Den hellige Gottskalk av Lenzen (~1000-1066)

Den hellige Gottskalk (Gotskalk, Gottschalk, Gotteschalk, Godskalk, Godeskalk, Godeschalc, Gotteschalc, Godescalc; ty: Gottschalk; lat: Godeschalcus, Godescalcus, Godscalcus) ble født rundt år 1000 i Nord-Tyskland. Adam av Bremen kaller ham Godeschalko, princeps Sclavorum (slavernes prins). Han var en vendisk prins, sønn av obotrittenes kristne fyrste Uto (Udo) fra dynastiet Nakonidene og hans danske hustru. Adam av Bremen kalte Uto for en «dårlig kristen» (male christianus). Hans farfar var den kristne nakoniden Mstislav. Obotrittene var en av de slaviske stammene som er kjent under fellesnavnet venderne, og de bodde ved Østersjøen i det senere Mecklenburg. Venderne hadde spredt seg over Tyskland og slått seg ned i Sachsen.

Gottskalk fikk en kristen oppdragelse i klosteret St Mikael i Lüneburg, som var hovedsete for hertugen av Sachsen. Men mens han studerte der, ble faren rundt 1028 drept av en kristen sakser som ønsket å hevne Utos tyranni og grusomhet. Gottschalk, som hadde mistet sine egne landområder, forlot klosteret og avsverget sin troskap til den kristne hertugen av Sachsen for å kunne hevne sin far, og han avviste kristendommen. Det er imidlertid uklart om han faktisk la ut på et hevntokt på grunn av mordet på faren. Det blir i alle fall sagt at han en tid var leder for en bande av Lyutitzi (Liutizi, Liutiti; ty: Liutizen, Lutizen), en union av flere hedenske venderstammer i det nordøstre Tyskland, mot hertugdømmet Sachsen og erkebispedømmet Hamburg-Bremen. Han ville mane sitt folk til kamp mot det tyske overherredømmet.

Etter en tid overga han seg til hertug Bernhard II av Sachsen (1011-59) og tatt til fange i 1030, og hans landområder ble gitt til Ratibor. Selv om kronikørene beskriver hans frafall som en tilbakevendelse til hedendommen, synes det heller å ha vært mer av hengivenhet til faren enn tap av tro. Hertug Bernhard sendte ham til Danmark, hvor han kjempet i tjeneste for den kristne kong Knut den Store av Danmark (1018-35) og England (1016-35). Han kom til England, hvor han i femten år tjente den dansk/engelske kong Knut den mektige. Da Knut døde i 1035, tjente han kongens sønn Sven Estridsson, den senere kong Svend II av Danmark (1047-74), og han giftet seg med Sveins datter Sigrid (Syritha). Hun var hans andre hustru. Vi kjenner ikke den første hustruens navn, men hun og Gottskalk hadde sønnen Budivoj.

Obotrittene var et vestslavisk stammeforbund, og et av de folkene som inngikk i forbundet, var polaberne. Deres fyrste Ratibor hadde oppnådd stillingen som overherre for forbundet, og han truet Danmark aktivt. Han ble beseiret og drept i 1043 av den danske kongen Magnus (1042-47), som var ingen ringere enn den hellige Haraldssons sønn Magnus den gode, norsk konge (1035-47). Ratibors åtte sønner forsøkte å hevne sin far, men de falt alle senere i 1043 i slaget mot Magnus på Lürschauer Heide i Schleswig-Holstein. Før sin død i 1047 bestemte kong Magnus at Svend Estridssøn skulle være konge i Danmark og hans far Olavs halvbror Harald Hardråde skulle være konge i Norge.

Etter at kong Knut (1035) og hans sønn Harold Harefot (1040) døde, forlot Gottskalk Sven Estridssøn etter Ratibors død, kom til forståelse med Svends fiender kong Magnus og hans saksiske allierte og dro tilbake til hjemlandet. Hans mål i livet synes å ha vært å samle de spredte slaviske stammene til ett kongerike, og å gjøre det kristent. Etter at Gottskalk hadde slått ned motstanden fra en del av obotrittenes adel, forenet han hele obotrittenes land under sitt herredømme. Han gjorde Mecklenburg (Magnopolis) til sitt hovedsete og skapte et stort venderrike, som politisk var et len under det danske kongeriket og hertugdømmet Sachsen. Da Gottskalk vant tilbake sitt rike, var han aktiv i omvendelsen av sine undersåtter til den kristne tro, som var brakt dit av saksiske munker. Han selv skal ha medvirket i misjonsfremstøtene som tolk. Gottskalk gjenopprettet suksessfullt en kirkelig organisasjon, støttet av erkebiskop Adalbert I av Hamburg-Bremen, og sammen grunnla de bispedømmene Mecklenburg for obotrittene, Oldenburg for vagrierne og Ratzeburg for polaberne.

