Skytshelgen for Budapest og en av skytshelgenene for Ungarn; for bispedømmet Szeged-Csanád; for lærere og oppdragere
Den hellige Gerhard (Gerard, Collert; it: Gerardo; ung: Gellért; lat: Gerardus) ble født en 23. april rundt 980 i Venezia i Italia og ble døpt samme dag. Han kom fra en adelig patrisierfamilie som opprinnelig var fra Dalmatia, og ifølge en tradisjon fra 1500-tallet stammet han fra familien Sagredo. Hans foreldre het Gerhard (Gerardo) og Katarina (Caterina). Andre kilder sier at han kom fra en langobardisk familie. En versjon sier at han opprinnelig het Georg (Giorgio) etter helgenen på hans fødselsdag, men etter at hans far døde på en valfart til Jerusalem rundt 995, tok sønnen hans navn og kalte seg deretter Gerhard.
Som femåring ble Georg/Gerhard svært syk. Foreldrene tok ham med til klosteret San Giorgio Maggiore på Isola di San Giorgio i Venezia og lovte at hvis han ble frisk, skulle de vie ham til Gud og etterlate ham i klosteret. Han ble frisk og ble værende i klosteret, hvor han med tiden ble benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Hans mor døde ikke lenge etter faren og ble gravlagt i klosteret San Giorgio Maggiore.
Etter at klosterets grunnleggerabbed Giovanni Morosini døde i 1012, ble Gerhard utnevnt til prior for å administrere klosteret inntil det var valgt en ny abbed. En Guglielmo ble valgt, og han sendte Gerhard til Bologna for å studere grammatikk, musikk, filosofi og jus. Gerhard nevnte sitt opphold i Gallia, hvor han leste Plato, noe som kan tyde på at han studerte i Burgund og ikke i Bologna.
Gerhard vendte tilbake til klosteret San Giorgio fem år senere. I hans lange biografi står det at han ble valgt til abbed mot sin vilje, men det finnes ingen informasjoner om hans aktiviteter som abbed, så det mest sannsynlige er at han aldri hadde dette embetet. Hans eneste bevarte skrift behandler hymnen om de tre unge menn i Daniel 3 (Deliberatio supra hymnum trium puerorum) og gir bevis på hans omfattende studier. Andre verk som tilskrives ham, har gått tapt, som De laudibus Beatae Mariae Virginis, Sermomum quadragesimalium og Homiliarum de solemnitatibus totius anni.
I 1015 dro han for å bli eneboer i Det hellige land som den hellige Hieronymus. Mange moderne historikere mener at det heller var sivil uro som tvang ham til å forlate Venezia. Han dro til Dalmatia (nå i Kroatia) for å gå om bord i et skip til Det hellige land i hovedstaden Zadar (it: Zara). Men på veien kom han ut for dårlig vær, og båten drev i land på den lille øya San Nicola (St Nikolas; hr: Sveti Nikola) utenfor havnen til byen Parenzo (lat: Parens, Parentium; hr: Poreč) på Istria-halvøya. I benediktinerklosteret der støtte han på Gaudentius, som var abbed i klosteret Pannonhalma i Ungarn, og han overtalte Gerhard til å bli med seg til hjemlandet. For fra Ungarn kunne han dra til Konstantinopel og derfra ville han lett kunne ta seg til Det hellige land.
De klatret over kystfjellkjeder og krysset elven Drava før de ankom Pécs. Først var Gerhard en kort tid gjest hos den hellige biskop Maurus av Pécs (ty: Fünfkirchen) (1036-ca 1075), og han forkynte evangeliet for ungarerne for første gang i klosteret i Pécsvárad. Ved festen for Marias himmelfart i Székesfehérvár (ty: Stuhlweissenburg) ble han introdusert for den hellige kong Stefan I (István) (997-1038). Kong Stefan ble så imponert over Gerhards forkynnelse at han og biskop Maurus overtalte ham til ikke å fortsette sin pilegrimsreise, og de understreket at Gerhards forkynnelse kunne få fart på omvendelsen av ungarerne. Kong Stefan ba ham om å bli lærer for sin sønn, den hellige Emerik (ung: Imre), som var tolv-tretten år gammel. Gerhard underviste prinsen i syv år og gjorde ham til en edelmodig og eksepsjonell kristen fyrste. Noen mener at Gerhard bare var ansvarlig for Emeriks åndelige utdannelse.
