Den salige Georg Boleslas Matulaitis (lt: Jurgis) ble født den 13. april 1871 i landsbyen Liuginé i sognet Marijampolé (Mariampole) i Litauen på grensen til Polen, som da begge var russiske territorier. Han var den yngste av åtte barn av de fromme og flittige litauiske bøndene Andreas og Ursula Matulaitis. Hans liv var fullt av vanskeligheter helt fra ungdommen. Hans far døde i 1874 da Georg var tre år og moren døde da han var ti år i 1881, og han ble oppdratt av de eldre søsknene. Som 15-åring fikk han beintuberkulose i foten, trolig på grunn av de fattige oppvekstvilkårene, og dette var en lidelse som skulle følge ham resten av livet.
Fra 1882 fikk han sin videregående utdannelse under de marianske patrene i Marijampolé, men han måtte avbryte utdannelsen i 1887 på grunn av sin tuberkulose. Men han kom seg og arbeidet i to år i landbruket. I 1889 sørget Georgs onkel, som var professor i klassiske språk i Kielce i Polen, at hans 18-årige nevø kunne fortsatte studiene i Kielce. I denne tiden endret han sitt navn til det polske Jerzy Matulewicz. I denne perioden forsto han at han hadde prestekall, så i 1891 begynte han på sine studier i filosofi og teologi ved bispedømmeseminaret i Kielce. Men da dette ble stengt av de tsaristiske myndighetene i 1893 og studentene ble fordelt på ulike polske seminarer, havnet Georg på seminaret til erkebispedømmet Warszawa.
Der ble han til 1895, da han fortsatte på det romersk-katolske kirkelige akademiet i St. Petersburg. Der ble han presteviet den 20. november 1898 for bispedømmet Kielce. Professorene på akademiet ville at den begavede unge presten skulle reise til Vest-Europa for å fordype sine teologiske kunnskaper og deretter overta en lærestol ved akademiet i St. Petersburg. Men Georg ville heller drive sjelesorg i sitt bispedømme Kielce. Men hans virke som kapellan varte bare i to måneder, fordi hans helsetilstand forverret seg kraftig. Han ble sendt til Kreuznach i Tyskland for å bli helbredet for sin beintuberkulose. Derfra dro han i desember 1899 til universitetet i Fribourg i Sveits, hvor han i 1902 avsluttet teologistudiene med doktorgradsavhandlingen Doctrina Russorum de statu iustitiae originalis, som fikk utmerkelsen praeclarissime.
Samme år dro dr. theol. Matulewicz tilbake til sitt bispedømme Kielce og begynte å virke i sjelesorgen som kapellan i Imielo. Få måneder senere ble han utnevnt til professor i latin og kirkerett ved bispedømmeseminaret i Kielce, og senere ble han seminarets viserektor og kannik ved katedralen. Men i 1904 forverret hans helsetilstand seg igjen betydelig, og denne gangen dro han til Warszawa for å komme seg.
Han ble innlagt på fattigavdelingen ved sykehuset Kristi forklarelse i Warszawa, og i 1905 så han døden i øynene der. De fleste klostrene i Polen var da stengt under den russiske, prøyssiske og østerrikske okkupasjonen som delte landet. Det fantes imidlertid en søsterkommunitet som opererte under jorden. Den adelige kvinnen Cecilia Zyberg-Plater, som tilhørte kongregasjonen, hørte om Georgs lidelser, fant en lege som kunne ta hånd om ham og et sted hvor han kunne være mens han kom seg etter sykdommen. Han avla da løfte om at han skulle finne en måte å ære Jomfru Maria i takknemlighet for at han overlevde. Da han kom seg noe, gikk han med på å bli kapellan ved en jenteskole som ble drevet av hans velgjører Cecilia Zyberg-Plater.
