Den salige Garembert (Walembert) ble født rundt år 1084 i Wulpen i provinsen West-Vlaanderen i Flandern i det nåværende Belgia. Hans fromme foreldre sendte ham for å studere «de frie kunster», som kunst, musikk, grammatikk, retorikk, historie, poesi og klassiske språk, hos kannikene i klosteret St. Valburga (Sainte-Walpurgé) i Veurne (fr: Furnes) i Flandern. Som 22-åring dro han til Cambrai i Nord-Frankrike for å lære fransk.
Etter et kort opphold i Cambrai dro han til Saint-Quentin, hvor han gikk i tjeneste hos borgermester Oylard. Da han ble klar over sitt kall til et liv som eremitt, fikk han tillatelse av biskop Burchard av Cambrai, en venn av den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), til å leve i ensomheten i Bony. Flere kandidater gikk i skole hos Garembert. I 1119 bygde han et kloster og en kirke i Bony til ære for den hellige Jomfru Maria og de hellige Kassian og Nikolas. Klosteret ble utstyrt av kapittelet i Saint-Quentin. Elleve år senere fantes det også et kvinnekloster der, og superioren der var hans søster Réginalde.
I 1136 flyttet Garembert kommuniteten til Mont-Saint-Martin, rundt to kilometer fra Bony. For å garantere fremtiden til sin grunnleggelse henvendte Garembert seg til klosteret Saint-Martin i Laon i departementet Aisne i regionen Picardie i Nord-Frankrike og ba om å bli tilsluttet premonstratenserne (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger Norbert, eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten.
Den salige abbed Guntarius av Saint-Martin (1124-51; d. 1173) sendte ham da tolv klerikere ledet av Odéran. Garembert trakk seg da fra sin stilling som abbed og viet seg etter det først og fremst til søstrene. Han forlenget hver kveld lectio divina helt til matutin. Hele dagen tjente han de fattige, pilegrimer og de foreldreløse. Ved en uenighet med sin etterfølger når det gjaldt søstrene, trakk Garembert seg tilbake til ensomheten.
Da Garembert merket at hans død nærmet seg, lot han seg bringe inn i kirken for å motta de hellige sakramenter der. Lykkelig løftet han hendene mot himmelen, trøstet sine brødre og ba. Den 31. desember 1141 ropte han plutselig med høy røst: «Før meg, O Herre, min vei for sitt åsyn». Deretter døde han. Hans minne forble levende i Bony og i Mont-Saint-Martin.