Gottskalk grunnla klostre i Oldenburg, Mecklenburg, Ratzeburg, Lübeck og Lenzen og kirker over hele landet og tilkalte misjonsprester fra England. Han beskyttet erkebispedømmet mot Lyutitzi og støttet saksernes misjonsbestrebelser blant slaverne, ikke minst fordi han etter forbilde av de tyske naboene og Polen håpet på Kirken som en fremtidig støttespiller for sitt herredømme. Gottskalk utvidet sitt herredømme ved hjelp av mange kriger mot de andre slaviske stammene som Veleti, Kessini og Circipanes helt inn i Prignitz (et historisk landskap nordvest i delstaten Brandenburg) i sør og til Stettin (nå Szczecin) i øst.

Etter at hans viktigste allierte, erkebiskop Adalbert, ble styrtet i et politisk kupp i 1066, viste det seg at Gottskalk hadde undervurdert den hedenske opposisjonen mot ham. For nå brøt det ut en ny anti-kristen og anti-saksisk oppstand som var ledet av Gottskalks hedenske svoger Blusso, som var gift med hans søster. Gottschalk ble myrdet av hedenske leiemordere (interfectus est a paganis) den 14. juni 1066 i Lenzen (Leoatium) ved Elben i distriktet Prignitz i den nåværende delstaten Brandenburg (noen kilder sier at det skjedde den 7. juni). 29 andre misjonærer og et stort antall legfolk led den samme skjebnen, delvis under fryktelig tortur.

Sammen med ham led presten Eppo den samme skjebne og ble drept på alteret. Eppo (Ebbo, Ibbo, Hippo) var en prest og misjonær blant venderne fra Tyskland. Han ble myrdet sammen med Gottskalk av opprørske hedenske vendere, og ifølge overleveringen ble han slaktet på alteret som et offerdyr. Han ble spent fast sprikende på alteret og stukket i hjel med silkestøt.

Det kristne kirkevesenet ble tilintetgjort på nytt, Gottskalks enke Sigrid og hennes hoffdamer ble drevet nakne ut av Mecklenburg. Sigrid flyktet sammen med deres lille sønn Heinrich til sin far, den danske kongen Svend Estridssøn. Gottskalks andre sønn Budivoj (Butue) flyktet til hertug Ordulf av Sachsen (sønn av Bernhard) og ble til slutt den 8. august 1071 lokket i en dødelig felle i Plön av Kruto fra venderstammen vagrierne, lederen for den hedenske adelen og Gottskalks etterfølger. Etter at Blusso kom hjem, skal han selv ha lidd en voldelig død. Også den første biskopen av Mecklenburg, Johannes, ble drept senere i den samme oppstanden i Rethra.

Gottskalks yngste sønn, Heinrich av Alt-Lübeck (d. 1127), vant tilbake sin fars trone i 1093 i slaget ved Schmilau i Schleswig-Holstein. Etter denne seieren erobret han obotrittenes og vagriernes borger. I motsetning til sin far hadde han ingen konsekvent misjonspolitikk, og de hedenske obotrittiske fyrstene synes til og med å ha fått fortsette i sine embeter. Men Heinrich klarte å hevne sin fars død ved å drepe Kruto på en fest i 1090. Han lyktes i å gjeninnføre kristendommen.

Gottskalk ble snart æret som en helgen og hadde en offentlig kult i mange kirker i Nord-Europa. Hans minnedag er dødsdagen 14. juni, men den alternative dødsdagen 7. juni nevnes også. Han fremstilles i adelige klær med palme og spyd. Det synes ikke å foreligge noen saklig grunn for å betrakte ham verken som martyr eller som helgen, men på denne tiden ble kristne fyrster som ble drept av hedninger, regnet som martyrer.