Den hellige Guido Maria Conforti (1865-1931)

Den hellige Guido Maria Conforti ble født den 30. mars 1865 i Casalora di Ravadese i bispedømmet og provinsen Parma i regionen Emilia Romagna i Nord-Italia. Han var den åttende av ti barn av den velstående bonden Rinaldo Conforti og Antonia Adorni. Familien var på den tiden kommet til velstand på grunn av noen lett omsettelige eiendommer. Han fikk en forbilledlig oppdragelse i hjemmet, spesielt av sin mor. Mellom 1872 og 1876 gikk han på grunnskolen i Parma, som var drevet av De kristne skolebrødre, og allerede på denne tiden hadde han sine første bønnesamtaler med den korsfestede Kristus i den lille kirken Chiesa della Pace i Borgo delle Colonne. Han sa senere: «Det krusifikset ga meg mitt kall» og «det var som om han fortalte meg mange ting». Krusifikset står i dag i helligdommen for Guido Conforti i Parma.

Etter denne opplevelsen følte Guido et stadig sterkere prestekall. Etter å ha lest en biografi om den hellige Frans Xavier som fjortenåring, tok han denne store jesuittmisjonæren som sitt forbilde. Men hans far så ham allerede for seg som godsherre, og legene ristet stadig oftere på hodet når de undersøkte ham, for hans hjerte slo ikke i riktig rytme. Men til tross for de medisinske bekymringene og farens motstand begynte han som elleveåring i 1876 på gutteseminaret, hvor han utmerket seg ved sin flid, fromhet og pålitelighet. Han gjennomførte alle studiene med beste karakterer.

Etter at faren til slutt hadde gitt opp sin motstand, flyttet Guido i 1886 over til teologistudier på bispedømmets presteseminar i Parma, som den gangen ble ledet av den salige Andreas Karl Ferrari. Han hadde stor innflytelse på Guido og de var alltid senere knyttet sammen i et nært vennskap. Da Guido var rundt atten år gammel, ble han rammet av epileptiske anfall og søvngjengeri. Men de opphørte plutselig etter en valfart til basilikaen ved helligdommen i Fontanellato. Mens han ennå bare var kleriker, ble han utnevnt til seminarets viserektor.

Til tross for sin skrøpelige helse ble Guido presteviet den 22. september 1888 i Fontanellato i provinsen Parma av biskop Giovanni Andrea Miotti. Deretter fortsatte han som viserektor og lærer på seminaret og prest ved katedralen. På seminaret viste han betydelige pedagogiske evner, men fremfor alt imponerte han seminaristene med sitt prestelige liv og sin pastorale nestekjærlighet. Da han i 1891 ble foreslått som ny rektor for seminaret, sa han i all beskjedenhet nei, særlig fordi han gikk med planer om å opprette et seminar for utenlandsmisjon. I 1892 aksepterte han stillingene som prorektor og som kannik ved katedralen. Han ble også utnevnt til rådsmedlem i det stedlige filosofiske akademiet St. Thomas Aquinas. I 1893 ble han bispedømmets leder for Det fromme verk for troens utbredelse.

Den 4. mars 1896 tok Guido doktorgraden i teologi, og den 7. mars ble han utnevnt til bispedømmets generalvikar. Den 15. september samme år ble han utnevnt til president for det kirkelige særtribunalet for pressen, og den 21. september ble han opptatt i det teologiske kollegium.

Guido foretrakk å sende misjonærene til Asia, fordi det var der de fleste ikke-kristne var å finne. De dro til Kina, det landet som deres forbilde Frans Xavier var på vei til da han døde. Det var ingen mangel på problemer. Guido hadde bare en ung prest til forføyning som hjalp ham i formasjonen av de unge misjonærene mens han selv var fullt opptatt som generalvikar i kurien. Da den hellige Frans Fogolla (1839-1900), fransiskansk biskop i Kina, kom til Parma, nølte Guido ikke et øyeblikk med å skille seg av med sin eneste prest, og dermed kunne p. Caio Rastelli og subdiakonen Odoardo Mainini reise med den ærverdige biskopen. Den 3. mars 1899 kunne dermed de første xaverianermisjonærene reise til Kina.

