Skytshelgen for annunciatinnene
Den salige Gabriel ble født rundt 1462 som Gilbert Nicolas (lat: Gilbertus) i Besse (fra 1961 Besse-et-Saint-Anastaise) i det nåværende departementet Puy-de-Dôme i regionen Auvergne-Rhône-Alpes i det sentrale Frankrike (andre kilder skriver at han ble født i Riom i Puy-de-Dôme, seks-syv mil lenger nord). Han kalles også Gilbertus Nicolai eller Nikolaus Gilberti. Som sekstenåring hørte han i 1478 en fransiskanerpaters preken om Jomfru Marias uplettede unnfangelse, noe som gjorde sterkt inntrykk på ham og fikk ham til å vurdere om han hadde ordenskall.
Han søkte om opptak i fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum – OFM), men ble avvist av to klostre. Til slutt ble han i 1479 akseptert i klosteret Notre-Dame i Lafond i det nåværende departementet Charente-Maritime i regionen Nouvelle-Aquitaine. Han tok klosternavnet Gabriel. Etter å ha fullført novisiatet og avlagt sine løfter, ble han sendt til klosteret i Amboise i det nåværende departementet Indre-et-Loire i regionen Centre-Val de Loire for å fortsette sine studier.
Etter sin prestevielse virket han som lektor i teologi i Amboise Han ble senere guardian (prior) i Amboise (1498-1502). På grunn av sine store dyder ble han i 1498 valgt som skriftefar og åndelig veileder for den hellige Johanna av Frankrike (av Valois) (1464-1505), hustruen til kong Ludvigs XII av Frankrike (1498-1515), i Bourges. Etter at dette ekteskapet var blitt oppløst etter kanonisk rett, hjalp han Johanna med å bygge et kloster. Med hjelp fra p. Gabriel grunnla Johanna sammen med hertuginnen av Berry og elleve andre kvinner «Ordenen av Marias Bebudelse», kalt Annonciades eller «Annunciatinner» (Ordo de Annuntiatione Beatæ Mariæ Virginis – OAnnM). Ordenen var også kjent som «Ordenen av Guds Mors ti gleder (eller dyder)».
Gabriel skrev også ordenens regel i 1501 under Johannas veiledning. Hvert av de ti kapitlene i regelen refererer til en av Marias konkrete dyder som fremgår av evangeliet. Søstrene avla i tillegg til de tre vanlige løftene om fattigdom, kyskhet og lydighet, også et løfte om klausur. Han ledet også ordenen etter Johannas død i 1505 og regnes som ordenens medgrunnlegger. Under hans ledelse ble nye klostre grunnlagt i Albi (1507) og Béthune (1516), mens andre klostre ble grunnlagt over hele landet på steder som Brugge/Bruges i det nåværende Belgia (1517) og Bordeaux (1520).
For å oppnå en godkjennelse av regelen, var det mange vanskeligheter som måtte overvinnes. Først ble en søknad sendt til Den hellige stol gjennom p. Wilhelm Morin OFM, om en godkjennelse av det nyopprettede instituttet. Pave Alexander VI (1492-1503) mottok sendebudet svært vennlig og snakket om den fromheten og hengivenheten som preget datteren til kong Ludvig XI (1461-83). Men kardinalene som paven hadde samlet for denne anledningen, henviste straks til dekretet fra Det fjerde Laterankonsil i 1215, som sa at fra da av måtte nye ordener velge seg en av de allerede bestående reglene. Derfor avslo de enstemmig å godkjenne den forelagte regelen.
En tid senere reiste p. Gabriel personlig til Roma, men også denne gang var de samlede kardinalene mot å godkjenne regelen. Tradisjonen vil ha det til at en inngripen fra himmelen til slutt overprøvde kardinalenes avgjørelse. For samme natt hadde kardinal J. B. Ferraro, biskop av Modena og kansler for Den apostoliske dataria (en avdeling i kurien som ikke lenger finnes), som hadde stor innflytelse innen kardinalkollegiet, angivelig en drøm hvor Herren Gud irettesatte ham for at han hadde gått mot å anerkjenne den nye ordenen. I denne drømmen så kardinalen de hellige Laurentius diakonen og Frans av Assisi som strakte ut sine armer over p. Gabriel i velsignelse. Deres ansiktsuttrykk syntes å si til kardinalen at denne ydmyke ordensbroren var et instrument fra Gud. Deretter, fortsatt i drømmen, så kardinalen med nye øyne Marias storslagenhet i hennes mysterium i Bebudelsen, noe som fikk ham til å føle seg forpliktet til å grunnlegge en ny orden viet til ærbødighet for dette mysteriet.