Georg var velkjent med sosiale problemer fra sitt eget liv, og siden studentdagene hadde han vært interessert i sosial reform og praktiske måter å forbedre livet til arbeidere i henhold til prinsippene som var etablert av pave Leo XIII (1878-1903). Så under sitt opphold i Warszawa fra 1904 til 1907 viet han seg til en intensiv sosial virksomhet og arbeidet sammen med sin venn Marcel Godlewski, en kjent sosiolog. På hans initiativ ble «Foreningen for kristne arbeidere» grunnlagt i Warszawa. Flere tusen arbeidere sluttet seg til foreningen, og den ble en stor suksess. Georg samarbeidet med kristendemokratene, som også var opptatt av situasjonen for arbeiderne i byene. En tid var Georg redaktør for deres avis Pracownik Polski («Den polske arbeider»). Han rekrutterte studenter til kristen sosial handling i organisasjonen Odrodzenie ( «Fornyelsen»). I 1907 begynte han å organisere «De sosiale uker». Samtidig var han aktiv i sjelesorgen for litauere som bodde i Warszawa. Men han hjalp de trengende uansett deres nasjonalitet eller religion.
I Polen ble bevegelsen betraktet som svært moderne, og mange adelsmenn og landeiere var motstandere av den. Samtidig bekjempet den hellige pave Pius X (1903-14) av all kraft den såkalte modernismen. Dette var en kamp som for så vidt var berettiget, men som dessverre utviklet seg til en ren heksejakt i hendene på noen av pavens underordnede. Udokumenterte anklager ble rettet mot fullstendig ortodokse kirkemenn, gjerne i form av hviskekampanjer. Et av ofrene for denne kampanjen var Georg Matulaitis. Han var for så vidt i godt selskap – en av de andre var Angelo Roncalli, den senere pave Johannes XXIII. Begge er senere grundig renvasket og saligkåret.
Høsten 1907 ble Georg utnevnt til den nye stillingen som professor i sosiologi ved det kirkelige akademiet i St. Petersburg, og to år senere ble han professor i dogmatikk. I 1908 ble han i tillegg åndelig veileder og viserektor ved akademiet.
Nå fant han en måte å oppfylle det løftet han ga til Jomfru Maria etter at han var blitt helbredet i Warszawa. For han fikk høre om den ynkelige tilstand til kongregasjonen marianerne eller «Marianske patre av Den uplettede unnfangelse» (Congregatio Clericorum Marianorum sub titolo Immaculatae Conceptionis Beatissimae Virginis Mariae – MIC). Kongregasjonen var undertrykt av tsarregimet og redusert til bare ett hus, det i Marijampolé hvor han selv hadde gått på skolen.
Kongregasjonen var grunnlagt i bispedømmet Poznan i 1673 av Stanislas Papczýnski for å ta seg av behovene til de fattigste bøndene, og den fikk pavelig approbasjon som en gren av den fransiskanske familie i 1699. Marianerne forsvant imidlertid nesten etter grunnleggerens død i 1701, men de ble reorganisert av Kasimir Wyszynski midt på 1700-tallet. Deretter spredte kongregasjonen seg fra Polen til Litauen og åpnet hus i Roma og Portugal før den bukket under for forfølgelse på 1800-tallet og nå var redusert til bare en prest i Marijampolé.
Georg husket sin utdannelse hos marianerne som gutt (han var døpt av en av kongregasjonens ordensgeneraler), så han diskuterte med noen venner en plan for å gjenopplive kongregasjonen. Han dro i 1909 til Roma, hvor han fikk godkjennelse av planene fra pave Pius X personlig. Deretter besøkte han den eneste overlevende, generalsuperioren Vincent Senkus [Sekowski], og i privatkapellet til hjelpebiskopen av Warszawa avla han den 19. august 1909 løfte som marianer uten å gjennomgå novisiat. Generalsuperior Vincent Senkus var vitne, mens Georgs venn Frans Bucys ble novise. De slo seg ned i hemmelighet i St. Petersburg sammen med p. Senkus. Georg tilpasset kongregasjonens konstitusjoner til de endrede betingelsene, kongregasjonens hvite drakt ble avskaffet og de høytidelige løftene ble byttet ut med enkle. Disse endringene ble godkjent av paven den 15. september 1910. I hemmelighet opprettet Georg et novisiat med tre noviser. Et spesielt element i den reorganiserte ordenens spiritualitet var «kjærligheten til Kristi Kirke».
P. Vincent døde den 10. april 1911. De tre prestene Georg Matulaitis, Frans Bucys og Johannes Totoraitis trådte da sammen til generalkapittel i sakristiet i en kirke den 14. juli. Der ble Georg valgt til ny generalsuperior, et embete han hadde til sin død. Han var også novisemester siden de var så få. Han trakk seg fra sin stilling ved akademiet og ga kongregasjonen et nytt liv da han sammen med Frans flyttet til Fribourg i Sveits. De flyttet også novisiatet dit for å unngå risikoen som var forbundet med å prøve å arbeide i hemmelighet i St. Petersburg.
