Den hellige Heldrad av Novalesa (d. ~842)

Den hellige Heldrad (Eldrad, Eldradus, Heldradus, Heltrodus, Aldradus; it: Eldrado) ble født en gang i andre halvdel av 700-tallet i Lambesc like ved Aix i Provençe i det sørlige Gallia. Han kom fra en adelig og velstående familie av frankiske krigere. Som ung adelsmann arvet han en stor formue, som han for en stor del brukte til veldedig arbeid. I Lambesc sørget han for husmannsplasser for folket og bygde en kirke og et hospits, hvor alle gjester ble tatt imot gratis. Han la også ut en vakker hage med produkter som var tilgjengelig for alle som kom.

Imidlertid fant han at alt det administrative arbeidet var en for stor byrde, så han bestemte seg for å kvitte seg med sin formue. Deler av den ga han til Kirken og resten til de fattige. Deretter la han ut på leting etter et kloster av streng observans hvor han kunne tre inn. Han dro gjennom Provençe, deretter Aquitania, så over til Spania, hvor han besøkte Santiago de Compostela. Til slutt reiste han på en valfart til Roma. Av andre pilegrimer hørte han om benediktinerklosteret Novalesa (Novalese; piemontisk: Novalèisa) (Novalitium). Det lå ved foten av Alpene og ved munningen av Susa-dalen på den italienske siden av Mont Cenis (Moncenisio) i Italia og hadde 500 munker og var strengt regjert av den fromme abbed Ambulf.

Heldrad sluttet seg til kommuniteten og ble benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Det fortelles at han snart hadde en grundig kjennskap til den hellige Benedikts regel, den hellige Kolumbas utsagn og den hellige Basilios’ skrifter. Han fikk ansvaret for vinmarkene, og det varte ikke lenge før han ble ikledd drakten. Senere ble han betrodd opplæringen av de unge munkene. Etter at abbed Ambulf døde, ble Hugo, sønn av den salige keiser Karl den store (768-814; keiser fra 800), utnevnt til abbed, men han var så ofte borte at klosteret ville ha lidd stort under det hvis det ikke hadde vært for Heldrad, som fungerte som administrator med så stor suksess at han motvillig ble valgt til abbed etter at Hugo døde rundt 810. Han ga etter fordi han var tvunget til det, sier hans biograf.

Som abbed gjorde Heldrad mye for klosteret. Innen den befestede klausuren bygde han et tårn, og dets øvre del fungerte som en signalstasjon mens den nedre delen inneholdt klosterets skattkammer og det berømte biblioteket, som var hans spesielle domene. Klosteret hadde allerede oppsynet med Monte Cenis-passet mellom Grenoble og Torino, og i tillegg bygde han et stort hospits på det høyeste punktet i Lautaret-passet, nå kalt Monestier de Briançon. Det synes dermed som om han foregrep arbeidet som senere ble tatt opp lenger nord av kannikene i St. Bernhard-passet (Grand-Saint-Bernard).

Fire dager før sin død lot Heldrad kalle til seg hele kommuniteten og kunngjorde sin nært forestående bortgang. Han hadde styrt klosteret i tretti år da han døde en 13. mars rundt 842. Ved hans grav skjedde en rekke mirakler. Hans minne ble æret så høyt at hans relikvier lenge ble båret i prosesjon i dalen ved Novalesa under gangdagene (de tre dagene før Kristi Himmelfartsdag). Hans og den hellige Arnulfs relikvier ble ved ankomsten av de franske troppene i 1794 overført til sognekirken i Novalesa.

Han ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 9. desember 1903 (gruppen «Theobald av Vienne og hans 16 ledsagere») av den hellige pave Pius X (1903-14). Hans kult skal også ha blitt stadfestet i 1702 og 1821, men dette skriver Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum (1999) ingenting om. Hans minnedag er 13. mars. Hans minnedag hos benediktinerne skal være 31. oktober sammen med Arnulf.