| Den salige Guala Romanoni av Brescia (~1180-1244) |
Den salige Guala Romanoni ble født rundt 1180 i Bergamo i regionen Lombardia i Nord-Italia. Han er også kjent som Walter eller Vilhelm av Bergamo. Han kom fra en adelig familie og navnet har lombardisk opprinnelse. Han ble presteviet og var trolig kannik ved katedralen i Bergamo og levde etter en regel. Det var ingen lykkelig situasjon, for kommuniteten som han bodde i, var blitt dannet ved en lite vellykket sammenslåing av to kommuniteter.
I 1217 dro den hellige Dominikus til Bergamo for å finne rekrutter til sin nye orden. Blant de første som meldte seg og mottok drakten som dominikanere (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP), var Guala, som allerede var i slutten av trettiårene, og hans bror Roger. Guala dro sammen med Dominikus til Bologna for å etablere dominikanerne der, og deretter til Brescia.
Guala viste seg å være en dyktig superior og en praktisk administrator og byggherre. Han var med i den komiteen som planla klosteret St. Agnes i Bologna. Under en forsinkelse i byggingen av klosteret på grunn av motstand fra familien til den salige Diana d'Andalò, som finansierte prosjektet, ble Guala sendt til Brescia av Dominikus, som opplagt satte pris på hans klokskap og erfaring, for å påta seg stillingen som den første prioren for klosteret der.
Guala var fortsatt prior i Brescia den 6. august 1221, da Dominikus lå døende i Bologna. Da Guala ba i klosterkirken om at Dominikus måtte bli frisk igjen, fikk han en drøm eller visjon hvor han så to stiger som kom ned fra himmelen. Han kunne se Kristus på toppen av den ene og Maria på toppen av den andre. Engler gikk opp og ned stigene, og ved foten av den ene satt en munk i dominikanerdrakt med hetten over hodet som om han skulle begraves, slik at ansiktet var skjult. Mens Guala så på, ble munken trukket opp til himmelen omgitt av stor prakt. Guala våknet, dypt grepet av visjonen, og han forsto hva den betydde. Han dro straks til Bologna, og der fant han at Dominikus hadde dødd akkurat da han hadde sin visjon.
Denne hendelsen blir det referert til i den tredje antifonen i laudes i officiet for Dominikus: Scala caelo prominens fratri revelatur, per quam pater transiens sursum ferebatur, «En bror ble vist en stige som kom ned fra himmelen, og i den ble vår døende far båret opp». Da denne ble sunget for første gang etter helligkåringen av Dominikus i 1234, var Guala til stede i koret i klosteret i Bologna, og han intonerte selv antifonen.
I 1226 ble Guala utnevnt til prior i klosteret St. Nikolas i Bologna, kjent for sin lovbundethet og glød. Mens han var der, ble han utnevnt av pave Honorius III (1216-27) til megler mellom Bologna og Modena. Guala arbeidet hardt for å skape en våpenhvile som varte i ti år. Året etter ba pave Gregor IX (1227-41) ham om å megle mellom keiser Fredrik II (f. 1194; keiser 1220-50) og Den lombardiske liga, noe som var en enda mer krevende oppgave. Guala fikk også i oppdrag å overtale Fredrik om å holde sitt løfte om å lede et korstog. Guala klarte ikke å få partene til enighet, men i det minste oppnådde han status quo og en usikker fred.
Pave Gregor IX utnevnte Guala til inkvisitor. I 1229, da biskopen av Brescia ble patriark av Antiokia, utnevnte Gregor Guala til biskop av Brescia. I den egenskap forhandlet han frem en rekke fredsavtaler mellom byer som lå i krig. Fredrik brøt alle løfter han hadde gitt og angrep de byene som hadde forblitt lojale mot paven. I 1238 beleiret Fredriks hær Brescia, men angriperne måtte trekke seg tilbake innen tre måneder, noe som tilskrives Guala. Brescia var ikke noe lett bispedømme, for på den ene siden hadde det et avslappet presteskap og på den andre siden en høy konsentrasjon av katarer. Guala var for full av integritet for de førstnevnte og for moderat for de sistnevnte, så han kunne ikke bli populær hos noen av dem.
Men folket elsket ham, spesielt de fattige, som satte pris på hans enkelhet og engasjement. Guala ble i Brescia og utførte sine plikter i rundt ti år. Men til slutt ble han tvunget i eksil. Noen sier at han hadde så store odds mot seg at da pave Gregor døde i 1241, mistet han sin eneste pålitelige kilde til støtte og ble ute av stand til å styre. Andre hevder det syn at han ble underminert av den forente opposisjonen fra presteskapet og kommunen og av en utilfredsstillende pavelig legat. Han gjorde sannelig ikke ting lettere for seg selv da han i 1238 flyttet sine egne eiendeler og alle papirer som var knyttet til bispedømmets eiendom til et trygt sted i Bergamo. Han regnet med rette med at presteskapet og kommunen ønsket å få tak i bispedømmets eiendommer, men fra da av var deres mål å bli kvitt ham.
Årene med arbeid og sivil strid slet ut Guala. En av hans siste embetsgjerninger var å legge ned grunnsteinen for kirken San Stefano i Bergamo. Han trakk seg tilbake fra sitt bispesete i 1242 for å oppnå fullstendig ensomhet og å kunne be uten avbrytelser som en forberedelse på døden. Derfor trakk han seg tilbake til vallombrosaner-klosteret San Sepolcro i Astino, hvor han levde som eremitt i over et år. Vallombrosanerne er en streng gren av benediktinerne. I det siste året av sitt liv vendte han tilbake til Brescia, selv om han ikke bodde i byen, men i Val Canonica, hvor folket valgte ham til borgermester.
Der døde han den 3. september 1244. I 1245 ble hans jordiske rester brakt til Astino, men i dag æres de i katedralen i Bergamo. Etter mange mirakler ved hans grav, ble hans saligkåringsprosess innledet. Lenge hadde han ikke noen kult, men hans hellighet var anerkjent, og på portrettet av ham i kirken San Domenico i Brescia (senere ødelagt) hadde han glorie. Fra 1869 har hans relikvier vært oppbevart i dominikanerklosteret Matris Domini i Bergamo.
Han ble saligkåret den 1. oktober 1868 ved at hans kult ble stadfestet av den salige pave Pius IX (1846-78). Hans minnedag er dødsdagen 3. september.