Den ørlille kommuniteten begynte snart å vokse, fra de tre i 1910 til 319 ved Georgs død i 1927. Marianske prester gjorde nytt krav på husene i Polen og Litauen og kongregasjonen spredte seg til Latvia og USA, hvor Georg personlig åpnet deres første hus i Chicago i 1913. Hus ble senere åpnet i England, Wales, Brasil, Argentina, Tyskland, Rwanda og Australia.
Ved utbruddet av Første verdenskrig i 1914 var Georg i Polen. Han ble værende der og bosatte seg i et tidligere kloster for kamaldulenserne i Bielany ved Warszawa. Her opprettet han i 1915 et novisiat for sin orden og i tillegg et barnehjem for 200 foreldreløse barn. Våren 1918 flyttet han til Marijampolé i Litauen, og han tilkalte flere medlemmer av sin orden dit og opprettet et eget novisiat. I Litauen var han igjen kjent under sitt litauiske navn Matulaitis. I 1918 grunnla han den første av to søsterkongregasjoner, «De fattiges søstre», senere mer kjent som «Søstre av Den uplettede unnfangelse» (v. Mergelés Marijos Nekaltojo Prasidejimo Vargdienių Seserys). Deres konstitusjoner ble godkjent av bispedømmets biskop den 15. oktober 1918.
Georgs opphold i Marijampolé ble ikke langvarig. Den 23. oktober 1918 utnevnte pave Benedikt XV (1914-22) Georg til det vakante bispesetet i Wilno/Vilnius. Bispedømmet hadde vært vakant siden 1907, da biskop Edvard van Ropp var blitt fordrevet av de tsaristiske myndighetene. Georg ble bispeviet i katedralen i Kaunas den 1. desember og installert i katedralen i Vilnius den 8. desember 1918. I Vilnius sto Georg overfor mange vanskeligheter på grunn av sin flokks innbyrdes motstridende nasjonale og religiøse lojalitet i og med blandingen av litauere, polakker, tyskere og russere.
Under Første verdenskrig hadde Vilnius høsten 1915 blitt okkupert av tyske tropper. Da det var klart at Tyskland ville tape krigen, oppsto det en mulighet til å gjenopprette både Litauens og Polens uavhengighet. I september 1917 var Vilnius vert for den konferansen som valgte Det litauiske råd på 20 offentlige skikkelser, og rådet proklamerte den 16. februar den selvstendige staten Litauen med Vilnius som hovedstad.
Den nye staten befant seg i en vanskelig situasjon, for Vilnius var fortsatt okkupert av tyskerne, og i Russland hadde bolsjevikene nettopp tatt makten etter oktoberrevolusjonen i november 1917. De forsøkte å innføre sitt regime i Litauen med hjelp fra lokale kommunister. I tillegg ønsket det gjenopprettede Polen under Jozef Pilsudski å danne en union eller konføderasjon med Litauen, og de betraktet Vilnius som en polsk by (Wilno).
Mellom 1918 og 1922 skiftet Vilnius hender åtte ganger og tilhørte vekselvis Polen, Litauen og det nye Sovjetunionen. Byen ble først okkupert av bolsjevikene og deretter av polakkene. Den litauiske regjeringen, som hadde flyttet til Kaunas, krevde at hovedstaden og landet rundt ble gitt tilbake til Litauen. I begynnelsen av 1919 brøt det ut krig mellom Polen og Sovjetunionen, og den 14. juli 1920 okkuperte russerne igjen Vilnius. De avsto byen til Litauen den 27. august 1920.
Folkeforbundet ga sin godkjennelse under forbehold av at det ble holdt folkeavstemning, og den litauiske regjeringen styrte deretter byen i to måneder. Men den 20. oktober 1920, dagen før folkeavstemmingen, rykket polske frikorps under general Lucjan Zeligowski på Pilsudskis ordre inn i Vilnius, tvang litauerne ut og proklamerte staten Sentral-Litauen (Litwa Zrodkowa). I begynnelsen av 1922 arrangerte polakkene parlamentsvalg i denne «staten», men det ble boikottet av litauere, hviterussere og jøder. Den 20. februar 1922 vedtok det rent polske parlamentet å tilslutte denne staten til Polen. Litauen anerkjente aldri denne anneksjonen, og Vilnius fortsatte i henhold til grunnloven å være landets hovedstad, mens Kaunas fikk den uvanlige statusen som «midlertidig hovedstad».
