| Jéronimo Jacinto de Espinosa (1600-67): Den hellige Laodikios martyrium og den hellige Glykeria, Collegio Corpus Christi, Valencia |
Den hellige Glykeria (lat: Glyceria; it: Gliceria; sp: Gliseria; fr: Glycère) levde på 100-tallet. Hun var en kristen jomfru som bodde sammen med sin far Macarius i Trajanopolis i den romerske provinsen Trakia, som omtrent tilsvarer dagens Bulgaria. Tradisjonen sier at han var romersk senator, så hun tilhørte det romerske aristokratiet. I hennes vennekrets var det ingen som hadde den minste mistanke om at hun var en kristen konvertitt som elsket Kristus med hele sitt hjerte. Av respekt for sine foreldre holdt Glykeria sin fromme kristentro skjult som en vel bevoktet hemmelighet, selv da hennes nærvær var påkrevd ved fester som involverte avgudene.
Men det var bare et tidsspørsmål hvor lenge hun kunne leve et slikt dobbeltliv uten å avsløre seg eller slå inn på den tryggere veien å forlate den avskyelige hedendommen for å finne en trygg havn blant kristne. Hennes kjærlighet til foreldrene og hennes respekt overfor deres ønsker satte henne til slutt i en kompromissløs stilling da hun pliktoppfyllende fulgte dem til en hedensk seremoni, men ble tvunget til å se bort i smerte, ikke lenger i stand til å se på en blasfemisk scene som distraherte henne og torturerte hennes kristne samvittighet.
Anledningen var en hedensk fest som ble feiret i hjembyen Trajanopolis. Den ble holdt i områdets største tempel etter spesiell invitasjon fra en mann kalt Sabinus, som var regionens prefekt. Hennes avsky ble lagt merke til, og faren spurte henne om hun var syk. Til det svarte hun at hun virkelig var syk, kvalm ved synet av angivelig edle romere som prostrerte seg foran stykker av stein. Hun tok av seg den hykleriets kappe som hun hadde vært tvunget til å bære, og trådte frem for den fryktede Sabinus som ledet seremonien, og hun spurte ham i en hånlig tone: «Hvorfor prostrerer den edle prefekten seg foran en blokk av kald marmor som ikke har noen makt eller noen frelsende nåde til gode for noen?»
Prefekten trodde at hun var enten gal eller full og ga tegn til henne om å la ham få utføre seremonien i fred. Uforferdet gikk Glykeria frem foran gudebildet, og med armene utstrakt proklamerte hun Guds allmakt og ba ham i Jesu Kristi navn om å vise sin makt for disse villedete romerne. Mens de lamslåtte hedningene så på i vantro, gjentok hun sin bønn, og med det samme ristet jorden så voldsomt at statuen av Jupiter (gr: Zevs) falt ned fra sin sokkel på det dirrende tempelgulvet og ble knust i småbiter.
Den eneste rolige personen i den fullstendig forvirrede folkemengden var Glykeria, som ropte ut: «Er dette alle romeres håp? La det bli kjent at håpet for romerne og hele menneskeheten er Jesus Kristus, Sønn av den levende Hud, som for vår frelses skyld ble hengt på korset i Jerusalem og hvis blod skal forløse oss alle. Vår styrke er i Ham, ikke i denne haugen av knust stein».
Da Sabinus kom seg av sjokket, seiret hans hedensk opplærte sinn over det som kunne ha reddet hans sjel, og han ropte at datteren av en romersk senator hadde forvandlet seg til en trollkvinne som hadde skjendet den gamle hedenske troen. Han kastet henne i fengsel, og ifølge en versjon av historien fikk han henne hengt opp etter håret, og deretter ble kjøttet revet av hennes legeme med jernkroker.
En annen versjon sier at den rasende prefekten fikk henne stengt inne i en fengselscelle i den hensikt å sulte henne til døde. Men en Guds engel besøkte henne og brakte henne himmelsk føde. Etter at hun forlengst skulle være død, gikk prefekten til hennes celle sammen med vokteren Laodikios (lat: Laodicius) for å åpne Glykerias celle. Men i stedet for et lik fant de Glykeria lystig og ved god helse. Vokteren bekjente seg straks som kristen, og han ble øyeblikkelig halshogd.
Prefekten fikk da Glykeria kastet i en rødglødende ovn, men hun forble uskadet og sang en lovprisning til Gud som de tre hellige unge mennene i Babylon. Til slutt ble hun kastet til løvene. Bare et av villdyrene berørte henne lett, men før løvene rakk å skade henne, overga hun sin sjel til Gud med en bønn og var død.
Dette skjedde i Heraklea ved Propontis (Marmarahavet) og hun var 21 år gammel. Vanligvis sies det at martyriet skjedde en 13. mai rundt 177 under keiser Markus Aurelius (161-80), mens andre kilder oppgir den 13. mai 141 under keiser Antoninus Pius (138-61).
Heraklea (lat: Heraclea Perinthus eller Heraclea Thraciae) er i dag byen Marmara Ereğli i provinsen Tekirdağ i den europeiske delen av Tyrkia. Ereğli ligger tre mil øst for byen Tekirdağ og ni mil vest for Istanbul ved Marmarahavet. Den kalles Marmara Ereğli for å skjelne den fra de to andre store byene i Tyrkia ved navn Ereğli (som kommer fra det greske navnet Heraklea), en i provinsen Konya og den andre på Svartehavskysten.
Hennes minnedag er dødsdagen 13. mai og hennes navn står i Martyrologium Romanum. Hun minnes ofte sammen med vokteren Laodikios. Glykeria står på en liste over helgener1 som har det til felles at det ble sagt at det fra deres graver eller relikvier strømmet ut olje til visse tider.2 Den myrraen som strømmet fra hennes relikvier, skal ha helbredet mange fra alvorlige sykdommer. Den hadde en sterk søtlig aroma, og hennes navn betyr da også «søthet». Hennes hellighet har blitt æret av keisere som Maurikios (582-602) i 591 og Heraklios I (610-41) i 610.