På listen over hans plikter sto også snart preking, som han hadde et spesielt talent for. Senere bodde han fra 1023 i syv år i en eneboerhytte ved klosteret St Moritz i Bakonybél i skogen ved Bakony nord for Balatonsjøen for å meditere, studere skriften og utvide sine kunnskaper. Dette var på stedet hvor den hellige Gunther av Bøhmen hadde levd. I løpet av de neste årene bygde Gerhard et kapell ved foten av en høyde, og han skrev teologiske studier og prekener, som senere gikk tapt. Han refererte til de kommentarene hadde skrevet til Hebreerbrevet og prologen til Johannesevangeliet.
Den mektige høvdingen Ajtony (Ahtum, Achtum, Achtwin) hersket tidlig på 1000-tallet over regionen nær elvene Tisza, Donau og Maros (ro: Mureș), det senere Banat. Denne høvdingen var fortsatt halvt hedensk, men han ble døpt i henhold til «gresk» ritus og etablerte klostre for greske eller andre østlige munker i sitt hovedkvarter Urbs Morisena ved elven Maros. Etter at Ajtony begynte å skattlegge saltet som ble fraktet på Maros, sendte kong Stefan I av Ungarn den kongelige hæren mot ham under kommando av Csanád, som tidligere hadde vært Ajtonys hærfører. Csanád bekjempet og drepte Ajtony i 1028, og hans område ble gjort til et kongelig grevskap (comitatus). Ajtonys sete Urbs Morisena fikk navnet Csanád, og Csanád ble døpt og utnevnt til den første greven (comes) av Csanád. Csanád er nå Cened i Romania, like ved grensen til Ungarn.
Stefan etablerte straks bispedømmet Csanád (i dag: Szeged-Csanád), og han tilkalte Gerhard fra hans eneboercelle og utnevnte ham til bispedømmets første biskop. En forsker sier at kongen utnevnte Gerhard på grunn av hans kjennskap til gresk og til de østlige ortodokse teologiske ideene, som satte ham i stand til å forkynne i et territorium hvor greske prester frem til da hadde misjonert for å få proselytter, det vil si konvertitter til deres tro. Annales Posonienses forteller at Gerhard ble bispeviet i 1030, men ikke alle historikere har akseptert dette årstallet. Kongen utnevnte tolv munker fra benediktinerklostrene i Ungarn til å følge Gerhard til hans bispesete. Syv av de tolv munkene som kunne snakke ungarsk, fikk i oppgave å tolke for Gerhard blant Ajtonys tidligere undersåtter. De greske munkene som hadde kommet under Ajtonys styre, ble overført fra Csanád til et kloster som nylig var etablert i Oroszlámos (nå Banatsko Aranđelovo i Serbia), og deres tidligere kloster ble gitt til benediktinerne.
Sammen med de andre benediktinermunkene gjorde Gerhard et banebrytende arbeid mot datidens to store problemer: Hedendommen samt uvitenheten blant de nyomvendte kristne. Gerhard og munkene delte et hus og han forbød dem å forlate det uten hans tillatelse. Munkene måtte være tilstede for morgenbønnen og å bære monastisk drakt. Gerhard fortsatte å bære drakten til en eremitt (hårskjorte eller geiteskinn) og tilbrakte dager i ensomhet i skogene nær sitt sete. Hans legende nevner også at han ofte «tok øksen» for å hogge ved for å «speke sitt kjød» og for å hjelpe «dem som måtte gjøre dette arbeidet». I Csanád opprettet han en katedralskole, som ble ledet av Walter og Henricus Teutonicus og hadde studenter fra Bøhmen, Polen og Tyskland. Som Doctor decretorum og Magister sacrae theologiae var Gerhard også en produktiv forfatter.
