skulle få vite om denne nyheten så fort som mulig, så han sendte p. Zirano for å bringe et brev til den spanske kongen. På vei fra fjellområdet til havnen i Asofon ble han kanskje forrådt, i alle fall ble han forlatt av sin eskorte som var med for å forsvare ham mot bakholdsangrep fra soldatene i Alger, og ble arrestert. Hendelsene ble senere rapportert av en spansk slave. p. Zirano ble umiddelbart fratatt brevet til kongen av Spania, avkledd, slått, lagt i lenker og brakt til Alger, hvor han kom den 6. januar 1603 «halvdød av kulde og sult, kledd i bare knebukser, barbeint, med en stor lenke rundt halsen og håndjern».
I Alger ble han kastet i fengsel av pasjaen Soliman, en siciliansk renegat, i håp om mulige løsepenger på 3000 gulldukater. P. Zirano hadde nemlig blitt forvekslet med p. Matteo de Aguirre, derfor den store summen løsepenger (fetteren var bare verdsatt til 200 scudi). I fengselet fant han andre kristne, men alle hadde forbud mot å snakke med ham. Til tross for den strenge overvåkningen kunne hans fetter Francesco Serra besøke ham to fredager på rad, mens vaktene var opptatt med fredagsbønnen i moskeen. Han fortalte p. Zirano at han kanskje ville bli brent levende, og han fikk til svar: «Måtte Gud sørge for at dette skjer meg for å være kristen».
P. Zirano ba bare om en skriftefar, men dette var ikke mulig. Han stolte på Gud og han formante sine ledsagere i fengselet om å forbli sterk i troen. Mellom det første og andre besøket av sin fetter ville janitsjarene (militsen som beskyttet Alger) den 22. januar 1603 sende p. Zirano med et britisk skip til Konstantinopel som et krigstrofé til den tyrkiske storvesiren, som også styrte Alger, men det mislyktes fordi pasjaen foretrakk løsepenger.
To dager senere fortsatte tautrekkingen mellom pasja Soliman, som i lys av løsepengene ønsket at p, Zirano skulle redde livet, og janitsjarene som ønsket ham død. Den 24. januar 1603 ble han innkalt til avhør hos byrådet, som hadde innsett at han ikke var den hatede spanske ambassadøren p. Matteo de Aguirre, men den sardinske p. Zirano. Samme kveld kom fetteren for å fortelle at han kom til å bli henrettet neste dag, og han utbrøt: «Måtte det behage Gud at min død vil få renegatene til å kjenne hvor galt det var at de ble overløpere». Han tilbrakte natten i bønn. En utroper proklamerte gjennom gatene i byen at lovbryteren hadde «stjålet» fire slaver og var «en spion».
Om morgenen den 25. januar 1603 ble den endelige dommen avsagt, og han fikk vite at Storrådet hadde bestemt en enda frykteligere straff: Han skulle flås levende og deretter blø i hjel under fryktelige smerter. Hans kommentar var en takksigelse til Herren: «La oss takke Herren vår Gud, for at han valgte meg, en uverdig tjener». Men han fikk vite at han kunne redde livet dersom han falt fra sin tro, men Frans ville aldri ha fornektet Herren.
Etter korsveien gjennom hovedgaten i Alger, et overfylt marked, hvor han kledd i en tunika og med en lenke rundt halsen ble utsatt for fornærmelser, spytting og slag, kom han til retterstedet, utenfor døren til Babason. Underveis til retterstedet fikk han et nytt tilbud om å forlate troen og omfavne islam, men han svarte at den kristne tro er den eneste kilden til frelse. Da han nådde retterstedet og forberedelsene til fullbyrdelsen av dommen begynte, avviste han det tredje og siste tilbudet om å forlate sin tro i bytte for sitt liv. Han svarte: «Jeg er en kristen og tilhører ordenen til min far St. Frans, så som sådan vil jeg dø, og jeg bønnfaller Gud om å opplyse deg slik at du forstår det».
Frans ba høylytt ved å resitere den bibelske sangen om de tre unge mennene i ildovnen, som et vitne senere fortalte, og han påkalte Jesus og Maria og Paulus. Han ble flådd levende, og da den siste delen av huden ble revet av, utbrøt han med Kristi ord: «I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd». Og med disse ordene utåndet han.
Hans hud ble fylt med halm og utstilt på en byport i Alger. De kristne fikk tak i noen lemmer og voktet dem. Noen av dem kom til Italia, og til Sicilia kom en hånd og huden på en arm, noe en tekst fra 1605 informerer om. I dag er de forsvunnet. Hans fetter, som senere fikk friheten tilbake og var i stand til selv å kjøpe fri seksten kristne slaver, kunne senere gi den lemlestede kroppen en begravelse.
P. Ziranos tro vakte beundring og hans martyrdøds berømmelse har blitt bevart helt til vår tid. P. Frans Ziranos heroiske død forårsaket en umiddelbar og dyp beundring, ikke bare i Spania, Sardinia og i hjemlandet Italia, men i hele kristenheten. På 1600- og 1700-tallet ble det gjort forsøk på å åpne en saligkåringsprosess, men de mislyktes på grunn av vanskelighetene i tiden. Saken ble gjenopptatt i 1984, og den første fasen ble fullført med informativprosessen i bispedømmet Sassari (1990-91), og deretter ble saken oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Roma. 400-årsminnet for hans død ble feiret i ordenen i 2003.
Den 7. februar 2014 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Han ble saligkåret av pave Frans den 12. oktober 2014 på Piazza d’Italia i Sassari i Italia. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hans minnedag er dødsdagen 25. januar.
Kilder: santiebeati.it, diocesioristano.freeservers.com, sancarloforever.blogspot.com, smbsassari.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 12. oktober 2014