Den hellige Gallus (fr: Gall, Gal, Gault) ble født rundt 486 i Arvernis i Aquitania, senere Clairmont, nå Clermont-Ferrand i departementet Puy-de-Dôme i regionen Auvergne i Frankrike (fra 2016: regionen Auvergne-Rhône-Alpes). Hans kristne foreldre, senator Georgins og hans hustru Léocadia, kom fra ledende familier i området.
Hans mor nedstammet fra familien til Vettius Egapethus (Vectius Pagathus, Vettius Apagatus, Bectius Pagatus), en høyt æret martyr fra Lyon. Han var en ung kristen som sto i mengden da den store martyrgruppen som har fått navnet de hellige Blandina og Pothinus av Lyon og deres ledsagere (d. 177), ble forhørt på forum i Lyon. Han ble så opprørt av urettferdigheten i forhørene at han ba om å få lov til å forsvare de anklagede. Da dette ble nektet ham, tok han plass blant dem og led martyrdøden sammen med dem.
Gallus’ foreldre ga sin sønn en fortreffelig utdannelse. Hans far ønsket å få sønnen gift med datteren av en respektabel senator. Imidlertid ble Gallus rundt 507 helbredet på mirakuløst vis ved graven til den hellige Julian av Brioude og bestemte seg for å bli munk. Han forlot hjemmet og dro til klosteret Cournon (nå i kommunen Cournon-d’Auvergne i departementet Puy-de-Dôme) nær Arvernis, hvor han søkte om opptak. Men han fikk først adgang til klosteret etter at han hadde fått sin fars tillatelse.
Blant munkene utmerket han seg for sin fromhet, men enda mer for sin særdeles gode sangstemme ved tidebønnene. I klosteret møtte han den lokale biskopen, den hellige Quintian av Clermont (515-23) (fr: Quintien), som satte pris på Gallus’ intelligens og fromhet og satte ham så høyt at han hentet ham ut av klosteret for å bli biskoppelig rådgiver, og han vigslet ham til diakon (andre sier prest).
Kong Teoderik I av Austrasia (Theoderik; fr: Thierry) (511-33) invaderte Auvergne og tok Gallus til fange. Ved kongens palass i Trier gjorde hans vakre sangstemme at han fikk stillingen som offisiell kantor i det kongelige kapell. Kongen ville alltid ha ham ved sin side og tok ham også med på sine reiser. Slik kom han en gang til Köln, hvor det fortsatt sto et praktfullt avgudstempel. Det var akkurat tid for en offerfest, og folket henga seg ved måltidet til et grenseløst fråtseri. Gallus ergret seg slik over dette at han kastet ild inn i tempelet slik at både det og avgudsbildene brant opp. De rasende hedningene ville myrde ham, og det var med visse vanskeligheter at han unnslapp folkets vrede, men han hadde funnet et sikkert tilfluktssted i den kongelige borgen. Gallus fikk tilbake friheten etter noen få år og returnerte til Clermont.
Da biskop Quintian døde i 525, ba menigheten i Clermont enstemmig om Gallus som hans etterfølger, og kongen utnevnte ham til den sekstende biskop av Auvergne. Han ble viden kjent for sin nestekjærlighet og pastorale nidkjærhet, og beretningene om hans liv understreker den mildhet og tålmodighet han møtte krenkelser og fornærmelser med.
Det var på denne tiden at Gallus’ ekstraordinære sinnsro ble satt på de største prøver. En historie forteller at biskopen ble «slått i hodet av en brutal mann, som imidlertid ikke oppdaget den minste følelse av sinne eller motvilje, og gjennom denne mildheten avvæpnet biskopen villmannens raseri». En lignende anekdote involverer en mann ved navn Evodius, en prest som en gang hadde vært senator. Selv om den stolte mannen opptrådte fornærmende mot Gallus, var biskopens reaksjon ganske enkelt å reise seg fra sitt sete og foreta et besøk til kirkene i byen. Grepet av Gallus’ tålmodighet kastet Evodius seg for biskopens føtter midt på gaten.
Gallus var selv i høyeste grad ydmyk, og han søkte også å pleie denne dyden hos sine underordnede. Han hadde mottatt en viss Valentinian til kirkelig tjeneste, som var stolt av sin vakre stemme og ville briljere med den i kirken. Gallus merket at hans diakon sang mindre til Guds ære enn av forfengelighet, så han sa til ham: «I dag vil det ikke lykkes deg!» Og slik ble det også. Den pralende sangeren mistet plutselig stemmen og måtte beskjemmet trekke seg fra embetet.