Gerhard var en misjonsbiskop med oppdrag å omvende de hedenske innbyggerne i bispedømmet. Hans lange biografi forteller at folk kom til Gerhard, «adelsmenn og vanlige folk, rike og fattige», og ba ham om å døpe dem «i Den Hellige Treenighets navn». De brakte med seg hester, kveg, sauer, tepper, ringer og halskjeder for å gi dem til biskopen. Gerhards lange biografi skriver at han bygde kirker «for hver by» i hans bispedømme for å betjene det voksende antallet troende. Gerhard besøkte regelmessig kong Stefan. Under en reise fra Csanád til kongens hoff i Székesfehérvár eller Esztergom, bodde han og en av hans klerikere, Walther, i et herskapshus hvor en slavekvinne sang mens hun laget mel med en kvern. Gerhard refererte til musikken som Symphonia Ungarorum (eller «ungarernes tromme») og assosierte lyden av kvernen med en trommevirvel. Han ble rørt over hennes munterhet mens hun utførte det harde arbeidet, og han ga kvinnen dyrebare gaver.
Emerik døde allerede i 1031 i en ulykke under en bjørnejakt da han ble angrepet av et villsvin, og i 1038 døde også kong Stefan. Han ble etterfulgt som konge av sin nevø Peter Orseolo (1038-41; 1044-46), som hadde lovt Stefan å ta seg av hans enke Gisela. Men Peter var en venetianer som bare betraktet Ungarn som et nytt jaktområde, og snart brøt han sitt løfte, og Giselas eiendom ble tatt fra henne. Til slutt ble hun fengslet og til og med mishandlet. Peter begynte med angrep mot Tyskland, satte landet i opprør og ble drevet fra tronen etter tre år i 1041. Den nye kongen Aba Samuel (Aba Samü) (1041-44) ble valgt av de ungarske høvdingene, og det nye styret fremmet hedendommen.
Den nye kongen besøkte Csanád og ba biskop Gerhard, som fortsatt hadde politisk innflytelse, om å sette en krone på hans hode under messen på påskedag. Gerhard nektet, men de biskopene som fulgte kongen til Csanád, utførte kroningen. Gerhard gikk da til prekestolen og erklærte at «hevnens sverd vil senke seg over» Abus hode om tre år, fordi han hadde skaffet seg kronen ved bedrageri. Troverdigheten av rapporten om Abas besøk til Gerhards bispesete debatteres blant forskerne.
Aba Samuel viste seg da også å bli en tyrann og fikk henrettet mange adelsmenn. Da invaderte kong Henrik III den svarte (1039-56; keiser fra 1046) Ungarn og beseiret Aba i slaget ved Ménfő i 1044. Kong Samuel Aba unnslapp så vidt, men døde kort etter. Ekskongen Peter kom tilbake fra Tyskland og ble gjeninnsatt på tronen i 1044, men både han og hans kongerike ble keiserens vasaller. Biskop Gerhard nektet også å gi ham sin støtte. Peters styre var upopulært fordi han favoriserte de tyske og italienske mennene i sitt følge.
Andreas, Béla og Levente var sønner av Vazul, kong Stefans fetter. Under regjeringstiden til Samuel Aba hadde de rømt landet i frykt for sine liv, Béla til Polen og Andreas og Levente til Kiev (nå Kyjiv i Ukraina). Arvefølgestriden førte til uro som i 1046 utviklet seg til en blodig folkeoppstand. De ungarske adelsmennene holdt da et konsil i Csanád og sendte bud til Árpád-fyrstene Andreas og Levente i Russland og ba dem komme og forsvare landet mot de rasende tyskerne.
I 1046 vendte Andreas og Béla tilbake fra sitt eksil til Újvár (i dag Abaújvár) i Ungarn, og de fikk raskt folkelig støtte for deres krav til tronen, spesielt blant den hedenske befolkningen. For raseriet til de for det meste hedenske opprørslederne rettet seg ikke bare mot kongen, men også mot Kirken. Levente var hedning, og også Andreas fremmet den gjenopplivete hedendommen, selv om det var under en overfladisk kristendom, siden han hadde giftet seg med en kristen kvinne og blitt døpt.
