| Den salige Grimoald Santamaria (1883-1902) |
Den salige Grimoald (it: Grimoaldo) ble født som Ferdinand Santamaria (it: Fernando) den 4. mai 1883 i Pontecorvo i Frosinone i Italia. Han var den eldste av fem barn av repslagermesteren Pietropaolo Santamaria og hans hustru Cecilia Ruscio. Det var en from familie som ga ham hans første opplæring i troen. Læreren Antonio Papa så på den forbilledlig fromme gutten som perlen blant sine elever. Derfor fikk han allerede som åtteåring motta sin første kommunion.
Ferdinand tjente regelmessig ved messen som ministrant, og han vokste i fromhet spesielt gjennom personlig bønn og ved å delta i katekesen. Som niåring ble han medlem av den religiøse barnebevegelsen «Kongregasjonen av Immaculata», og han deltok trofast i deres religiøse øvelser. Han sang også i sognets kor, og han var hjelpekateket fra tolvårsalderen.
I 1850 hadde det i det tidligere kapusinerklosteret i Pontecorvo slått seg ned prester fra pasjonistordenen (Congregatio Passionis Jesu Christi – CP), hvor de betjente Maria-helligdommen Vår Frue av All nåde (Madonna delle Grazie). Den unge Ferdinand besøkte gjerne denne helligdommen. Etter å ha deltatt regelmessig på retretter som ble holdt av pasjonister i Pontecorvo, ba han som trettenåring om å få tre inn i ordenen. Men faren nektet fordi han ønsket at gutten skulle gå i hans egne fotspor og bli repslagermester. Men etter guttens stadige anmodninger ga faren til slutt likevel sin tillatelse.
Den femtenårige Ferdinand tok avskjed med sine foreldre på askeonsdag i 1899 og sluttet seg til pasjonistenes novisiat i Santa Maria di Publiano ved Paliano, rundt fire mil fra Roma. Han ble ikledd drakten der den 5. mars 1899. Han tok navnet Grimoald av Renselsen (it: Grimoaldo della Purificazione; lat: Grimaldus a Purificatione) etter den hellige Grimoald, en lokal martyr og helgen, skytshelgen for Pontecorvo. Tilnavnet «av renselsen» skulle for alltid minne ham om festen Marias renselse (nå: Herrens fremstilling i tempelet) og den gamle Simeons ord til Maria: «Også ditt hjerte skal rammes av et sverd» (Luk 2,35).
Etter avsluttet novisiat avla han sine ordensløfter den 6. mars 1900, og hos pasjonistene inkluderte det et fjerde spesielt løfte om å praktisere og forsøke å spre andakten til Kristi lidelse. Neste dag flyttet han til studentresidensen ved det gamle klosteret Santa Maria di Corniano i Badia nær Ceccano. Der begynte han på sine filosofiske studier. Men manglende begavelse gjorde at studiene var tunge. Grimoald fortsatte å leve etter pasjonistenes regel med samme brennende iver som under novisiatet, og han tilbrakte tiden med studier, bønn, bot og kommunitetsliv. Selv om hans liv ytre sett virket ordinært, merket hans medbrødre noe spesielt. Han hadde en særlig følelse for Guds nærvær og konsentrerte hele sin oppmerksomhet om Herren.
Grimoald rakk aldri å bli presteviet, men han levde sitt religiøse kall til fulle. I begynnelsen av september 1902 var den nitten år gamle ordensmannen ute og spaserte da han plutselig fikk heftige hodesmerter. Legen ga ham diagnosen akutt meningitt (hjernehinnebetennelse). Han bar denne lidelsen med heroisk styrke og var klar, rolig og samlet. Han ble ikke trist over sin forestående død, men gjentok stadig: «Skje Guds vilje». Med et smil om munnen døde han den 18. november 1902 i Badia ved Ceccano.
Ettersom det stadig skjedde bønnhørelser på hans grav, ble det i 1957 innledet en saligkåringsprosess på bispedømmenivå. Saken ble åpnet offisielt i Vatikanet i 1964. Den 14. mai 1991 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 2. juli 1994 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 29. januar 1995 i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 18. november.