Den hellige Heribert av Köln (~970-1021)

Skytshelgen for Deutz; for regn

Den hellige Heribert (Herbert, Herbart, Ariberto, Eriberto, lat: Heribertus) ble født ca 970 i Worms i Tyskland som sønn av grev Hugo av Worms. Han gikk først på katedralskolen i Worms, men allerede som gutt ble han sendt til skolen ved klosteret i Gorze i Lorraine. Knapt 20 år gammel ble den intelligente unge mannen domprost i Worms. Han utviklet seg til en av tidens sterkeste og mest fremtredende tyske statsmenn, og i 994 utnevnte keiser Otto III (980-1002) ham til kansler av Italia.

I 995 ble han presteviet og i 998 ble han også utnevnt til kansler av Tyskland. Mens han selv var i Italia, ble han i 998 også valgt til erkebiskop av Köln, og i 999 ble dette valget stadfestet av pave og keiser. Han ble bispeviet den 9. juli 999 i Benevento ved Napoli av pave Sylvester II (999-1003). Midt på vinteren tok han av seg skoene og gikk til fots inn i byen, hvor han ble innsatt julaften 999. Fra da av bar han alltid en hårskjorte under de strålende gevantene til en erkebiskop.

Han ble en av de mest fremtredende biskopene av Köln. Han fortsatte også som keiserlig kansler, og derfor var han nært involvert i samtidens politiske liv, men det førte ikke til at han forsømte sitt bispedømme. Da keiser Otto III ca år 1000 åpnet Karl den Stores grav i Aachen, var hans venn og rådgiver Heribert til stede. Han var med keiser Otto III i Italia da keiseren døde i 1002 i Paterno i provinsen Viterbo. Under harde kamper lyktes det Heribert ved hjelp av den keiserlige garde å bringe riksinsignier og den døde keiseren tilbake til Aachen for å gravlegge ham der.

I Aachen ventet hertug Henrik II av Bayern på ham for å tvinge ham til å utlevere Den hellige lanse - en del av riksinsigniene, som i dag befinner seg i Wien. Men Heribert gjorde den ambisiøse mannen som ønsket å etterfølge Otto, rasende ved å nekte å overlevere de keiserlige insignier inntil en ny keiser var utnevnt på korrekt måte. Etter bisettelsen av keiser Otto III i Aachen og valget av den hellige Henrik II til ny konge (1002-24, keiser fra 1014), gikk Heribert av som kansler. Henrik han hadde et horn i siden til Heribert i mange år etterpå, og en tid satt også Heribert fengslet. Men til slutt kom keiseren til å anerkjenne erkebiskopens klokskap og rettskaffenhet.

På en tid da mange klerikale statsmenn glemte eller forsømte sine åndelige plikter under presset av å tjene staten, var Heribert en hengiven overhyrde for sin flokk. Som erkebiskop var han en rik mann, men hele hans inntekt ble delt mellom Kirken og de fattige, bortsett fra det lille som var absolutt nødvendig for hans egne behov. Allerede mens han levde ble han betraktet som en helgen. Han skal ha utført flere mirakler, blant annet skal han ha forårsaket et kraftig regnvær som fikk slutt på en alvorlig tørke.

Vinteren 1021 var Heribert, og selv om han fortsatt var svak, bega han seg ut på en lang reise. Men han kom bare til Neuss, hvor han fikk et alvorlig tilbakefall. Dødssyk ble han fraktet på raskeste måte tilbake til Köln. Her ba han om å bli båret inn i domkirken, hvor han ba for sitt bispedømme og de fattige.

Heribert døde den 16. mars 1021 og han ble gravlagt i klosterkirken i benediktinerklosteret Deutz, som han og keiser Otto III hadde grunnlagt. Deutz er i dag en del av Köln, på høyre side av Rhinen. Munkene der fremmet hans kult. Det finnes ingen erklæring om hans helligkåring, men man regner med at det skjedde mellom 1046 og 1048 under en av pavene Gregor VI (1045-46), Klemens II (1046-47), Benedikt IX (3) (1047-48) eller Damasus II (1048). Men den formelle helligkåringsbullen, som tilskrives den hellige pave Gregor VII (1073-85), betraktes i dag som et falskneri produsert på 1600-tallet.

I 1147 ble Heriberts relikvier høytidelig skrinlagt. Den 30. august 1180 ble de skrinlagt i dagens praktfulle gullskrin fra 1166-70, som hviler på fire gråsvarte marmorsøyler i apsis i Heribert-Kirche i Deutz. Hans minnedag er 16. mars. I Köln feires han den 30. august, translasjonsdagen (overføring av relikvier). Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han fremstilles som erkebiskop som ved sin forbønn får det til å regne. Noen ganger avbildes han sammen med keiser Henrik II mens han kneler for ham.