Da de to brødrene kom tilbake til landet, begynte et opprør, som Andreas og Levente støttet i begynnelsen. Under dette opprøret fikk en hedensk adelsmann ved navn Vata (Vatha) makt over en gruppe av opprørere som ønsket å avskaffe det kristne styret og vende tilbake til hedendommen. Ifølge legenden barberte Vata sitt hode i hedensk stil og etterlot bare tre fletter, og han erklærte krig mot de kristne. Resultat var at Vatas mobb begynte å slakte ned prester og kristne.
Biskopene Gerhard av Csanád, den hellige Bystrik av Nitra (Bugterd; lat: Beztertus Nitriensis, Bestredius, Bestridus, Bestricus, Bistridus, Bistritus; ung: Beszteréd, Besztrik, Besztríd, Beszter; sk: Bystrík) (1003-46), den hellige Buldus av Eger (Buld, Budli, Buldi; ung: Bőd) (?-1046) og Benetus forlot Székesfehérvár sammen med guvernør Szolnok for å dra til Pest og møte Andreas og Levente og ønske dem velkommen med respekt. På vei dit feiret Gerhard den 24. september 1046 messe på et lite sted ved Donau som het Giod, og da fikk han en visjon som sa at han den dagen ville motta martyrkronen.
Da biskopene og deres følge nådde Buda og ville krysse Donau over til Pest, ble de angrepet av Vatas mobb av hedninger på høyden Kelenföld (Blokksberg) i Buda. Hedningene begynte å steine dem, og biskop Buldus ble steinet til døde, mens biskop Gerhard hele tiden gjorde korsets tegn til hedningene som steinet ham. Dette gjorde dem enda mer rasende, så de veltet hans vogn, la biskopen i en tønne og kastet ham i Donau. Men da de fant at han fortsatt levde, drepte de ham med en lanse og knuste hodet hans mot en stein. Det fortelles at Donau mange ganger gikk over sine bredder og dekket denne steinen, men blodet ble ikke vasket av på syv år. Til slutt ble steinen tatt med av prester til Csanád og plassert på Gerhards alter. Kelenföld heter nå Gellért-høyden etter ham, og i dag står det en stor statue av Gerhard på det stedet hvor han ble kastet utfor, rett overfor den hvite Elisabeth-broen (Erzsébet híd).
Biskopene Bystrik og Benetus klarte å krysse Donau i en båt, men hedningene på den andre siden ga Bystrik et sår som gjorde at han døde tre dager senere. Guvernør Szolnok ble også drept. I mellomtiden ankom Andreas og reddet biskop Benetus fra hedningenes hender, og han var den eneste som overlevde. Arvefølgekrigen endte med at Peter ble avsatt igjen. En kilde sier at det ble sagt at kong Peter flyktet til Székesfehérvár, hvor han ble drept av de opprørske innbyggerne i 1046, mens andre sier at Peter ble tatt til fange nær Zámoly, og han ble blindet av opprørerne og utvist fra landet.
Den nær samtidige presten og historikeren Kosmas av Praha (ca 1045-1125) forteller imidlertid at Judith av Schweinfurt (ca 1003-58), enke etter hertug Bretislav I av Bøhmen (1035-55), som ble landsforvist av sin sønn, den nye hertug Spytihněv II (1055-61), flyktet til Ungarn og giftet seg med den blindete ekskongen Peter rundt 1055 «som en fornærmelse mot» hennes sønn «og alle tsjekkere». Hvis denne rapporten er troverdig, overlevde Peter og døde i 1059. Han ble gravlagt i katedralen i Pécs. Arpád-ætten overtok tronen med den eldste av de tre brødrene, Andreas I (ung: András) (1046-60). Den nye kongen verken kunne eller ville handle energisk, først etter sin kroning tok han strenge tiltak mot hedningene.
Det såkalte Vata-opprøret var det siste større forsøket på å stanse det kristne styret i Ungarn. For selv om Andreas hadde fått hjelp fra hedninger i sin kamp for tronen, hadde han ingen planer om å avskaffe kristendommen i kongeriket. Straks han var kommet til makten, distanserte han seg fra Vata og hedningene. Imidlertid ble de ikke straffet for sine handlinger.
