Den salige Gabra Mikael (Mikael Ghébré) (1791-1855)

Den salige Gabra Mikael (Gabra Mika'el; Mikael Ghébré = Mikaels tjener) ble født i 1791 (1788?) i Mertule Mariam i landsbyen Dibo i det vestlige Gojam i Etiopia, som da ble kalt Abyssinia. Mens han gjette sin fars sauer og geiter benyttet han tiden til å lese, og på den måten ble han en selvlært intellektuell, og hans hovedinteresse var teologi. En alvorlig sykdom i barndommen gjorde at han mistet synet på det venstre øyet.

Han ble munk i den etiopiske koptiske kirken, en av de eldste i verden, og han var kjent for sin fromhet og sin lærdom. Han var ikke prest, men hadde studert teologi og dro fra et kloster til det andre for å undervise og lære. Etiopias intellektuelle sentrum var byen Gondar. Der fordypet han i elleve år sine teologiske kunnskaper. Men jo bedre han forsto den kristne troen, jo mer skuffet ble han over den foretinede etiopiske kirken, fremfor alt den intellektuelle arrogansen hos de ulærde «abunerne» (prestene).

Sent på 300-tallet hadde den etiopiske kirken, som alltid har vært under de egyptiske kopternes innflytelse, antatt den monofysittiske læren og brutt med Roma. Historien om katolske forsøk på å misjonere i Etiopia er til en viss grad historien om romersk klossethet i støtten (eller tilsynelatende støtte) til ulike europeiske stormakter, fremfor alt Portugal og Italia, i deres iver etter å kolonisere dette landet som så lenge hadde vært uavhengig, og i å sverte dets gamle kristne kirke. På 1600-tallet gjorde jesuittene og fransiskanerne flere forsøk på å oppnå gjenforening, men de mislyktes, da de ikke kunne se for seg en enhet som beholdt det etiopiske språket og den eldgamle etiopiske liturgien.

Midt på 1800-tallet ble det gjort nye forsøk under italiensk innflytelse på å etablere katolisismen i Etiopia, og resultatet var en liten unert kirke som varte noen få år. Den salige Justin de Jacobis ankom Adua i Etiopia i september 1839. Han var den første prefekt og senere apostoliske vikar for misjonen i Adua. Han tilhørte Misjonskongregasjonen (Congregatio Missionis – CM), som oftest kalles Lasarister eller Vincentianere etter grunnleggeren, den hellige Vincent de Paul.

Ikke lenge etter sin ankomst til landet møtte Justin Gabra Mikael, som dermed fikk et helt annet bilde av hvordan en prest skulle være. De to ble venner. I 1841 ble Gabra Mikael utnevnt til å delta i en delegasjon av etiopiske prester til Kairo. Formålet var å be den koptiske patriarken av Alexandria om å utnevne en av sine munker til abuna (patriark) av den etiopiske kirken etter at det eneste bispesetet i landet hadde vært vakant i tolv år. Prestene ba Justin, som de respekterte, om å bli med og støtte dem. Men dette var en vanskelig stilling for en katolsk prest, så Justin insisterte på at herskeren over Tigrai-provinsen skulle gi ham et brev som ba om union med Den katolske kirke og at gruppen skulle fortsette til Roma som en delegasjon til Den hellige Stol.

I Kairo utnevnte patriarken ved hjelp av intriger en Salama, en svært ung og ikke spesielt dyktig mann, til abuna. Patriarken nektet å ha noe med Den katolske kirke å gjøre, men Gabra Mikael og andre trosset ham og fortsatte til Roma sammen med Justin. De ble varmt mottatt av pave Gregor XVI (1831-46), gikk til messe i Peterskirken og vendte imponert hjem igjen.

Gabras kontakt med p. Justin og hans erfaringer i Roma gjorde at mistet nesten alle de fordommene mot Den katolske kirken som han var oppvokst med. I 1844 konverterte han til Den katolske kirke og ble en verdifull hjelper for Justin. Han hjalp misjonæren med å utdanne etiopiere til prester, og sammen skrev de en katekisme tilpasset lokalt behov og en ordbok for det etiopiske språket amharisk. De oversatte også et moralteologisk verk til amharisk og åpnet et kollegium i Guala i 1845 med Gabra som ansvarlig.

