Den hellige Hermenland ble født rundt 640 i Noyon i bispedømmet av samme navn i Neustria, nå i departementet Oise og bispedømmet Laon i regionen Picardie i det nordlige Frankrike. Hans navn varierer svært mye i kildene: Erblon, Erbland, Erblain, Erblow, Herblain, Herbland, Herblon, Hermel, Hermelan, Ermeland; fr: Hermeland, Hermaland; lat: Hermelandus, Hermenlandus, Hermenelandus, Ermenlondus. I bispedømmene Nantes og Rennes kalles han Erblon, Arbland, Erbland eller Herblein, i bispedømmene Tréguier, Saint-Pol de Léon og Quimper Herband, og i bispedømmene Paris og Rouen Herbland eller Herblein.
Han kom fra en fremtredende adelsfamilie, men han skjønte tidlig at sant adelskap ikke består av annet enn dyder. Under sine studier beskyttet han seg mot de lastene som er så vanlige blant ungdommen. Hans foreldre sendte ham til hoffet til kong Klotar III av Neustria (658-70), og kongen ga ham embetet som kongelig munnskjenk, for å bringe ham nærmere sin person. Hermenland aksepterte bare motvillig denne oppgaven, fordi han fryktet at han ville engasjere seg så sterkt i verden at det ikke ville være lett for ham å trekke seg tilbake når han ønsket, slik han hadde planer om.
Hans foreldre og venner som så at kongen hadde stor tillit til Hermenland, overtalte ham til å akseptere ekteskap med datteren til en av de fremste herrene ved hoffet, som så denne forbindelsen som en stor ære. De presset ham så hardt at han til slutt samtykket til en forlovelse. Men mens alle så frem til den dagen som var fastsatt for bryllupet, ble han mer og mer bestemt på å gi avkall på absolutt alle ting i verden, for fattig og naken å følge Jesus Kristus til Golgata. Han fortalte i hemmelighet kongen om sin plan og ba ham ydmykt om tillatelse til å trekke seg fra verdens forlegenhet og dra til et kloster for å tjene Gud i bønn resten av sine dager.
Kongen ønsket å beholde en slik trofast tjener, så først ga han uttrykk for stor motvilje mot gjennomføringen av denne planen. Men han så hans utholdenhet, og av frykt for å fornærme Gud hvis han hindret det offeret som Hermenland ønsket å gjøre, lot han ham trekke seg tilbake. Hermenland avsto fra sin arv for alltid og tok farvel med kongen og hoffet med mye mer glede enn da han hadde trådt inn. Historien sier ikke noe om hvordan den forsmådde bruden og hennes far reagerte.
Rundt år 668 forlot han hoffet og skyndte seg til klosteret Fontenelle eller Saint-Vandrille i Pays de Caux i det nåværende departementet Seine-Maritime i Normandie, som var grunnlagt av den hellige Wandregisel (Wandrille) (d. 668) og hvor den hellige Lambert av Lyon (ca 625-88) var abbed. Hermenland ba om å få motta den hellige ordensdrakten, gjennomførte sitt novisiat og på slutten av året avla han sine løfter i henhold til ordenens skikk, til stor tilfredsstillelse for alle munkene, men spesielt abbeden. I dette klosteret levde de først etter en blandingsregel med elementer fra reglene til de hellige Kolumban (ca 542-615) og Benedikt (ca 480-547), men en tid etter grunnleggerens død ble Benedikts regel innført i klosteret og det ble et benediktinerkloster (Ordo Sancti Benedicti – OSB).
Abbed Lambert var uendelig takknemlig til Gud for å ha sendt ham en slik disippel, med en så glødende kjærlighet, beundringsverdig tro og lydighet, et fast håp, en kontinuerlig bønn og en uovervinnelig tålmodighet, som var diskret i sin avholdenhet, konstant i sin nattevåk og nøyaktig i observansen av alle regler, kort sagt var han så perfekt utrustet med alle dyder at han virket som en stjerne blant alle sine medbrødre. Abbed Lambert ba sin venn, den hellige biskop Audoenus av Rouen (ca 600-84) (fr: Ouen), om å prestevie Hermenland. Deretter feiret han messe hver dag, og for å utføre denne edle tjenesten mer verdig, gjorde han seg selv til en levende hostie ved utøvelse av strenge botsøvelser.