Kardinalen våknet med et svært sterkt inntrykk av denne drømmen og bebreidet seg selv for å gå imot den guddommelige vilje. Etter en bønn og en ny overveielse av saken, tilkalte han p. Gabriel og fortalte ham om sin drøm. Deretter gikk han til paven og ba om hans godkjennelse av den nye ordenen. Og han klarte virkelig å overbevise pave Alexander VI og kardinalene. Den 12. februar 1502 anerkjente paven den nye ordenen og dens nye regel. Deretter utnevnte han p. Gabriel til generalvisitator for den nye kommuniteten. Dermed ble «Regelen av den saligste Jomfru Marias ti gleder» (Regula Decem Beneplacitorum Beatissimæ Virginis Mariæ) en av de få reglene som er godkjent til tross for dekretet fra Det fjerde Laterankonsil i 1215. Samtidig som han godkjente ordenen, utstedte paven et dekret som tillot p. Gabriel å ta klosternavnet «Gabriel Maria» (fr: Gabriel-Marie).
På pinsedag i 1504 avla Mor Johanna sine løfter på sin ordens regel. De første novisene i ordenen avla sine løfter den 9. november samme år. Hennes orden ble anerkjent kort før grunnleggerens død, som inntraff den 4. februar 1505. Hennes død avbrøt hennes arbeid for å danne en mannlig gren av sin orden. Selv om hertuginnen av Berry avla sine religiøse løfter, residerte hun i sitt slott i Bourges til sin død. Hun ble gravlagt i ordensdrakt og en hertugkrone på hodet. Selv om Johanna fikk en kult av ærbødighet rette etter sin død og ble betraktet som en helgen, var det først i 1742 at pave Benedikt XIV (1740-58) feiret hennes formelle saligkåring, og hun ble helligkåret av den ærverdige pave Pius XII (1939-58) i 1950. Johannas levninger ble vanhelliget og brent av protestanter den 22. mai 1562.
Den 23. mai 1515, ti år etter Johanna av Valois’ død, ga pave Leo X (1513-21) sin godkjennelse av den andre utgaven av regelen, også den skrevet av p. Gabriel Nicolas, som hadde som mål å forene annunciatinnenes orden med ordenen Konsepsjonistsøstrene – en kontemplativ kommunitet grunnlagt i Spania i 1484 av den hellige Beatrix da Silva Menezes (1424-90). Imidlertid gikk ikke konsepsjonistene med på unionen, og derfor skrev p. Gabriel en tredje utgave av regelen. Den ble godkjent den 25. juli 1517 av pave Leo X. I 1528 og 1529 la fransiskanerobservantene til supplementer og statutter til regelen. Pave Julius II (1503-13), og også pavene Innocent XII (1691-1700) og Innocent XIII (1721-24) stadfestet regelen.
Samtidig som p. Gabriel Nicolas arbeidet for å få godkjent Johannas orden, fremmet han observansen av regelen i sin egen orden. Han var en av hovedforsvarerne av fransiskanernes sidegren Observantene (Ordo Fratrum Minorum Observantiæ – OFMObs), og han dro til pave Alexander VI for å be om ordenens autonomi, og han motsatte seg den fransiskanske generalministeren Egidio Delfini (~1440-1506), som ønsket å integrere observantene i ordensgrenen Konventualene (Ordo Fratrum Minorum Conventualium – OFMConv). P. Gabriel ble utnevnt til provinsial i observantenes provins Aquitaine (1503-1508) med sete i Toulouse, og senere til provinsial for provinsen Burgund. I 1511 var han generalvikar for de ultramontane observantene («på den andre siden av fjellene»), som inkluderte alle provinsene i Vest-Europa utenfor Italia. Han publiserte mange skrifter som forsvarte observantene, for eksempel «Nye traktater om de ti plagene som skaper fattigdom».
