Den hellige Gaudentius (pl: Gaudenty) het opprinnelig Radim (cz: Radím; pl: Radzim) og ble født rundt 965 (970?), muligens på farens familieslott Libice ved Padubitz i Bøhmen, i dag Libice nad Cidlinou i Tsjekkia. Han var sønn av den østbøhmiske slaverfyrsten Slavnik av Libice fra den mektig bøhmiske fyrsteslekten Slavnik, som var i slekt med det saksiske kongehuset, i en utenomekteskapelig forbindelse med en annen kvinne enn hans hustru.
Radim var den yngste av syv brødre. Hans seks eldre halvbrødre var Soběslav (Soběbor) (Slavniks arving; d. 1004), Spytimír (Spitimir), Pobraslav (Dobroslav), Pořej, Čáslav og den hellige Adalbert av Praha (956-97). Deres far var den rike og uavhengige hersker av fyrstedømmet Zličan, og deres fyrsteslekt sto i strid med slekten Premyslid, som gjorde krav på ledelsen i Schlesien, det sørlige Polen og dagens Slovakia. Området var en smeltedigel av kulturer og nasjonaliteter, men sto også i spenningen mellom den gamle hedendommen og den ennå ubefestede kristendommen.
Radim valgte en klerikal karriere som sin bror Adalbert, som ble vigslet som den andre biskop av Praha i 983. Men han møtte stor motstand både fra adelen og sekularpresteskapet, og til slutt trakk han seg i 990 i fortvilelse tilbake til Roma. Der besøkte han Montecassino før han sammen med sin bror Radim ble benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i klosteret Santi Bonifacio ed Alessio på Aventin-høyden. Der tok Radim ordensnavnet Gaudentius.
Men de skulle ikke bli lenge i klosteret i Roma i denne omgang, for i 992 ba hertug Boleslav II pave Johannes XV (985-96) om å gi Adalbert ordre om å vende tilbake til Praha. Dette gjorde hertugen for å vinne støtte fra den mektige Slavnik-slekten. Adalbert gikk med på det, men bare på betingelse av at han fikk full støtte fra de sivile myndighetene. Underforstått var Adalbert fri til å forlate Praha hvis han skulle møte innbitt motstand. Så Adalbert vendte tilbake som biskop av Praha, hvor han først ble mottatt med demonstrasjoner av tilsynelatende glede. Hans bror Gaudentius reiste sammen med ham. Det er interessant at Adalberts første handling da han kom tilbake, var å grunnlegge det store benediktinerklosteret i Brevnov ved Praha, det første klosteret på tsjekkisk territorium, for de tolv benediktinermunkene han hadde fått med seg.
Hertugen hadde gått med på å støtte Adalbert i utøvelsen av hans autoritet, men adelen motarbeidet ham stadig. En stund syntes situasjonen å ha bedret seg, men Adalbert fikk raskt nye problemer. I 995 resulterte slekten Slavniks tidligere rivalisering med Premyslid, som var alliert med den mektige bøhmiske klanen Vršovci, at slekten Slavniks by Libice nad Cidlinou ble stormet under ledelse av hertug Boleslas den fromme fra Premyslid, som dermed brøt våpenhvilen. Under kampen ble fire av Adalberts brødre drept, Spytimír, Pobraslav, Pořej og Čáslav. Den eldste broren var utenlands og unnslapp, det samme gjorde de to munkene Adalbert og Gaudentius, som hadde unnsluppet til Roma, hvor de igjen bosatte seg i klosteret Santi Bonifacio e Alessio på Aventin-høyden.
Men deres fremtid lå i misjonsarbeidet. Adalbert hadde blitt en nær venn av keiser Otto III (983-1002), og da det nå var klart at det ikke var noe håp om at han kunne arbeide uforstyrret i Praha, fikk han da tillatelse til å konsentrere sin oppmerksomhet om de hedenske prøysserne, og Gaudentius ble med broren på misjonsreisen.
De dro til Polen, hvor de ble ønsket hjertelig velkommen av hertug (senere konge) Boleslav I Chrobry (den tapre, den store) (992-1025). Mot slutten av 996 planla Adalbert en evangeliseringsmisjon til prøysserne. Tidlig på våren 997 dro Adalbert av gårde sammen med sine to ledsagere, broren Gaudentius og diakonen Benedikt (Bugussa), for å forkynne i Preussen. De dro inn på prøyssisk territorium og dro langs kysten av Østersjøen, og de ble fulgt så langt som til Gdansk (Danzig) av hertug Boleslavs soldater, for det var selvsagt politisk fordelaktig for hertugen å få kristnet de hedenske prøysserne.