Georgs holdning var at alle innbyggerne skulle få sine åndelige behov dekket på det språket de forsto best. I 1924 grunnla han kongregasjonen «Jesu tjenerinner i eukaristien» (Zgromadzenie Sióstr Sluźebnic Jezusa w Eucharystii) for å hjelpe de fattige hviterusserne i Vilnius. Ved hvert maktskifte i byen forsvarte Georg Kirkens rettigheter og hver enkelt borgers frihet uansett nasjonal opprinnelse. Men etter den polske anneksjonen av Vilnius i 1922 ble det umulig med en litauer på byens bispestol, så Georg tilbød å trekke seg to ganger i 1925, den 1. mai og den 27. juni, og anmodningen ble innvilget den 14. juli samme år av pave Pius XI (1922-39).
Georg ville nå vie seg utelukkende for sin orden, så den 3. august 1925 forlot han Vilnius og reiste til Roma for å opprette et generalat og studiekollegiet «Marianum» for ordenen. Men den 1. september 1925 utnevnte pave Pius XI ham til titularerkebiskop av Adulia og den 7. desember til apostolisk visitator for Litauen. Han vendte tilbake til hjemlandet den 10. desember og bosatte seg i marianernes kloster i Kaunas. Hans oppgave var å etablere orden i Litauens kirkelige forhold.
I mars 1926 dro han tilbake til Roma. Hans utrettelige anstrengelser hadde hatt suksess, og Den hellige Stol kunne med den apostoliske konstitusjonen Lituanorum gente av 4. april 1926 etablere en ny kirkeprovins og utnevne verdige biskoper. Kirkeprovinsen besto av erkebispedømmet Kaunas, ni bispedømmer og et Praelatura nullus. Georg presiderte ved konsekrasjonen av fem nye biskoper i 1926.
Etter bispevielsene i Litauen dro Georg sommeren 1926 til USA i anledning den 28. eukaristiske kongress, og han benyttet anledningen til å besøke ordenens klostre som var opprettet siden 1913 og å visitere mange av de 92 sognene blant de litauiske immigrantene. I september 1926 vendte han tilbake til Litauen, hvor situasjonen var vanskelig siden liberalerne og sosialistene i regjeringen var fiendtlig innstilt til Kirken. Men etter et statskupp i desember 1926 ble det innført diktatur, og Georg var med på å forberede konkordatet mellom Den hellige Stol og Litauen som ble undertegnet den 17. september 1927.
Men da var Georg Matulaitis allerede død. Han fikk akutt blindtarmbetennelse, og under operasjonen oppsto uventede komplikasjoner og tarmen ble perforert. Han døde den 27. januar 1927 i Kaunas, 55 år gammel. Han ble gravlagt i krypten i katedralen i Kaunas. I 1934 ble hans jordiske rester overført til hans egen sognekirke i Marijampolé. Pave Pius XI (1922-39) kalte ham «en Guds mann» og «en sann hellig mann».
Hans saligkåringssak ble innledet i 1953. Den 11. mai 1982 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 30. juni 1986 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 28. juni 1987 i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 27. januar, men 12. juli nevnes også. Kisten med hans relikvier ble overført fra sarkofagen til et nyopprettet sidekapell i pro-katedralen St. Mikael erkeengelen i Marijampolé.
Kongregasjonen marianerne fortsetter å blomstre. De driver menighetsarbeid i mange land, de tjenestegjør for russere og litauere i eksil i Australia og driver en energisk misjon i trykking og publisering fra sine to sentre i USA, Chicago og Stockbridge i Massachusetts. Derfra betjener de den polske kommuniteten og utgir et månedsmagasin for dem. Medlemmene arbeider også i Litauen, Estland, Hviterussland, Ukraina, Kasakhstan, Østerrike, Polen, Portugal, Tyskland, England, Frankrike og Rwanda.
To av Georgs medbrødre, de salige Antonius Leszczewicz and Georg Kaszyra MIC, ble saligkåret den 13. juni 1999 av pave Johannes Paul II (1978-2005) i Warszawa som to av de 108 polske martyrer fra Andre verdenskrig.