Den hellige Antonius Maria Gianelli (1789-1846)

Den hellige Antonius Maria Gianelli (it: Antonio) ble født den 12. april 1789 i Cerreta (Cerreia på ligurisk dialekt), nå en del av byen Carro i provinsen La Spezia i den østre delen av regionen Liguria i Nord-Italia. Det var like før Den franske revolusjon brøt ut. Han kom fra en middelklassefamilie av bønder og hadde fem søsken. Han begynte i 1795 ved sogneskolen i Castello. Han var spesielt intelligent og arbeidsom, men familien hadde ikke råd til å la ham fortsette sine studier.

Men da dukket det opp en sjenerøs velgjørerske, fru Nicoletta Assereto i Rebisso, en rik enke og eier av den jorden som hans far forpaktet. Hun tilbød den unge mannen å bo i et av sine hus i Genova mens han studerte på seminaret der som dagelev. I november 1807 ble han som attenåring opptatt på seminaret i Genova på kurset i retorikk.

I 1811 begynte han å studere dogmatikk og moralteologi, og på egen hånd studerte han liturgikk. I september 1811 ble han ordinert til subdiakon, og han hadde utmerket seg i en slik grad på seminaret at han allerede som subdiakon fikk tillatelse til å preke, og han trakk til seg store menneskemengder på grunn av sin veltalenhet. Kardinalerkebiskop Spina av Genova ordinerte ham til diakon i mars 1812.

Den 23. mai 1814 sluttet han seg til kongregasjonen Forstadsmisjonærer i Genoa, som var viet til folkemisjoner. Fra september 1815 var han i to år professor i retorikk ved kollegiet til piaristene i Carcare i provinsen Savona, som i dag ligger i bispedømmet Acqui Terme, men da var en del av erkebispedømmet Genova.

I november 1816 overtok han stillingen som foreleser i litteratur og retorikk ved det erkebiskoppelige seminaret i Genova. I 1822 ble han også utnevnt til direktør for disiplin i seminaret, hvor han ble værende i ti år. Blant hans studenter var den fremtidige erkebiskopen Salvatore Magnasco av Genova (1871-92) og Guds tjener Giuseppe Frassinetti (1804-68). I 1823 skrev han sitt første verk, en bok om takt og tone til bruk for seminarister: Regole di civiltà e di buona creanza («Regler for høflighet og gode manerer»). For å ønske velkommen den nye erkebiskopen, Luigi Lambruschini, organiserte han i Genova et skuespill med tittelen « Reformen av seminaret», som fikk en bemerkelsesverdig gjenklang. Dette var tiden for gjenopprettelsen etter Napoleons flammer.

I november 1826, ved åpningen av seminaret i Chiavari, ble han utnevnt til studieprefekt, og han underviste i dogmatikk, moralteologi, filosofi, italiensk, latin og gresk. Ved å fokusere på formasjon av presteskapet begynte han straks å gjennomføre en reform i seminarene: Han grunnla flere akademier for studiet av Den hellige skrift, asketisk teologi og moral, den 9. juli 1827 innførte han praktisering av åndelige øvelser for å støtte opplæringen av prester. Han godkjente opprettelsen av Signore della Carità («kvinner av nestekjærligheten»), som han den 28. desember 1827 innlemmet i selskapet med det uvanlige navnet Società Economica, som var grunnlagt i Chiavari i 1791, for utvikling av byens aktiviteter. I tillegg var han en svært etterspurt predikant og skriftefar.

Mot slutten av 1827 grunnla han Pia Opera Evangelica di sacerdoti secolari («Det fromme evangeliske verk for sekularprester»), under beskyttelse av den hellige Alfons Maria di Liguori (1696-1787), viet til rurale folkemisjoner.

Den 12. januar 1829 grunnla han i Chiavari søsterkongregasjonen Figlie di Maria Santissima dell’Orto eller «Døtre av den helligste Maria av Orto» (Congregatio Filiarum Mariae Sanctissimae ab Horto – FMH). Han ga den navn etter skytshelgenen for Chiavari, Nostra Signora dell’Orto («Vår frue av hagen»). Søstrene kalles også Gianelline etter grunnleggeren. De var viet til undervisning av de fattige og pleie av de syke. Utgangspunktet for kongregasjonen var Signore della Carità.

