Den hellige Hadrian III var i følge LP fra Roma og sønn av Benedikt. Han er den eneste hellige pave i «Den mørke tidsalder» (Saeculum obscurum), tidsrommet mellom 882 og 1046 med en rekke uverdige paver.Vi vet praktisk talt ingenting om Hadrian før han ble pave.
Etter at Marinus I døde den 15. mai 884, ble han etterfulgt av Hadrian under omstendigheter som forblir uklare. Hadrian ble konsekrert den 17. juli.
Nesten ingenting er kjent om hans korte pontifikat, men han synes å ha vært sympatisk til Johannes VIIIs politikk. For som pave fikk han bråk med de intrigemakerne som var ekskommunisert av Johannes VIII. Etter at denne strenge paven døde, hadde Marinus tillatt dem å vende tilbake til Roma fra sitt eksil. En av dem var Georg av Aventin, en høy tjenestemann ved Lateranpalasset. Han hadde forgiftet sin bror for sin elskerinnes skyld, og hadde styrket sin stilling ved å gifte seg med niesen til pave Benedikt III. Men senere ønsket han å gifte seg med datteren av Gregor, en høy tjenestemann, derfor drepte sin kone så å si i full offentlighet. Han hadde sluppet unna straff ved sin innflytelse hos keiserlige tjenestemenn og sin nye svigerfar Gregor. Men nå hadde av ukjente grunner rettferdigheten innhentet ham, og pave Hadrian III fikk hans øyne stukket ut.
Historien om at Hadrian fikk en adelsdame, kanskje enken etter en annen dignitær som hadde blitt myrdet ved Marinus' tronbestigelse, pisket naken gjennom gatene, antyder fortsettelsen av de blodige vendettaene som tok overhånd ved tiden omkring mordet på Johannes.
Som Johannes og Marinus inntok Hadrian en forsonlig holdning overfor østen, og sendte patriark Fotios (878-86) det tradisjonelle brevet der han kunngjorde sitt valg. Brevet ble holdt i en vennlig tone.
I 884 plyndret sarasenerne Monte Cassino. Hadrian tok under sin beskyttelse klostrene St. Giles i Frankrike og St. Sixtus i Piacenza.
I følge middelalderkronikøren Martinus Polonus ba den italienske adelen, som så at karolingerne ikke klarte å gjøre stort annet enn å slåss med hverandre, pave Hadrian om å gjøre noe for Italia. Hadrian utstedte da to dekreter. Det første sa at pave-elekten (den valgte, men ikke konsekrerte paven) skulle konsekreres uten å vente på noen keiserlig godkjennelse. Det andre bekreftet at hvis keiser Karl den Tykke døde uten mannlige arvinger, skulle adelen i Italia velge en av sine egne til keiser og konge av Italia.
Siden den eneste kilden for disse dekretene er en ukritisk kronikør fra 1200-tallet, er det tvilsomt om Hadrian faktisk utstedte disse dekretene.
Sommeren 885 innkalte keiser Karl den Tykke (881-888) paven til å delta i den keiserlige riksdag i Worms. Karl hadde ikke noen legitim mannlig arving og ønsket å sikre etterfølgelsesrett for sin umyndige, illegitime sønn Bernhard. Men paven var åpenbart også ment å sanksjonere keiserrikets politikk gjennom sin tilstedeværelse, samt å foreta en nyordning av bispedømmene.
Hadrian dro avgårde fra Roma, mens han betrodde den keiserlige utsending, biskop Johannes av Pavia, å styre og beskytte byen i hans fravær. Dette antyder at det allerede var en forståelse at til gjengjeld for Hadrians hjelp med arvefølgen, ville keiseren gi ham sin fulle støtte i pavens kamp mot sine indre fiender.
Men paven kom seg aldri ut av Italia, og enhver slik plan ble avbrutt da paven ble slått ned av sykdom og døde i midten av september 885 i S. Cesaria sul Panaro ved Modena. Det har vært mistanke om at det stakk noe under Hadrians død, noe som styrkes av det faktum at pavens jordiske rester ikke ble ført tilbake til Roma, men gravlagt i klosterkirken S. Silvestro i det nærliggende abbediet i Nonantula. Bortsett fra den forviste den hellige pave Martin I, var Hadrian III den første pave siden Gregor den Store som ikke ble gravlagt i Peterskirken.
Hadrians kult utviklet seg lokalt, og han ble kanonisert ved at kulten ble godkjent av pave Leo XIII den 2. juni 1891. Hans minnedag er 8. juli.