Den hellige Grimbald (Grimwald, Grimbaldus, Grimaldus; fr: Grimbaud) ble født rundt 825 i Thérouanne ikke langt fra Saint-Omer (Audomaropolis) i Pas-de-Calais i Sør-Flandern, nå fransk Flandern, i det nordøstre Gallia. Han kom i 834 til det berømte benediktinerklosteret Saint-Bertin i den nåværende byen Saint-Omer for utdannelse. I 840 ble han selv benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i det samme klosteret. Etter slutten på sin forberedelsestid avla han sine ordensløfter under abbed Hugo og ble presteviet rundt 870. Han ble en betydelig lærd og prior i Saint-Bertin.
I 886 dro han til Reims, og det kan ha vært gjennom erkebiskop Fulk av Reims at han i 886 eller 887 ble invitert til England av den hellige kong Alfred den Store av Wessex og England (871-99). Det er bevart en historie om at Alfred hadde møtt Grimbald da kongen var innom Saint-Bertin på vei til Roma, og at Alfred senere husket ham og skrev til klosteret etter ham, men det er ganske sikkert bare en legende. Alfred var bare fire år da han besøkte Roma og kunne ikke ha husket Grimbald så mange år etter. Men Alfred var på jakt etter egnede munker til å lede de klostrene han ønsket å etablere i England som en del av sin reform, og ganske sikkert skrev han til erkebiskop Fulk og ba om Grimbald.
Fulk beklaget i sitt svar dypt den ignoransen, verdsligheten og mangel på kyskhet som hersket i det engelske presteskapet og gikk med på å sende Grimbald for å hjelpe til med reformen, for han var munk og prest, en av Fulks høyest verdsatte assistenter, bestemt for høye embeter og svært passende på alle måter til å bli biskop. Men i stedet levde Grimbald i England i et lite «kloster» i Winchester, ble en lærd ved hoffet som assisterte kong Alfred i hans oversettelse av latinske verker til gammelengelsk, spesielt den hellige pave Gregor I den stores «Pastoral omsorg» (Liber regulae pastoralis). Nest etter Asser, munken og kronikøren og biskop av Sherborne (d. 910) som samlet sin biografi om kong Alfred rundt 893, var Grimbald den viktigste blant de lærde som kom til England under Alfreds styre. For nå var krigene med danskene avsluttet med seier, og den fromme monarkens fremste anliggende var å bringe sitt land til fredens velsignelser gjennom å plante gode seder og fremme lærdommen.
Da erkebiskop Eldred av Canterbury døde i 889, ønsket kong Alfred at Grimbald skulle bli erkebiskop, men Grimbald nektet. I stedet ble den hellige Plegmund i 890 den nittende erkebiskop av Canterbury. Kong Edvard den Eldre (899-924), Alfreds sønn, bygde New Minster i Winchester og utnevnte Grimbald til dekanus for kapitlet av sekularkanniker som betjente kirken, åpenbart i et forsøk på å overtale ham til ikke å vende tilbake til Saint-Bertin. Dette var en bykirke hvor prominente borgere i Winchester hadde begravelsesrett. Den var en annen enn katedralen og absorberte trolig den lille kommuniteten som Grimbald tidligere hadde ledet.
Vi vet ikke noe om Grimbalds seneste liv, bortsett fra at han hadde ry som en fin sanger og levde et uklanderlig liv. Under sin siste sykdom sto den feberrammede Grimbald opp av sengen og prostrerte seg på gulvet for å motta det hellige viaticum (vandringsbrødet). Deretter ba han om å få være alene med Gud i tre dager. Den fjerde dagen ble kommuniteten kalt til hans kammer, og omgitt av deres bønner døde han fredelig i Winchester en 8. juli, trolig i 901, og han ble gravlagt i New Minster. Hans relikvier var sammen med dem av den hellige Judoc de betydeligste i denne kirken. Det fant sted translasjoner i 938, rundt 1050 og igjen i 1110, da hele anlegget ble flyttet ut til Hyde. Grimbalds kult var sentrert om Winchester, men ble utvidet til Malmesbury og minst ni andre benediktinerklostre. Selv om Martyrologium Romanum ikke inneholder hans navn, er hans kult ubestridt. Hans minnedag er 8. juli, og den sto i kalendrene i York og Hereford.
Omfanget av hva Grimbald oppnådde, er delvis omdiskutert. Det synes trolig at han brakte til England Prudentius’ 800-talls manuskript, som nå er i Corpus Christie College i Cambridge. Det har også blitt sluttet at han brakte med seg det berømte Utrecht-psalteret. Hans forfalskede legende fra Hyde fra 1200-tallet gir den første legendariske beretningen om grunnleggelsen av Universitetet i Oxford, som skal ha blitt foretatt av kong Alfred i 886 som et resultat av et konsil som var innkalt i London året før for å ønske Grimbald velkommen. Legenden inneholder en preken som han skal ha holdt ved den anledningen, men den er fullstendig oppdiktet.
Kilder: Attwater/Cumming, Farmer, Butler (VII), Benedictines, Bunson, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, en.wikipedia.org, celt-saints, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 6. oktober 2011