Gallus spilte en stor politisk og religiøs rolle som biskop av Clermont. Han ble kjent som en forsvarer av Kirkens rettigheter mot Sivigald, den guvernøren som var utnevnt av kong Theoderik. Men etter Sivigalds tragiske død ble Gallus en beskytter av hans barn fra kongens vrede. Den viktigste begivenheten i hans episkopat var konsilet i Clermont i 535, som han organiserte. Der deltok han og fjorten andre biskoper fra kongeriket Austrasia under forsete av biskop Honoratus av Bourges – det er litt uklart om det var den hellige biskop Honoratus I (533-35) eller den hellige Honoratus II (535-37).
Dette konsilet vedtok sytten canones, hvorav de første seksten finnes i Decretum Gratiani som ble kompilert på 1100-tallet av Gratian, og som har blitt en del av Den katolske kirkes kirkerett, Corpus Iuris Canonici. Blant bestemmelsene var at biskoper fikk forbud mot legge frem private eller timelige saker for behandling på konsiler før de hadde behandlet spørsmål om disiplin. Klerikere fikk forbud mot å appellere til legfolk i sine disputter med biskoper, og ekskommunikasjon ble uttalt mot biskoper som anmodet om beskyttelse fra fyrster for å oppnå et bispesete, eller som sørget for at falske valgdekreter ble undertegnet. Konsilet erklærte seg også kraftig mot ekteskap mellom kristne og jøder, ekteskap mellom slektninger og presteskapets forsømmelser. Gallus deltok også på det fjerde (541) og det femte (549) konsilet i Orléans. Konsilet i 541 promulgerte skarpe dekreter for avskaffelse av slaveriet, og konsilet i 549 fordømte Eutykios’ og Nestorius’ vranglære.
De siste årene av sitt liv viet Gallus en god del tid på å lære opp den fremtidige hellige Gregor av Tours, som var hans nevø – sønn av hans bror. Gregor var betrodd til sin onkel for utdannelse etter at hans mor døde. Gallus var elsket for sin nestekjærlighet og ydmykhet, og han utførte mange mirakler, som da han reddet byen fra en brann og i 543 fra en pestepidemi. Han var en handlingens mann akkurat som han var en bønnens mann.
Gallus. siste sykdom var svært smertefull, men også da viste han sin vanlige tålmodighet og styrke. Tre dager før sin død samlet han sine siste krefter og delte i sitt rom ut den hellige eukaristi til de troende. Han døde den 14. mai 551 etter 26 år som biskop (ifølge Bucelin døde han i 573) og ble gravlagt i kirken Saint-Laurent. Hans epitaf (gravskrift) ble skrevet av den hellige poeten Venantius Fortunatus (ca 530-610). Hans relikvier hviler nå i basilikaen Notre-Dame du Port i Clermont-Ferrand. Det utviklet seg en sterk kult, og det ble meldt om mirakler ved hans grav, som ser ut til å ha vært godt kjent på 900-tallet. Etter at Arvernis i 848 ble omdøpt til Clairmont etter borgen Clarus Mons, ble han omtalt som episcopus Claromontanus.
Hans minnedag ble lagt til 1. juli på 1400-tallet, og det førkonsiliære Martyrologium Romanum hadde følgende notis den dagen:
Arvernis, in Gallia, sancti Galli Episcopi.
I Arvernis i Gallia [nå Clermont-Ferrand i Frankrike], den hellige Gallus, biskop.
Men ved kalenderrevisjonen i 1969 ble hans minnedag flyttet til 14. mai, og i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) står det:
Ibidem [Arvérnæ in Aquitánia], sancti Galli, epíscopi, viri húmilis et mitis, qui pátruus fuit sancti Gregórii Turonénsis.
På samme sted (Arvernis; nå Clermont Ferrand), den hellige Gallus, biskop, som var en ydmyk og saktmodig mann, onkel [på farssiden] til den hellige Gregor av Tours.
Noen nevner også 3. juni som minnedag. Alt vi vet om Gallus kommer hovedsakelig fra Gregor av Tours’ De vita patrum og Historia Francorum. På midten av 600-tallet var det en annen hellig Gallus som var den 23. biskop av Clermont som Gallus II (d. ca 650). Denne biskopen av Clermont var mindre berømt enn den første Gallus, men han æres også som helgen.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (VII), Benedictines, Bunson, MR2004, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, Butler 1866, heiligenlegenden.de - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 28. desember 1997 – Oppdatert: 16. januar 2016