I begynnelsen hadde misjonærene en viss suksess, selv om den bare var begrenset. De møtte straks motstand fordi de ble betraktet som polske spioner. Likevel fortsatte de sin misjon og forkynte ved munningen av elven Wisla (Vistula), i Danzig og ved Østersjøkysten. Men den arrogante måten Adalbert opptrådte på da han kommanderte folket or å få dem til å forlate hedendommen, irriterte dem, og etter oppfordring fra en av de hedenske prestene ble Adalbert myrdet den 23. april 997. Tradisjonen sier at han ble slått halvt i hjel med en åre eller kølle og deretter gjennomboret av spyd. Deretter skar morderne av ham hodet og satte det på en stake.
Noen kilder skriver at hans to ledsagere Benedikt og Gaudentius også ble drept sammen med ham, men det gjaldt i alle fall ikke broren Gaudentius. Han var vitne til mordet på broren, men unnslapp selv massakren med livet i behold. Ifølge Martyrologium Romanum ble han kastet i fengsel, men han må ha blitt sluppet løs temmelig raskt, for han var også vitne til at Adalberts lik ble kjøpt tilbake for dets vekt i gull av hertug Boleslav I Chrobry (den tapre, den store) (967-1025) (hertug av Polen fra 992, senere konge fra 1025). Premyslid-herskerne i Bøhmen nektet først å kjøpe Adalberts lik fra prøysserne som myrdet ham, og derfor ble det kjøpt av den polske hertugen.
Hertug Boleslav overførte først Adalberts legeme med stor høytid til klosteret Tremezno, men derfra det brakt året etter (998), ikke til det allerede bestående bispesetet Posen (Poznań), men til Gnesen (Gniezno) i Polen, øst for Posen. Der ble han bisatt i forgjengeren til dagens domkirke. Rundt år 1000 ble hans levninger overført til den nylig grunnlagte metropolittkatedralen i Gniezno. Nærværet av Adalberts relikvier hjalp Boleslas I av Polen med å øke den polske politiske og diplomatiske makt i Europa.
Da Gaudentius var tilbake i Roma, fremmet hans beretning helligkåringen av Adalbert, og han var den viktigste kilden for biografien om Adalbert av Johannes Canaparius. Allerede i 999 ble Adalbert helligkåret av pave Sylvester II (999-1003).
Høsten 999 møtte keiser Otto III visse vanskeligheter som var forårsaket av en juridisk strid mellom abbedene Hugo av Farfa og Gregor av Ss Kosmas og Damian i Roma. Sistnevnte unnlot å møte på flere fastsatte rettsdatoer, og keiseren innkalte ham flere ganger forgjeves. Først den 2. desember 999 ble spørsmålet avgjort ved en juridisk beslutning i Roma. Dommen er bevart i arkivene i Farfa fra sent på 1000-tallet. Dette dokumentet vitner også om keiserens forberedelser til hans reise til Gniezno.
Blant dem som underskrev dommen, var Adalberts halvbror Gaudentius, med tittelen «erkebiskop av St Adalbert martyr» (archiepiscopus sancti Adalberti martyris). Ut fra dette har historikerne sluttet at Gaudentius allerede hadde blitt konsekrert til erkebiskop, selv om han ennå ikke hadde noe fastsatt bispesete. Denne omstendigheten forklarer angivelig erkebiskopens uvanlige tittel i stedet for et stedsnavn.
Men det er vanskelig å tro at grunnleggelsen av erkebispesete skulle ha blitt planlagt og til og med en erkebiskop vigslet for dette formålet, uten å avgjøre hvor bispesetet skulle være. Gaudentius tittel på Farfa-dokumentet refererer opplagt til lokaliseringen av Adalberts grav, altså Gnesen/Gniezno. Samtidig er det mulig at Gaudentius ble vigslet til erkebiskop uten et bestemt sete, slik det var tilfelle noen år senere med den hellige saksiske misjonæren Bruno eller Bonifatius av Querfurt (ca 974-1009). Teoretisk kunne den nye «erkebiskop av St Adalbert martyr» også ha blitt utpekt til misjonsmarken. Forskere har til og med antatt suksessfulle forhandlinger som til slutt førte til opprettelsen av en polsk kirkeprovins på den uvanlige måten å utpeke Gaudentius i Farfa-dokumentet.
Dette skapte den oppfatningen at Gaudentius reiste til Roma etter ordre fra Boleslav I Chrobry, og der forhandlet med keiseren og paven. Samtidig arrangerte han angivelig detaljene for keiser Otto IIIs besøk til martyrgraven. Noen forskere har foreslått at det opprinnelig var Praha og ikke Gniezno som opprinnelig var ment som Gaudentius’ sete, men dette har blitt avvist. Kildene sier ikke noe om hvem som sendte Gaudentius til Roma eller hvem som diskuterte hva med hvem. Vi har bare Gaudentius’ underskrift på Farfa-dokumentet.
