Han ble medlem av brorskapet for Den uplettede Unnfangelse og ble trukket frem for medlemmene som et mønster på alle dyder. En gang noen ga ham et fryktelig hardt slag i ansiktet på torget, var hans svar ydmykt å vise det andre kinn. Han tjente til livets opphold som gårdsarbeider da som 18-åring bestemte seg for å bli fransiskaner. Imidlertid gikk det av ulike grunner ni år før han kunne realisere kallet, og i denne tiden levde han et asketisk og inderlig liv.
I 1609 ble den 27-årige Lucantonio akseptert som legbror i fransiskanernes observantgren (Ordo Fratrum Minorum Observantiae - OFMObs) i Bisignano. Han tilbrakte det første året som postulant i klosteret i Dipignano, og deretter fortsatte han til novisiatet nær klosteret i Mesoraca i Crotone. Der var formasjonen av de unge mennene betrodd to fromme brødre, novisemesteren Antonio de Rossano og husets guardian, Cosimo de Bisignano. Den 4. september 1610 avla han sine løfter der. Da han ble ikledd drakten, fikk han ordensnavnet Humilis. I tråd med ordenens tradisjon ble han kjent under navnet Humilis av Bisignano etter hjemstedet.
Det var ikke få vanskeligheter Humilis overvant gjennom Jomfru Marias forbønn. Med enkelhet og flid utførte han de typiske arbeidsoppgavene for en legbror, slik som å tigge om almisser, tjenestegjøre ved kommunitetens messe, stelle i hagen og annet manuelt arbeid som hans overordnede betrodde ham. Helt fra novisiatet utmerket han seg for sin åndelige modenhet og for sin inderlighet i overholdelsen av regelen. Gud var alltid senteret for hans tanker, og han var lydig, ydmyk og lærevillig.
Etter sin løfteavleggelse doblet han sin askese, faste og nidkjærhet i tjeneste for Gud og kommuniteten. Hans nestekjærlighet gjorde ham elsket av alle, av brødrene, av folket og av de fattige, som han hjalp ved å dele ut blant dem alt det Forsynet ga ham. Han brukte de karismatiske gavene som han var rikelig utrustet med, til å forherlige Gud, bygge Guds rike i sjelene og trøste de trengende.
Helt fra ungdommen hadde han hatt gaven av konstant ekstase, og det til en slik grad at han ble kalt «den ekstatiske broder». Disse ekstasene skaffet ham en lang rekke prøvelser og ydmykelser fra sine overordnede, som gjorde det for å være sikker på at de virkelige kom fra Gud og ikke var noe djevelsk lureri. Slike prøvelser som han gjennomlevde og overvant, økte hans ry for hellighet blant brødrene og fremmede.
Humilis var også velsignet med ekstraordinære evner til å lese hjertene, profetier og mirakler. Selv om han var analfabet og uten utdannelse, svarte han på spørsmål om skriften og hvilket som helst punkt i katolsk lære med en presisjon som forbløffet teologer. Ved flere anledninger ble han utspurt av en forsamling av sekular- og ordensprester som kom med tvil og innvendinger, presidert over av erkebiskopen av Reggio Calabria, av ulike professorer fra byen Cosenza og av inkvisitoren Msgr Campanile av Napoli i nærvær av p. Benedetto Mandini og av andre. Men broder Humilis svarte alltid med en slik klokskap at han forbauset sine utspørrere.
Det er lett å forstå den aktelse som omga ham overalt. Ordenens generalminister Benigno Genova pleide å ta ham med seg som sin ledsager på sine kanoniske visitasjoner til brødrene i Calabria og på Sicilia. Humilis viste seg å være et svært passende navn. Han forble ydmyk, til tross for sine mirakuløse gaver og det faktum at menn som var mye mer lærd enn ham, kom alle steder fra for å konsultere ham. Han ble så viden kjent for sin hellighet at pave Gregor XV (1621-23) til slutt kalte ham til Roma og brukte ham som rådgiver. Da Gregor døde i 1623, overtalte hans etterfølger Urban VIII (1623-44) Humilis til å bli værende i Roma som hans rådgiver.
Fra 1623 til 1630 bodde Humilis i klosteret San Francesco a Ripa i Roma, og en kort tid oppholdt han seg også i klosteret San Isidoro. En tid bodde han i klosteret Det hellige kors i Napoli, hvor han utbredte kulten til den salige Johannes Duns Scotus, som særlig æres i bispedømmet Nola. Rundt 1628 ba han om å få tillatelse til «å dra for å lide» i misjonsterritoriene. Da han fikk nei fra sine overordnede, fortsatte han å tjene Guds rike blant sitt eget folk.
Men det romerske klimaet passet ham ikke, og sammen med hans omfattende botsøvelser gjorde det at han ble syk. Etter en stund fikk han tillatelse til å vende tilbake til Bisignano. Der fortsatte han å leve ydmykt og fromt til han døde der den 26. november 1637.
Den kanoniske prosessen for hans saligkåring ble innledet i 1684. Hans «heroiske dyder» ble erklært den 4. oktober 1780 av pave Pius VI (1775-99), noe som ga ham tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Han ble saligkåret den 29. januar 1882 (dokumentet (Breve) var datert den 1. oktober 1881) av pave Leo XIII (1878-1903). Den 25. februar 1988 ba fransiskanernes provins i Calabria om at helligkåringsprosessen måtte gjenopptas. Den 7. juli 2001 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som stadfestet at den mirakuløse helbredelsen av den unge Francesco Mauro i 1885 var skjedd på Humilis' forbønn. Han ble helligkåret den 19. mai 2002 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er 27. november.