Den hellige Gabriel (gr: Γαβριήλ) ble født en gang på 1600-tallet i landsbyen Alloni på øya Marmara (tyrk: Marmara Adası; gr: Προκόννησος, Prokónnesos; lat: Proconnesus) eller Proikónesos (Προικόνησος). Marmara er den største øya i Marmarahavet (tyrk: Marmara Denizi), i antikken kalt Propontis (Προποντίς), mellom Middelhavet og Svartehavet. Gabriel var svært from fra han var barn, og i tidlig alder ble han munk, og senere ble han diakonviet. Han oppførte seg klokt og rettskaffent, og etter hvert som han ble mer moden, vokste hans lengsel etter martyriet. Men han beholdt sine tanker i sitt hjerte og ventet tålmodig på å lære Guds vilje å kjenne.
Senere reiste Gabriel til Konstantinopel, hvor han ble dørvokter i patriarkatet. I denne stillingen var han også utroper for patriarkatets kirke St. Georg (Άγιος Γεώργιος) på en tid da kirkeklokker var forbudt. Da den lange fasten nærmet seg, tilbrakte han mye tid i bønn i kirken St. Georg, og han ba spesielt om å bli vist hvordan han skulle ofre sitt liv for Kristus.
En dag da han gikk langs gaten, møtte han en muslim som dyttet ham ut av veien for selv å få plass til å komme forbi. Men Gabriel dyttet ham tilbake og forbannet den muslimske religionen. Noen tilskuere hørte hans forbannelse og grep ham. Noen slo ham, mens andre dyttet ham rundt, og de opprørte muslimene brakte ham for retten. Foran dommeren ba de om en dom mot ham for å ha forbannet islam. De andre muslimene stadfestet at anklagen var sann, og derfor ga dommeren ordre om at Gabriel skulle settes i fengsel og ga muslimene en skriftlig anklage mot ham.
Neste morgen ble Gabriel hentet ut av fengselet. Ettersom storvesiren var i Hadrianopel sammen med sultanen, ble Gabriel brakt for en kaimakam (kaymakam, qaimaqam) (en vise-guvernør eller administrator, spesielt for storvesiren og guvernøren av Konstantinopel). Han spurte Gabriel om anklagene mot ham var sanne, at han hadde fornærmet den muslimske religion, innrømmet han villig at det hadde han. Administratoren sa da til ham: «Min gode mann, forlat denne religionen og kom over til vår. Ser du ikke hvor mye heder og hvilket imperium Muhammeds religion eier?»
Til dette svarte Gabriel: «Gud forby at jeg skulle være så gal og ignorant å kalle min Herre Jesus Kristus bare et menneske når han er en sann sønn av Gud, sann Gud og sant menneske. [Når det gjelder] din Muhammed, erklærer jeg at han ikke er en profet, men en vanlig mann, en analfabet, en forfalsker, en fiende av vår Frelser Jesus Kristus. Følgelig føler jeg forakt og avskyr ham og hans tro».
Da den forvirrede administratoren hørte dette, spurte han Gabriel: «Er du full, eller har du mistet vettet?» Til dette svarte han: «Jeg er verken full eller riv ruskende gal, men takket være min Kristus har jeg både et godt vett og en god sjel». Administratoren ble da svært sint og sa til prefekten: «ta ham og halshogg ham».
Prefekten tok Gabriel, som var bundet, og førte ham til sted som ble kalt Palitzi Kapisi nær tollbygningen. Der ba Gabriel og var full av glede over halshoggingen, som fulgte umiddelbart. Det var den 2. februar 1676 i Konstantinopel. De lot hans levninger bli liggende i tre dager. Siden de kristne ikke var i stand til å skaffe det beløpet som ble krevd for å kjøpe fri levningene, kastet muslimene dem i havet. Hans minnedag som martyr er dødsdagen 2. februar.
Kilder: Vaporis, Infocatho, nominis.cef.fr, johnsanidopoulos.com, holytrinityorthodox.com – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 31. mai 2020