Etter at de kom til Shansi i det nordlige Kina, ble p. Caio sendt til fjellene i vest, hvor han måtte kjempe med sult og utallig andre prøvelser. Da Bokser-opprøret brøt ut, flyktet han over fjell og dal med en tropp på ti soldater i hælene, ettersom det var satt en pris på hans hode. Også unge Odoardo reddet seg ved å flykte. Etter å ha nådd Mongolia, flyktet han til de belgiske Scheut-misjonærenes befestning, hvor de i to måneder måtte holde stand mot angrepene fra boksere og mongoler. I provinsbyen Taiyuan i Shanxi, hvor vikariatets presteseminar lå, kom det i mellomtiden til en stor massakre. De to biskopene Fogolla og Grassi ble slaktet ned sammen med tre misjonærer, syv ordenssøstre, fem seminarister og ni misjonshjelpere. Sammen med dem mistet 32 protestanter livet, pastorer og deres familier. De katolske ofrene ble saligkåret den 24. november 1946 av den ærverdige pave Pius XII (1939-58) som De 29 martyrene fra det kinesiske bokseropprøret og den 1. oktober 2000 helligkåret av den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) som De hellige martyrene fra Kina (Den hellige Augustin Zhao Rong og hans 119 ledsagere).

Etter at forfølgelsene var over, døde p. Caio Rastelli, utslitt av alle prøvelser, strabaser, reiser og søvnløse netter, den 2. februar 1901, bare 28 år gammel. Msgr. Conforti kalte hans medbror Mainini tilbake til Parma, og dermed var den første misjonen avsluttet.

Den 9. juni 1902 utnevnte pave Leo XIII (1878-1903) Guido Conforti til erkebiskop av Ravenna. Om natten den 11. juni 1902 avla han sine evige klosterløfter samt løfte om å vie seg fullstendig og uten forbehold til forkynnelsen av evangeliet ad gentes, og deretter ble han bispeviet den 12. juni. Den 27. desember 1902 tok han den ærverdige bispestolen i besittelse og den 5. januar holdt han sitt inntog. Men hans dårlige helse, spesielt en akutt form for søvnløshet, gjorde etter hvert arbeidet umulig. Arbeidsbelastningen de første atten månedene, de enorme forpliktelsene, det usunne klimaet, anstrengelsene og kulden gjorde at den kronisk emfysematiske tilstanden i åndedrettssystemet, som han hadde lidd under helt siden han var barn, ble akutt. Sommeren 1904 fikk han i løpet av noen få dager to blodstyrtninger, noe som den gangen ble sett som tegn på tuberkulose. Den 39-årige Conforti var sikker på at han bare hadde kort tid igjen å leve, og etter en omfattende brevveksling med Roma ble hans avskjedssøknad innvilget den 12. oktober 1904. Han vendte tilbake til seminaret i Parma, hvor han kunne følge undervisningen av de unge misjonæraspirantene. Takket være medisinsk behandling frisknet han til og kunne gjenoppta arbeidet for instituttet.

Bispeembetet ga ham anledning til å oppnå en stadig større verdsettelse av misjonsarbeidet i presteskapet, og fra da av viet han selv sine xaverianerprester og ledet feiringen ved deres avreise til misjonen. I 1904 sendte han fire misjonærer til Honan i Kina. To år senere fulgte tre nye, og deretter ble det hvert andre år sendt to nye.