I 1846 ble det opprettet et apostolisk vikariat for Galla med kapusineren Vilhelm Massaia som den første biskopen. Men ankomsten av en vestlig biskop og misjonens vekst førte til et utbrudd av forfølgelse på tilskyndelse av metropolitt Salama, som ga instruksjoner om «å drepe abba Jakob og alle hans folk (...) å drepe en som følger deres religion, er å oppnå syv himmelske kroner i himmelen.» Kollegiet ble stengt, katolisismen ble bannlyst og Justin og biskopen ble forvist til Massawa, ei øy i Rødehavet. Biskop Massaia ble tvunget til å vende tilbake til Aden. I 1848 ble p. Justin, nå en jaget mann, tvunget til å akseptere tittelen apostolisk vikar av Guala og i hemmelighet motta bispevielsen av biskop Massaia i Massawa for å hjelpe sin spredte folk. Selv om han fortsatte som prest av latinsk ritus, fikk han også spesiell tillatelse til å forvalte sakramentene i følge gammel etiopisk ritus når det måtte være nødvendig.

Justin vendte tilbake i hemmelighet til Tigrai-provinsen. I 1851 presteviet han den 60-årige Gabra Mikael etter at han allerede var gått inn i Misjonskongregasjonen. De arbeidet sammen og hadde i noen år ganske stor suksess med konversjoner (eller «gjenforsoninger»). I 1853 var det tyve etiopiske katolske prester og angivelig 5.000 andre troende. I en periode kunne Gabra Mikael gjenåpne kollegiet og seminaret i Alitiena.

I 1855 gjorde den etiopiske kommandanten Kedaref Kassa opprør, støttet av abuna Salama, og ble etter hvert ny negus (Negus Neghesti = kongenes konge) eller keiser som Theodor II. Som takk for støtten fra Salama satt han i gang en forfølgelse av katolikker. Justin ble arrestert og sendt til grensen, og han endte til slutt i Halai i det sørlige Eritrea. Den 28. august 1855 skrev han til sine overordnede for å fortelle at han hadde sluppet unna.

I hans fravær ble abba Mikael ble arrestert sammen med fire andre etiopiske konvertitter. De ble fengslet og truet med tortur, men nektet å avsverge den katolske tro. Over en periode på ni måneder ble de forhørt av Theodor og Salama. De ble pisket med sjiraffhaler (som hadde samme effekt som ståltråd) og torturert på andre måter. Gabra Mikael minnet Salama om at det var på hans inngripen han var blitt forvist i stedet for henrettet noen år før, men uten virkning.

I mars 1855 satte Theodor ut på en ekspedisjon mot herskeren av Shoa. Han tok Gabra Mikael med seg i lenker. Den 31. mai 1855 ble det gjort et siste forsøk på å få ham til å vende tilbake til den etiopiske kirken. Han nektet og ble dømt til døden. Blant de som var til stede, var den britiske konsulen Walter Chichele-Plowden, som hadde støttet Theodors maktovertakelse. Han ba keiseren om å benåde Gabra Mikael. Ønsket ble etterkommet, men han ble dømt til livsvarig fengsel.

Gabra Mikael sendte en muntlig beskjed til de andre fangene i Gondar og oppmuntret dem til å stå fast. Men kongen sørget for at han ble holdt i lenker de neste tre månedene, og til tross for sin alder og den dårlige behandlingen ble han sendt frem og tilbake som et trofé mens kongen foretok sitt triumftog gjennom landet. Han fikk kolera, men frisknet til. Han ga bort sin lille matrasjon til andre lidende og oppnådde vokternes respekt. Men den 28. august 1855, mens Justin skrev sitt brev fra Eritrea, la Gabra Mikael seg ned i veikanten og døde av mishandlingen han hadde vært utsatt for. [Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum skriver at Gabra Mikael døde i Cerecca-Ghebaba den 14. juli 1855.]

Italienske forsøk på å erobre Etiopia begynte for alvor sent på 1900-tallet. Gabra Mikael ble saligkåret som martyr den 3. oktober 1926 av pave Pius XI (1922-39), tre år før undertegningen av Lateranpakten mellom den italienske regjeringen og Den hellige Stol. I 1936 annekterte Italia Etiopia etter et blodig felttog der de brukte moderne våpen som bombefly. Katolske misjonærer strømmet til, og i de neste åtte årene utvidet Kirken sin innflytelse i landet. Gabra Mikaels minnedag er 1. september, men dødsdagen 28. august nevnes også.