Kongregasjonen ble i utgangspunktet dannet ved å sette sammen en gruppe unge kvinner for arbeidet i Ospizio di Carità e Lavoro, «Hospitset for nestekjærlighet og arbeid», for å utdanne lærere og pedagoger for omsorg for forlatte jenter, men deres oppgave ble utvidet til de fattige og syke. I løpet av få år tok Gianelline på seg en rekke andre forpliktelser, som for eksempel ledelse av sykehusene i Chiavari, La Spezia og Ventimiglia. De åpnet en kostskole som de kalte Fanciulle di Maria («Marias jenter»), skoler for jenter i nød og en av de første barnehagene i Italia. Ordenen skulle bli endelig godkjent den 7. juni 1882 av pave Leo XIII (1878-1903). Ved siden av Gianelli var den unge enken Caterina Podestà medgrunnlegger og første generalsuperior for instituttet. Hun arbeidet for å trappe opp kongregasjonen, først i Liguria og deretter i Piacenza i Italia og i andre steder i verden.

Den 22. november 1833 fullførte han på vegne av kardinal Tadini av Genova reformen av augustinerinneklosteret i Varese Ligure, og samtidig virket han som åndelig veileder for klarissene. Den 3. april 1837 la han ned grunnsteinen for konservatoriet.

I november 1838, etter et prosjekt som varte i en måned, samlet han misjonærene Liguoriani og grunnla Misjonskongregasjonen eller oblatene av St. Alfons, kjent som Oblati di Alfonso Maria di Liguori eller Missionari Liguoriani. Den 30. august 1839 ble oblatenes regel approbert ved pavelig dekret. Fra 1840 hadde de sitt hovedkvarter ved helligdommen for Madonna dell’Aiuto («Vår Frue av hjelpen») i Bobbio, og de var viet til ledelse av og undervisning i skoler og seminarer, kollegiet Santa Chiara og rurale folkemisjoner.

Blant hans mange Liguoriani var det også en frafallen med et livlig sinn, don Cristoforo Bonavino (1821-95), en italiensk prest, forfatter, teolog og filosof som var bedre kjent under sitt pseudonym Ausonio Franchi, nasjonalist og ateist, som vendte tilbake til en ekte kristen tro, tok avstand fra sine tidligere verker med boken Ultima critica og avla et offentlig vitnesbyrd om sin hengivenhet til biskop Gianelli, som hadde vært ham nær i de mest akutte øyeblikkene i hans åndelige krise.

I 1841 kom også Gianelline-søstrene fra Chiavari til Bobbio, hvor deres hovedsete ble kirken San Nicola med tilstøtende kloster. Der begynte de å bemanne hospitalet og senere jenteskolen San Nicola. I dag er klosteret også sete for Casa di accoglienza («mottakelseshuset») og ligger ved Piazza San Colombano foran klosteret. I sine nesten åtte år i Bobbio gjennomført Don Gianelli også to pastoralbesøk. Som biskop styrte han klokt og fast, hjulpet av prestene fra sin kongregasjon. Han gjenopprettet også kulten for den hellige Kolumban, som hadde grunnlagt Bobbio.

I april 1845 viste den 56-årige biskopen de første symptomer på tuberkulose, men de ble ikke umiddelbart gjenkjent av legene. I mai trakk han seg tilbake til en villa i Fognano på høyre bredd av elven Trebbia, hvor han ønsket å komme seg og gjenoppta sine pastorale aktiviteter. Men sykdommen vedvarte hele vinteren og våren 1846, da hans tilstand forverret seg. Etter råd fra sin lege dro han til Piacenza, hvor han i begynnelsen opplevde en delvis forbedring, men den 7. juni 1846 døde han i Piacenza, bare 57 år gammel. Etter begravelsen i katedralen i Bobbio ble hans legeme plassert ved siden av hans forgjengere i gravkrypten for biskoper.

I 1920 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XV (1914-22), og han fikk da tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Han ble saligkåret den 19. april 1925 av pave Pius XI (1922-39), som også autoriserte offentlig venerasjon. Han ble helligkåret den 21. oktober 1951 av pave Pius XII (1939-58) i Peterskirken i Roma. Den 4. juni 2000 ble han uoffisielt utnevnt til skytshelgen for Bobbio sammen med Kolumban, og skytshelgen for Val di Vara.

I 2001, femti år etter hans helligkåring, ble hans relikvier brakt på en pilegrimsreise fra Bobbio til Val di Vara og til slutt til Chiavari, på de stedene som var kjære for Gianelli og hovedsetet til hans Gianelline-søstre. Den 21. oktober 2001 ble det vigslet en statue av ham i hvit marmor fra Carrara like utenfor byen Bobbio. Den var designet av Luciano Lodola. I Genova er det en dedikasjon med bilder i kirken San Matteo, hvor han var kapellan, og i katedralen San Lorenzo er det en statue til ære for biskopen.

Gianelli har etterlatt seg mange skrifter, blant dem en biografi om St. Kolumban, lovtaler, regler, prekener, moralske taler og en samling av hans korrespondanse. Hans minnedag i Martyrologium Romanum er 7. juni, men 21 oktober nevnes også. De kongregasjonene som han grunnla, har siden blomstret i Italia og andre steder.