I år 1000, da man ventet verdens ende, dro keiseren på pilegrimsferd, først til Gniezno og deretter til Aachen. Rundt juletider 999 dro keiser Otto III fra Roma og tilbrakte flere uker i januar og februar i Regensburg før han dro videre mot Gniezno. Historikere antar at det som skjedde i Gniezno, var virkeliggjøringen av en tidligere avtale. Keiser Otto III opprettet med pavelig fullmakt det første erkebispedømmet i Polen og satte tre nygrunnlagte suffraganbispedømmer under det: Breslau (nå Wrocław), Krakau (nå Kraków) og Kolberg (nå Kołobrzeg). Dermed fikk Polens kirke full selvstendighet, hvor det tidligere bare fantes misjonsbispedømmet Posen/Poznań (opprettet 968). Keiseren utnevnte tyske biskoper til de tre suffragansetene, Reinbern av Kolberg, Poppo av Krakau og Johannes av Breslau. Noen skriver at det var meningen at også Posen (Poznań) skulle bli suffragan under Gniezno, men at biskop Unger (ca 983/992-1012) voktet sin selvstendighet og nektet. Etter 1004 var Poznan suffragan under Magdeburg.
Otto III tok deler av Adalberts relikvier med seg fra Gniezno, og noen av dem overga han til klosteret St Adalbert som han selv hadde grunnlagt i Aachen. Noen andre av relikviene brakte han til Roma, hvor de fortsatt oppbevares i kirken San Bartolomeo all’Isola. I 1039 erobret den bøhmiske hertug Bretislav I (1034-55) Gniezno, og ifølge bøhmiske beretninger stjal han i 1039, etter den polsk-bøhmiske krig, Adalberts og Gaudentius’ levninger fra Gniezno i et raid og brakte dem den 25. august 1039 til Praha, hvor de ble bisatt i St Veitsdomen (St Vitus). Dermed ble de to brødrene ført i triumf tilbake til sitt hjemland, som ikke hadde villet ha dem mens de levde.
Men den polske versjonen hevder at man hadde lurt på hertug Bretislav falske relikvier og at de to brødrene fortsatt hviler i Gniezno. Der ligger de i et praktfullt barokt sølvskrin over høyalteret. I 1880 ble Adalberts relikvier i Praha gjenfunnet i en krypt ved Domkirkeplassen, og de ble gravlagt i katedralen.
Vi vet lite om Gaudentius’ tid som biskop. Opplysningen om at han senere ekskommuniserte Boleslav I Chrobry, er svært vag. Det at han tilskrives forfatterskapet til Adalbert-lovdiktet Quatuor immensi savner ethvert grunnlag.
Historikerne er ikke sikre når det gjelder tidspunktet for Gaudentius’ død, og det foreslås ulike datoer som spenner fra 1004 til 1022. Noen skriver at han døde allerede den 25. august rundt 1004 (rundt 1008?), andre sier at han var biskop av Gniezno til rundt 1006 eller 1020, og andre igjen sier «etter 1018». En kilde skriver «etter 1000» og en annen «ca 1011». Flere skriver at hans dødsdag var 5. januar. Han ble etterfulgt som erkebiskop av Gniezno av Hippolyt (Hipolit) (1025-27)
Det har også vært en del uenighet om hans helgenstatus. Bollandistene plasserte ham blant praetermissi («utelatte»), fordi de manglet sikre bevis for hans kult. Mabillon, Bucelin og andre regner ham med blant de salige, mens Migne kaller ham hellig. I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) kalles han hellig.
Også når det gjelder minnedager er det store variasjoner. De alternative dødsdagene 5. januar og 25. august nevnes som minnedager, men 29. mai nevnes også. 24. august nevnes som en translasjonsdag. I den tsjekkiske kalenderen har han en valgfri minnedag den 12. oktober. Men Gaudentius’ minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 11. oktober.
Gnesnæ in Polónia, sancti Gaudénti seu Radzim, epíscopi, qui, sancti Adalbérti Pragénsis epíscopi carne et spíritu frater ac fidélis comes, eius martýrio ádfuit ac póstea in víncula coniéctus.
I Gniezno i Polen, den hellige Gaudentius eller Radim, biskop, som var bror i kjød og ånd og en trofast følgesvenn av den hellige biskop Adalbert av Praha, var vitne til hans martyrium og ble deretter kastet i fengsel.
Kilder: Benedictines, Bunson, Engelhart, Schauber/Schindler, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de. wikipedia.org, fr.wikipedia.org, zeno.org, nominis.cef.fr, Althoff, polishbreviary.files.wordpress.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 5. mars 2004