Etter sitt martyrium ble Gerhard midlertidig gravlagt i kirken Vår Frue i Buda. I 1053 ble hans levninger overført av hans etterfølger Maurus og abbed Filip til Maria-klosteret ved katedralen i Csanád, som han selv hadde grunnlagt. Der ble han lagt i en enkel steinsarkofag, som er bevart og i dag utgjør alteret i den katolske kirken. Gerhard ble æret som martyr, og han ble helligkåret i 1083 av den hellige pave Gregor VII (1073-85) på foranledning av den hellige kong Ladislas I (ung: László) (1077-95). Han ble helligkåret sammen med de hellige Stefan og Emerik og også sine medmartyrer Bystrik og Buldus. Helligkåringen skjedde ved at paven ga ordre om at deres relikvier høytidelig skulle skrinlegges i Vår Frue kirke i Buda. Gerhards minnedag er 24. september, sammen med sine medmartyrer Bystrik og Buldus. Denne minnedagen for de tre martyrbiskopene ble bestemt i 1092 på synoden i Szabolcs etter deres helligkåring i 1083.
Gerhard kalles «Ungarns apostel» og er i dag en av Ungarns skytshelgener. I 1514 ble klosteret i Csanád og biskopens grav ødelagt i Bondekrigene. Men i 1333 hadde republikken Venezia fått størstedelen av hans relikvier, og de ble overført til kirken Vår Frue av Murano på øya Murano i Venezias lagune. Der blir han æret som Venezias første martyr og er kjent som den hellige Gerhard Sagredo, selv om det ikke er noen grunn til å tro at han tilhørte den familien (den historien oppsto først på 1500-tallet). På Murano ble en relikvie av ham i januar 2002 overlevert til en ungarsk kirkelig delegasjon for å overføres til den nåværende bysognekirken (Belvárosi plébániatemplom) i Budapest, som ligger på samme sted i Buda som i kirken Vår Frue lå. Deler av hans relikvier kom også til katedralen i Székesfehérvár og til presteseminaret i Budapest.
Gerhards minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er fortsatt dødsdagen 24. september:
In Pannónia, sancti Gerárdi Sagredo, Morisénæ sedis epíscopi et mártyris, qui magíster fuit sancti Emeríci príncipis adulescéntis, sancti Stéphani regis fílii, et in seditióne Hungarórum paganórum prope flumen Danúbium lapídibus óbrutus occúbuit.
I Pannonia [nå i Ungarn], den hellige Gerhard Sagredo, biskop av Csanád og martyr, som var lærer for den hellige Emerik, ung prins og sønn av den hellige kong Stefan, steinet og drept og kastet i elven Donau under et opprør av noen lokale hedninger.
Translasjonen av hans relikvier til Murano feires den 23. februar. Den korte biografien om Gerhard fra rundt år 1100 er et sammendrag av en tidligere biografi, som ikke er bevart. Den korte biografien presenterer Gerhard hovedsakelig som biskop, og forskere mener at den er den mest pålitelige kilden til Gerhards liv. Den lange biografien er en kompilasjon fra rundt år 1300 og regnes som mindre pålitelig.
Gerhard fremstilles som biskop med mitra og stav, noen gang har han i hånden et hjerte som er gjennomboret av en pil. På flere avbildninger er han gjennomboret av en lanse. På flere avbildninger kneler han foran et bilde av Jomfru Maria og barnet. Noen kilder kaller ham «Ungarns første martyr», men det er vel ikke helt riktig, for biskop Buldus ble drept før ham. Innenfor rammene av den 34. eukaristiske verdenskongress i 1938 ble kong Stefans 900. dødsdag høytidelig feiret, men den første kommunistiske regjeringen ga 1946 ikke tillatelse til en lignende feiring av biskop Gerhards 900. dødsdag.
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Butler, Butler (IX), Benedictines, Delaney, Bunson, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, MR2004, CatholicSaints.Info, CSO, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, hu.wikipedia.org, nominis.cef.fr, Butler 1866, zeno.org, heiligen-3s.nl, katolikus.hu, tar.hu, cryingvoice.com, kirche-in-not.de, treccani.it, gerhardinum.ro, Kathpress januar 2002 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 11. oktober 2001 – Oppdatert: 24. mars 2016