Humiliana ble giftet bort mot sin vilje femten år gammel i 1534 med den rike veveren Ruggieri Bonaguisi (ifølge andre kilder het han Mazzaracoli). Hun led mye under mannens utsvevende liv, men fant støtte hos svigerinnen Ravenna. Hun var eldre enn sin bror og kontrollerte dermed husholdningen, og hun ga Humiliana midler til karitativt arbeid. Kostbare stoffer som mannen ga henne, brukte hun i hemmelighet til å lage messeklær.
Humiliana og mannen fikk to døtre (en av dem var oppkalt etter Humilianas søster Rigalis) og kanskje også sønner, men etter bare fem års ekteskap ble hun enke. Hennes far forsøkte å overtale den 21-årige enken til å inngå et nytt ekteskap, men hun var fast bestemt på å tre inn i klosteret i Monticelli, grunnlagt av den hellige Agnes av Assisi. Men da konfiskerte faren hennes medgift (med loven i hånd). Hun erklærte at om hun fikk velge, foretrakk hun å bli brent på bålet fremfor å gifte seg igjen.
Men allerede i 1241 trakk hun seg tilbake fra det offentlige liv og levde som eneboer i tårnet i farens palass. Hun forlot sine rom bare for å gå i kirken og for å samle almisser. Hun levde ytterst gudfryktig i sitt hjem, ønsket inderlig å lide med Kristus og tilbrakte dag og natt i bønn. Hun brydde seg ikke om forfølgelse fra verden – hennes egen far erklærte sammen med andre at hun var en egensinnet narr, og hennes søster gjorde allting som hun kunne tenke ut for å få Emiliana til å lide. Men som erstatning for disse lidelsene sendte Gud henne sin himmelske trøst, og ofte fikk hun i sin ensomhet besøk av Kristus, Maria, de hellige engler og andre hellige. Også på andre måter så Gud med nåde på sin ydmyke tjenerinne, for han ga henne profetiske og undergjørende evner. Hun brukte disse siste til å vekke opp sin egen datter Rivalis fra de døde.
Også etter hennes død forherliget Gud sin ydmyke tjenerinne gjennom undre av alle slag, slik at det ble åpnet en saligkåringsprosess for henne i 1624, og den 11. mai 1626 ble hennes begrensede offisielle kult tillatt for kirken Santa Cruce i Firenze på hennes dødsdag, da det kunne leses messe og Officium de Communi. Hun ble saligkåret den 24. juli 1694 ved at hennes kult ble stadfestet av pave Innocent XII (1691-1700). Hennes minnedag er dødsdagen 19. mai. Hos Sintzel står hun den 22. mai og i kalenderen for tredjeordenen den 29. mai.
Humilianas bysterelikvar, et mesterverk av florentinsk gullsmedkunst som ble anskaffet av Riccardi de'Cerchi rundt 1370, befinner seg i Museo dell'Opera ved Santa Croce i Firenze. Hennes relikvier er i et glasskrin under sakramentsalteret i Capella Castellani.
Kilder: Benedictines, Index99, KIR, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, santiebeati.it, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 4. juni 2000