Den hellige Gaudentius av Brescia (d. ~410)

Den hellige Gaudentius (it: Gaudenzio) ble født en gang på 300-tallet i Brescia (Brixia) i regionen Lombardia i Nord-Italia. Han fikk etter alt å dømme sin utdannelse av den hellige biskop Filastrius av Brescia (d. ca 387) (Philastrius; it: Filastrio), som han anså som sin åndelige far. Filastrius var mest kjent for sine skrifter om heresier.

Gaudentius ser ut til å ha skaffet seg et betydelig ry allerede mens han fortsatt var ung, og ettersom han var en ydmyk mann, bestemte han seg rundt 386 for å reise til Jerusalem, delvis på valfart og delvis i håp om å bli glemt på hjemstedet. Mens han var i Caesarea i Kappadokia, skal han ha møtt de aldrende niesene til den hellige Basilios den store av Caesarea (ca 330-79), som ga ham relikviene av De førti martyrer av Sebasteia i Armenia (d. 320). Deretter fortsatte han til Jerusalem.

Imens døde biskop Filastrius rundt 387, og presteskap og folk i Brescia valgte Gaudentius til ny biskop, byens åttende. Folket i Brescia avla en ed på at de ikke ville akseptere noen annen biskop enn Gaudentius. Han nektet først, men da ble han truet med ekskommunikasjon av de andre biskopene i regionen, åpenbart initiert av den hellige biskop Ambrosius av Milano (ca 339-97), hvis han ikke adlød det som åpenbart var et guddommelig kall. De østlige biskopene truet også med å nekte ham kommunion hvis han ikke adlød. Biskop Ambrosius bispeviet sin venn Gaudentius rundt 387 (trolig i 390). Den talen Gaudentius holdt til Ambrosius og de andre biskopene ved den anledningen, er bevart og uttrykker hans ydmykhet og følelsen av ikke å strekke til på grunn av sine unge alder og mangel på erfaring. Han ser ut til å ha vært en både kultivert og svært religiøs person.

Biskop Gaudentius huskes i første rekke på grunn av sin forbindelse med den hellige Johannes Krysostomos (ca 347-407), patriark av Konstantinopel. Av et brev fra Krysostomos til Gaudentius (Epistula CLXXXIV) kan det utledes at de to hadde møttes i Antiokia. Etter at Krysostomos ble forvist for andre gang i 404, nektet den hellige pave Innocent I (401-17) å anerkjenne biskopen som var utnevnt i hans sted og krevde et upartisk konsil for å avgjøre striden. Den vestromerske keiseren Honorius (395-423) skrev et brev til forsvar for Krysostomos til sin bror, østkeiseren Arkadios (395-408) i Konstantinopel, og dette brevet ble brakt til Konstantinopel sammen med et brev fra paven av en protestdelegasjon på fem biskoper.

Gaudentius var et ledende medlem i denne delegasjonen. De ble stanset utenfor Konstantinopel av noen tjenestemenn og beordret til å gi fra seg brevene, og da de nektet å gi dem til noen andre enn keiser Arkadios personlig, ble de fratatt brevene med makt slik at en av biskopene fikk tommelen brukket. De fikk ikke slippe inn i byen, men ble stengt inne i et fort kalt Athyra på kysten av Trakia. Deretter ble det gjort et forgjeves forsøk på å bestikke utsendingene til å anerkjenne Atticus, den inntrengeren som var innsatt som Krysostomos' etterfølger som erkebiskop.

Gaudentius innså snart at deres oppdrag var håpløst, og på hans anmodning fikk utsendingene til slutt lov til å reise hjem. Men de ble satt på et skip som var så lite sjødyktig at målet sannsynligvis var at de skulle drukne. De måtte forlate skipet ved Lampsakos (lat: Lampsacus) på den lilleasiatiske siden av Dardanellene (Hellesponten) (i dag Lapseki i Tyrkia). Derfra tok de et skip til Italia, og etter tyve dager kom de til Otranto.

Krysostomos sendte et brev til Gaudentius og de andre og takket for det forsøket de hadde gjort for ham, men den stive og kjølige tonen i brevet antyder at det heller var skrevet av en sekretær enn den varmhjertede Johannes Krysostomos. Da utsendingene ble sendt tilbake, avbrøt pave Innocent I kirkefellesskapet med de østlige biskopene som hadde dømt Johannes. Det førte også til brudd med Alexandria og byens patriark Theofilos, Johannes Krysostomos' hovedmotstander. Deres egen beretning om deres fire måneder lange eventyr har blitt bevart av Palladius (Dialogus, 4).

Noen av Gaudentius prekener er bevart. Det skyldtes i første rekke en adelsmann ved navn Benevolus, som var kommet i unåde hos keiserinne Justina fordi han ikke ville forfatte et edikt til støtte for arianerne, og hadde trukket seg tilbake til Brescia. På grunn av sin svake helse kunne han ikke overvære Gaudentius' påskeprekener i 404, så han spurte om ikke biskopen kunne skrive dem ned for ham. På denne måten har vi fått overlevert ti av Gaudentius' prekener, eller avhandlinger, som han foretrakk å kalle dem, av de i alt 21 som er blitt bevart for ettertiden. I forordet benytter Gaudentius anledningen til å ta avstand fra alle uautoriserte kopier av sine prekener som var publisert av stenografer. Disse piratversjonene ser ut til å ha vært kjent av Gaudentius' samtidige, den prominente Rufinus av Aquileia (ca 345-410) som var en av historiens første kirkehistorikere og som hadde høye tanker om Gaudentius som lærer. Han dedikerte sin oversettelse fra gresk av de pseudo-klementinske «Gjenkjennelser» (Recognitiones Pseudoclementinae) til Gaudentius, og i dedikasjonen priser han biskopen av Brescias intellektuelle evner og sier at selv hans improviserte taler er verdig til utgivelse og bevaring for evigheten.

Gaudentius døde rundt 410. Hans minnedag er 25. oktober og hans navn står i Martyrologium Romanum. Han hadde bygd en basilika i Brescia som han kalte «Forsamlingen av helgener» (Concilium Sanctorum), hvor han samlet mange dyrebare relikvier av Johannes Døperen, apostlene og andre martyrer der som han hadde hatt med seg fra sin pilegrimsreise i øst, samt andre relikvier fra Milano og andre steder. Hans preken ved vigslingen av basilikaen er bevart, og der erklærte han at en liten del av en martyrs relikvier har samme effekt som hele kroppen. I 1602 ble Gaudentius' egne relikvier flyttet til denne basilikaen, som nå heter St. Johannes Døperen (San Giovanni Battista), og der æres de fortsatt. Gaudentius avbildes ofte på altertavler av de store malerne fra Brescia som Moretto, Savoldo og Romanino. Det eksisterer ingen biografi om ham.