En tid senere ønsket den hellige biskop Pascharius av Nantes i Bretagne (fr: Pasquier, Pascaire) (d. ca 680) å grunnlegge et kloster i sitt bispedømme, for at munkene ved sin hellighet og gode eksempler i deres liv ville bekrefte de sannhetene han selv forkynte for de kristne. Derfor sendte han to utsendinger til klosteret Fontenelle for å spørre abbed Lambert om han hadde en munk med de kvalitetene som trengtes for å foreta en ny grunnleggelse. Abbed Lambert samtykket først etter at han hadde fått en garanti om at et slikt nytt kloster ville være fritt fra inngrep fra kongen og selv den lokale biskopen. Da han fikk et høytidelig løfte om dette, utnevnte han Hermenland som den beste kandidaten. Han spurte likevel om hans samtykke før han lovte ham bort. Munken var eksemplarisk i lydighet, så han svarte: «Min vilje har jeg helt overlatt til ditt skjønn, jeg vil dra hvor du sender meg, som om det var Gud selv som befalte meg å dra dit». Abbeden sendte med ham tolv andre munker for grunnleggelsen i Bretagne.
Den historiske provinsen Bretagne er nå delt i fem franske departementer: Finistère i vest, Côtes-d’Armor i nord, Ille-et-Vilaine i nordøst, Loire-Atlantique i sørøst og Morbihan i sør ved Biscayabukta. Siden reorganiseringen i 1956 består den administrative regionen Bretagne av bare fire av de fem bretonske departementene, eller 80 % av det historiske Bretagne. Det resterende området av gamle Bretagne, departementet Loire-Atlantique rundt Nantes, er nå en del av regionen Pays de la Loire.
I Nantes ble de entusiastisk mottatt av biskop Pascharius. Han hadde lovt abbed Lambert at de skulle få bygge et kloster på det stedet som han bedømte som mest hensiktsmessig i hele sitt bispedømme. Han ga dem umiddelbart en båt, så de kunne komme seg til stedet som han hadde sett ut for dem, nemlig en av øyene i elven Loires munning, ikke langt fra Nantes. Klosteret og den fremvoksende byen ble kalt Antrum (lat: hule) og Antrinse monasterium i 840, Andra i 1144 og ble senere kalt Aindre og i dag Indre. Naboøya het Antricium («liten hule»), senere Aindrette og nå Indret. Det var allerede et kapell St Martinus på den øya.
På den største av de to øyene bygde Hermenland to kirker, og biskop Pascharius kom med alle sin prester og kanniker for høytidelig å vigsle dem til apostelfyrstene Peter og Paulus. Pascharius ga mange privilegier til munkene, og ved denne anledningen gjentok han sitt løfte i kontrakts form at verken han eller noen av hans etterfølgere noen gang kunne hevde rettigheter til klostrets eiendeler. Deretter fulgte han Hermenland til hoffet til kong Kildebert III av Neustria (695-711), som bekreftet den nye grunnleggelsen og satte klosteret under sin beskyttelse. Hermenland fikk også monarken til å love å aldri gjøre krav på monastisk eiendom eller å beskatte den.
Hermenland ble klosterets første abbed. Grunnleggelsen blomstret ettersom ryktet om abbedens hellighet tiltrakk nye kall. Abbeden forsømte ikke verken sine munkers timelige eller åndelige behov, og han ga dem all sin tid på dagen for å bringe dem til fullkommenhet, mens han forbeholdt natten for seg selv og han tilbrakte dem etter en lett hvile helt i lovprisning av Gud og i kontemplasjon av himmelske ting. For å kvitte seg med tilstrømningen av legmenn som under påskudd av å bringe almisser til klosteret besøkte ham ofte, trakk han seg hyppig, særlig i fasten, tilbake til øya Aindrette med noen av sine brødre, og var mer enn vanlig engasjert i meditasjon og fysiske botsøvelser ved hjelp av avholdenhet og annen askese, i forberedelsen til påsken. Under en av disse retrettene skjedde det en dag da han gikk med sine munker ved bredden av Loire, kom en av dem til å snakke om en fisk som het lamproie (niøye), som han hadde sett i biskopens hus i Nantes. Abbeden sa til ham: «Tror du at Gud ikke kan gi deg en slik ting her?» Mens han sa dette, hoppet en niøye opp fra elven og falt ned i sanden. Hermenland tok den og delte den i tre, og mens han beholdt en del for seg selv, sendte han de to andre til klosteret, selv om det var svært lite, ble det ved en mirakuløs mangedobling nok til hele kommuniteten av brødre.
Hermenland hadde profetiens nådegave og kunne lese folks innerste tanker. Da han en dag ba i kirken Saint-Pierre, så han sjelen til den hellige Maurontus (fr: Mauronce), den første abbed av Saint-Florent-le-Vieux, femti kilometer unna, ble ført til himmelen av engler. Han ga beskjed til sin munker, som deretter anerkjente åpenbarelsens sannhet da de fikk rapport om at denne hellige personligheten døde akkurat på den datoen rundt år 700. Han så også sjelen til en av sine disipler ta samme rute, en munk han hadde sendt for å lede et annet kloster i Aquitania, minst 200 kilometer unna.