Den 22. november 1904 utnevnte den hellige pave Pius X (1903-14) ham til koadjutor-biskop med etterfølgelsesrett av Parma og samtidig til titularerkebiskop av Stauropolis. Da biskop Francesco Magani av Parma plutselig døde den 12. desember 1907, overtok Conforti bispedømmet med personlig tittel av erkebiskop. I sine 25 år som biskop av Parma fremmet han sitt motto «Kristus i alle ting». I sitt arbeid for å gjøre Kristus kjent og elsket tilbrakte biskopen mye tid med å besøke menigheter, men hans hovedinteresse var religiøs utdannelse.

Hans spiritualitet var sentrert om Kristi person, og Kristus var alltid til stede i hans tanker og hans hjerte. Han hadde stor omsorg for presteskapet, fremmet den religiøse utdannelsen av legfolket, støttet etableringen og utviklingen av legfolks engasjement i Kirken, spesielt blant de unge. Han hadde en dyp omsorg for sitt bispedømme og gjennomførte fem pastoralreiser og arrangerte to bispedømmesynoder. Samtidig var han dypt involvert i misjonen ad gentes (til ikke-kristne).

I katedralen i Parma kunne han den 21. april 1912 bispevie Msgr Luigi Calza, xaverianernes første misjonsbiskop og apostolisk vikar av Chang-Chow i Kina (i dag Zhengzhou i provinsen Henan). Som biskop av Parma ble Conforti ansett som en bror og fredsstifter under den sosiale uroen som fulgte avslutningen av Første verdenskrig, da han meglet mellom partene. Sammen med den salige misjonæren Paulus Manna PIME (1872-1952) grunnla han i 1916 «Presteskapets misjonsunion» (L'Unione Missionaria del Clero), og i 1918 ble statuttene godkjent av pave Benedikt XV (1914-22).

Den 20. november 1920 ga Kongregasjonen for folkenes evangelisering sin definitive godkjennelse av xaverianernes konstitusjoner, og den 24. oktober 1921 utnevnte kardinalprefekten Conforti til generalsuperior for xaverianerne på livstid. Den 15. august 1921 fullførte han sitt såkalte testamentariske brev, hvor han la frem xaverianernes konstitusjoner for medlemmene. Fra september til desember 1928 kunne han til tross for sin sykdom og alder gjennomføre et besøk blant xaverianernes misjoner i Kina. Mot slutten av sitt liv erklærte han: «Troen har alltid vært mitt livs og min tankes norm. Jeg har alltid higet etter å forkynne denne tro på Kristus til alle».

Biskop Conforti døde av et hjerneslag den 5. november 1931 i Parma, 66 år gammel. Den 8. november ble hans legeme overført fra katedralen i Parma til kapellet i xaverianernes institutt. Hele byen sørget, og ingen hadde noensinne sett så mange mennesker i en begravelse tidligere. Den 9. november 1959 ble hans jordiske rester overført til det nye kapellet, som senere er blitt til en helligdom for Conforti. I femti år var Kina xaverianernes eneste misjonsmark. Men i 1999 virket de i atten land: Burundi, Kamerun, Kongo (Kinshasa), Mosambik, Sierra Leone og Tsjad i Afrika; Bangladesh, Filippinene, Indonesia, Japan og Taiwan i Asia; Brasil, Colombia og Mexico i Amerika og Italia, Spania og Storbritannia i Europa.

Den 11. februar 1982 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 6. april 1995 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Det skjedde i Burundi med Sabina Kamarizada, som ble helbredet for kreft i bukspyttkjertelen. Han ble saligkåret av paven den 17. mars 1996 i Roma sammen med Daniel Comboni, grunnleggeren av Comboni-misjonærene.

Den 10. desember 2010 undertegnet pave Benedikt XVI Helligkåringskongregasjonens dekret som godkjente et nytt mirakel på forbønn av den salige Guido, noe som åpnet veien for en snarlig helligkåring. Han ble helligkåret av pave Benedikt på misjonssøndagen den 23. oktober 2011, sammen med de hellige Bonifatia Rodríguez Castro (1837-1905) og Aloisius Guanella (1842-1919). Hans minnedag er dødsdagen 5. november.