Gabriel Maria var i vesentlig grad medvirkende da pave Leo X i 1517 bestemte at fransiskanerordenen skulle deles i to, observanter og konventualer, og at observantene skulle ha forrang. I 1520 ble han stadfestet som generalkommissær for de ultramontane observantene og besøkte provinsene Frankrike, Irland, England og Skottland. Han forkynte et korstog mot det osmanske imperiet og blant sine fransiskanske ordensbrødre initierte han studier av lutheranismens innflytelse blant brødrene og dens omfang. Han var også provinsial for Provençe og reformerte klosteret i Paris. Han ga også støtte og råd til reformen av de urbanistiske klarissene (Ordo Sanctæ Claræ regulæ Urbani IV – OSCUrb) og Søstrene av St. Frans’ tredjeorden. Han skrev en regel for tertiarene i Château-Gontier, som senere ble adoptert av andre fransiskanske kommuniteter i Frankrike. Han skrev flere verk adressert til annunciatinnene: kommentarer til regelen, marianske prekener og annet.
På grunn av p. Gabriels uavlatelige resitering av engelens hilsen (Ave María, grátia plena…), fikk han tilnavnet «Gabriel av Ave Maria» av pave Leo X i hans apostoliske brev (breve) av 11. juni 1517. Med dette ønsket paven å understreke den spesielle andakten p. Gabriel hadde for mysteriet med Marias Bebudelse. Han kalles også i noen kilder «Johannes Molezius», men vi vet ikke hvorfor.
Ifølge hans biografer var Gabriel svært lærd, men av ydmykhet ville han ikke ta noen doktorgrad. Av samme grunn avslo han de mange bispesetene han ble tilbudt. Derfor kan på mange avbildninger av ham se en eller flere mitraer liggende på gulvet eller på en hylle. En gang ble han overfalt av røvere og kastet i en dyp grav full av snø, men da ble han berget av sin hellige skytsengel.
Etter å ha gjort sin orden vesentlige tjenester i ulike embeter, døde Gabriel den 27. august 1532, sytti år gammel, som provinsial for provinsen Toulouse. Det skjedde i annunciatinnenes kloster i Rodez i det nåværende departementet Aveyron i regionen Occitanie og ble gravlagt der. Dette klosteret eksisterer ikke lenger. Både fransiskanernes og annunciatinnenes tradisjoner gir ham tittelen salig, men han er ennå ikke offisielt saligkåret. Flere kilder skriver at hans kult som salig skal ha blitt stadfestet i 1647, men han nevnes ikke i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum, som er en fortegnelse over alle salig- og helligkårede siden 1592. Det kan bety at det bare var en lokal kult som ble stadfestet. Hans minnedag er dødsdagen 27. august (andre kilder sier 22. august).
Gabriel Maria har hatt en spesiell kult som salig i fransiskanerordenen og i annunciatinnenes orden før pave Urban VIIIs (1623-44) dekreter, men hans kult har aldri blitt bekreftet av Den universelle kirke. Tidlig på 1900-tallet arbeidet man trolig i bispedømmet Créteil for å få ham saligkåret, og et dekret som anerkjente at det ikke fantes noe heretisk i hans skrifter, ble utstedt den 13. desember 1916. Den 20. mai 1927 ble det åpnet en apostolisk prosess, og samtidig ble hans kult godkjent, men bare i den fransiskanske familien. I 2003 ble det utstedt et dekret som gjenopptok saken. I 2010 utstedte Helligkåringskongregasjonen det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis). Den 21. juli 2009 ble saken overført fra Rodez-Vabres til Créteil/Agen. Der ble en bispedømmeprosess åpnet den 28. februar 2013 og avsluttet den 2. juni 2015. Så hans offisielle tittel i Kirken er nå «Guds tjener» (Servus Dei).
Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Benedictines (2), Benedictines (3), Delaney (1), KIR, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, es.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, zeno.org, annunciadesofgoodcounsel.weebly.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 30. august 1998 – Oppdatert: 31. mai 2020