| Den hellige Gerhard Majella (1726-1755) |
Den hellige Gerhard Majella (it: Gerardo; lat: Gerardus) ble født den 23. (?) april 1726 i Muro Lucano i provinsen Potenza sør for Napoli i Sør-Italia. Han var den yngste av fem barn av Dominikus Majella, som var byens skredder. Hans inntekter var så små at barnene ofte måtte gå sultne til sengs. Gerhard viste tegn på stor fromhet som barn, og etter sin første kommunion som tiåring fikk han tillatelse til å motta den annen hver dag, en svært uvanlig praksis på den tiden. Hans far døde da Gerhard var tolv år gammel, og hans fromme, men svært fattige mor lot ham fortsette i lære hos en annen skredder. Men hans høyeste ønske var å bli lik Kristus i hans lidelser og ydmykelser. Skreddermesteren var glad i ham, men formannen på skredderverkstedet behandlet ham med grusomhet.
Hans ærefrykt for prestedømmet og hans ønske om å påta seg prøvelser gjorde at han søkte arbeid i husholdningen til biskopen av Lacedonia, som hadde ry for å være humørsyk og vanskelig å ha med å gjøre, og han behandlet Gerhard dårlig. Da biskopen døde i 1745, vendte Gerhard tilbake for å bo sammen med moren og sine tre søstre. Han tok opp sitt gamle yrke, og etter hvert drev han eget skredderi. Han var kjent for sin store sjenerøsitet, og det han tjente, delte han mellom sin mor og de fattige, foruten til messer for sjelene i skjærsilden. Han tilbrakte også mye tid i bønn, blant annet noen timer hver natt.
Før Gerhard gikk i biskopens tjeneste, hadde han gjort et forsøk på å bli kapusiner, men de avviste ham på grunn av hans unge alder og hans dårlige helse. Et forsøk som eremitt slo også feil. Da han hadde vært til stede på en misjon som ble gitt av en prest fra redemptoristene (Congregatio Sanctissimi Redemptoris – CSSR), en orden som var grunnlagt i 1732 av den hellige Alfons Maria Liguori, ba han om å bli opptatt som legbror hos dem. Først fikk han avslag på grunn av sin dårlige helse, men så fikk han i 1749 tillatelse til å tre inn i et hus de hadde i Deliceto nær Foggia.
Gerhard fortsatte sitt yrke i klosteret, hvor han snart tiltrakk seg ordensgrunnleggerens oppmerksomhet. Alfons kortet ned på Gerhards novisiat, og han avla sine evige ordensløfter til grunnleggeren i 1752. I tillegg til de vanlige løftene avla han et spesielt personlig løfte om å strebe etter fullkommenhet i alt han gjorde. Alfons så på ham som et lydighetens mirakel. Han adlød ikke bare sine ordensforesattes befalinger når de var til stede, men visste også å følge det han antok var deres vilje i situasjoner som oppsto når de var fraværende.
Gerhard var ikke så fysisk sterk, men likevel gjorde han tre manns arbeid som portner, skredder og sakristan, og hans omsorg for de fattige var velkjent. Han hadde en så sterk ærbødighet for Kristi legeme at det var vanskelig for ham å rive seg løs fra tabernakelet. Mange netter tilbrakte han der i andakt. I 1754 ble han falskt anklaget av tenåringsjenta Neria Caggiano for å være far til barnet hun ventet, og alle trodde på henne, også Alfons Liguori. Gerhard ble sendt til Napoli kort etter, og som straff ble han nektet å motta kommunionen. Men da huset i Napoli ble oversvømmet av besøkende som ønsket å treffe ham, ble han sendt til Caposele ved Napoli noen måneder senere, Han forsvarte seg ikke og tok på seg straffen som om han hadde fortjent den, men etter en lang stund angret Neria og innrømmet at hun hadde løyet, til Alfons' store glede og lettelse. Gerhard hadde båret anklagen med en så eksepsjonell tålmodighet at Alfons sa: «Broder Gerhard er en helgen». Han tilbrakte resten av sitt ordensliv i redemptoristenes hus i Caposele, hvor han tjente som portner og gjorde tjeneste for de fattige i byen.
Gerhard ble benådet med en rekke overnaturlige fenomener og gaver: ekstaser, visjoner, profetier, gaven å kunne skjelne mellom åndene, bilokasjon (kunsten å være til stede to steder på en gang), levitasjon (å lette fra bakken) og mangfoldiggjøring av mat. Han hadde også det som fortonet seg som en ubegrenset makt over naturen, åndeverdenen og sykdommer. Når han fulgte med prestene på folkemisjoner eller ble sendt avsted i ærender, endte han mange ganger opp med å omvende flere enn dem. Han hadde en evne til å kunne lese andres samvittighet, og det er dokumentert over tyve tilfeller av hvordan han fikk syndere til å angre på denne måten. Han ble anerkjent i en slik grad at han fikk tillatelse til i praksis å være åndelig veileder for flere nonneklostre, noe som var høyst uvanlig for en mann som ikke var ordinert.
De siste månedene av sitt liv tilbrakte han med å samle inn penger til nye bygninger i Caposele. Han forutsa sin egen dødsdag og time, og han døde av tuberkulose den 16. oktober 1755 i Caposele, bare 29 år gammel.
Hans grav ble et valfartssted, og han ble saligkåret den 29. januar 1893 (dokumentet (Breve) var datert den 6. desember 1892) av pave Leo XIII (1878-1903) og helligkåret den 11. desember 1904 av den hellige pave Pius X (1903-14). Hans minnedag er dødsdagen 16. oktober og hans navn står i Martyrologium Romanum. Ikke lenge etter sin død ble han påkalt som skytshelgen for fødende, selv om det ikke finnes noen spesiell hendelse i hans liv som skulle tilsi dette. Men på slutten av 1800-tallet hadde denne praksisen spredt seg svært vidt omkring i den katolske verden. Ved 200-års-jubileet for hans død i 1955 var det en verdensomfattende kampanje for å få ham erklært som mødrenes skytshelgen, igjen uten at man kan knytte det til noen spesiell episode. Kanskje det var på grunn av hans evne til bilokasjon – mødre må jo være «to steder på én gang»!
Se en side med ti bilder.