Den hellige Gerius (fr: Géry, Géri, Géraud, Gère; it: Gerio, Girio; lat: Egirius, Gerius) het opprinnelig Gerhard de Lunel (fr: Gérard, it: Gerardo) og ble født en gang på 1200-tallet i Lunel i nærheten av Montpellier i Sør-Frankrike. Han kom fra en adelsfamilie i Languedoc og hans foreldre var Géraud Amicy, greve av Castellano av huset Sabran, og hans hustru Thérèse Gaucelin, datter av Raymond Gaucelin, baron av Lunel. Det finnes ikke noe dokument som beviser hans fødselsår, og hans dødsår angis av Martyrologium Romanum til rundt 1270, mens andre kilder skriver at han levde fra 1275 til 1298.
Fra sin morfar Raymond Guasselin arvet Gerhard halve baroniet Lunel med femten landsbyer. Det lå i bispedømmet Maguelone, et sete som ble flyttet til Montpellier i 1536. Da hans onkel Guasselin døde i 1294, arvet han enda flere områder. Siden han fortsatt var mindreårig, ble arven forvaltet av hans far. I 1295 ville kong Filip den smukke av Frankrike (Philippe le Bel) (1285-1314) ha en havn i Middelhavet, og han uttrykte ønske om å overta baroniet Lunel i bytte mot andre områder. Gerhards far aksepterte på vegne av sønnen, som fikk området Roccaforte i bispedømmet Avignon i Languedoc. Samtidig ble han greve i stedet for baron (disse opplysningene stemmer ikke med et dødsår rundt 1270, men er forenlig med et liv mellom 1275 og 1298).
Gerhard skal ha blitt fransiskanertertiar (Tertius Ordo Franciscanus – TOF) i en alder av fem år. Nå ville han forlate denne verden i jakt på åndelig perfeksjon, og sammen med sin bror Ferdinand (fr: Fernand, Effrenaud; it: Effrendo; lat: Ferdinandus, Effernandus, Effrendus, Effrenandus) levde han fra han var atten til tyve år gammel som eremitt i en hule nær akvedukten Pont du Gard. En gang ble elven så flomstor at de to ikke kom seg ut av hulen for å hente mat, og da fikk de hjelp av to slanger som kom svømmende med brød til dem. De ble ganske berømte som hellige menn, og dette tok de som et tegn på at de skulle bli pilegrimer for å slippe unna alle besøkende. De bestemte seg for å dra til Det hellige land. De tok ingenting med seg, ettersom de hadde bestemt seg for å leve av almisser på veien.
De startet reisen i en havn i Provençe. Men en storm overrasket dem i det toskanske havet, så de var nødt til å søke havn i Corneto. Derfra dro de for å besøke apostelfyrstene Peter og Paulus’ graver i Roma. Der fikk Gerhard høre at det i Ancona i provinsen Marche bodde en viss Liberius, som hadde stort ry for hellighet. Brødrene ønsket å besøke ham og deretter seile til Det hellige land fra Ancona. Men nær Tolentino fikk Gerhard en akutt hodepine, som ble enda verre da de kom til klosteret Monte Santo (Mons sanctus), nå Potenza Picena, nær Loreto og Ancona. Der døde han og mer vet vi ikke om ham.
Det var så store tanker om hans hellighet at flere steder ønsket å ha hans levninger. Det sies at Gud gjennom et mirakel hadde gitt til kjenne at han skulle begraves i den lille landsbyen Colombario, hvor hans sykdom hadde begynt. Mirakler og helbredelser skjedde på hans grav, spesielt ble mennesker med hodepine og epilepsi helbredet.
Da de la ut på sin pilegrimstur, hadde Ferdinand forlatt sine eiendommer, sine foreldre og sitt fedreland for aldri mer å vende tilbake. Han tilbrakte resten av sine dager på hellige vandringer, men vi vet ikke når og hvor han døde. Han regnes ikke med blant de hellige.
Fra et dokument fra det kommunale rådet, datert den 1. januar 1371, går det frem at festen for Gerius ble lagt til 25. mai og ble alltid feiret med stor festivitas. 24. mai nevnes også som minnedag i Nîmes. I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) står han den 25. mai:
Apud Montem Sanctum in Picéno Itáliæ, tránsitus Sancti Gérii, qui, quondam comes de Lunáte, solitáriam vitam egit et in peregrinatióne sancta óbiit.
I nærheten av Monte Santo i Marche i Italia, dødsfallet til den hellige Gerius, som en gang var greve av Lunel, så levde som eremitt og døde under en hellig pilegrimsreise.
Han ble helligkåret ved at hans kult «fra uminnelige tider» ble stadfestet den 1. august 1742 av pave Benedikt XIV (1740-58). Senere ble kulten også stadfestet av pave Pius VI (1775-99). Han er skytshelgen for Potenza Picena (Monte Santo). Franske emigrantprester gjorde hans kult kjent i bispedømmene Montpellier og Nîmes etter revolusjonen. Det var da Gerius ble innskrevet i propriet i Nîmes.
Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Bunson, Index99, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, santiebeati.it, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl, nemausensis.com, carmel-france.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 11. oktober 2001 – Oppdatert: 14. januar 2018