Etter at han hadde arbeidet i mange år med all mulig entusiasme, betydde hans høye alder ingen lettelser i hans askese, men så fikk han en åpenbaring om at hans time var nær. For å gjøre seg klar trakk han seg fra embetet som abbed og ga sine munker fullmakt til å velge en annen i hans sted. Deretter tok han med seg fire av sine åndelige sønner og trakk seg tilbake til et lite eremittkloster ved navn Saint-Léger, som han hadde bygd på østsiden av sitt kloster og gitt navnet til den hellige biskopen og martyren Leodegar av Autun (ca 616-79), for å tilbringe resten av sine dager i en mer perfekt forening med Gud. En annen kilde sier at han trakk seg tilbake til naboøya Antricium (Aindrette), hvor han bygde et lite oratorium.
Munkene valgte en Adalfrid (fr: Adalfrède) til å etterfølge ham, men den nye abbeden, som var stolt av denne nye ære, begynte å tilegne seg klostrets eiendom og å mishandle sine brødre. Hermenland ble varslet og viste ham til rette, og advarte ham om at hvis han ikke korrigerte kurs, ville han snart føle virkningen av en hevngjerrig Guds vrede. Men Adalfrid ga lite akt på disse advarslene. Hermenland sa til de munkene som beklaget at de hadde klaget til ham: «Mine brødre, ikke si et ord. Ha litt tålmodighet, så vil dere snart se ham straffet for sine forbrytelser». Tre dager senere ble den uverdige abbeden om natten rammet av noe som minnet om et slag av en stokk, og umiddelbart kjente han en grusom fortærende ild i magen, og slik mistet han både livet og klosteret i sitt første år som abbed. Etter Adalfrids død ba alle munkene sin hellige Far om selv å utnevne en superior som var etter Guds og hans eget hjerte. Han utpekte da en munk ved navn Donatus (fr: Donat), som han selv hadde tatt opp i sin ungdom, for hans dyder og gode moral.
Kort tid etter så han at belønningens time for hans arbeid nærmet seg, så han samlet sine brødre og formante dem alle med stor glød om å stadig holde ut i sitt kall, og han ga dem sin siste velsignelse. Etter å ha blitt styrket med Kirkens guddommelige sakramenter, overga han sin salige sjel i sin guddommelige skapers hender, uten noe synlig smerte. Det skjedde rundt 720 (i 718?).
Han ble først gravlagt på munkenes kirkegård, men hans levninger ble senere høytidelig brakt til kirken Saint-Paul i hans kloster og lagt under høyalteret i nærheten av Wandregisel, første abbed av Fontenelle. I Wandregisels biografi står det riktignok at denne abbeden ble gravlagt i kirken Saint-Paul i Fontenelle, og det sies ikke noe om en translasjon til Aindre, men det var trolig snakk om en enkelt relikvie. Gud utførte mange mirakler ved Hermenlands grav, for hans fortjenester og gjennom hans forbønn. Noen år senere viste han seg for en god munk ved navn Sadrevert og kommanderende ham til å fortelle abbeden at han skulle overføre hans levninger til kirken Saint-Pierre, hvor det ikke skjedde noen underverker.
Men den 24. eller 25. juni 843, under normannernes angrep, ble klosteret ødelagt etter at de hadde plyndret Nantes, drept den hellige Gohard og brent katedralen. Men levningene av Hermeland var brakt i sikkerhet til et kloster i Beaulieu i Touraine, og deretter til slottet i Loches. Under Den franske revolusjon ble relikvieskrinet av sølv fjernet, men levningene ble reddet av fromme hender. Deretter ble de brakt tilbake til kirken i Loches, som fikk navnet Saint-Herblain i 1848. Sognekirken Saint-Hermaland i Rouen, kollegiatskirken Saint-Mainbœuf i Angers og sognet i Cagneux i bispedømmet Paris æret tidligere deler av relikviene av denne hellige abbeden.
Vita Hermelandi ble trolig skrevet på slutten av 700-tallet eller begynnelsen av 800-tallet av en hagiograf fra den første karolingiske generasjonen (Monumenta Germaniae Historica Scriptores Rerum Merovingicarum, 5, 1910; BHL 3851).
Hans minnedag er 25. mars i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004):
In ínsula Antro prope Nannétes in Gállia, sancti Hermelándi, qui, ex aula régia mónachus Fontanellénsis, deínde primus abbas loci factus est.
På øya Antrum [nå Indre] i nærheten av Nantes i Gallia [nå i Frankrike], den hellige Hermenland, som forlot kongens hoff og ble munk i Fontenelle og ble den første abbeden på stedet.
Kirken i Nantes feirer ham den 28. november, dagen for en translasjon. I Paris minnes han den 18. oktober. Det ødelagte klosteret ble senere oversvømt da elven endret leie. Hans minne er bevart i stedsnavnet Saint-Herblain (44800).
Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Bunson, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, infobretagne.com, orthodoxievco.net, har22201.blogspot.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 20. oktober 1998 – Oppdatert: 29. desember 2017