I 1322 trakk Hermann seg tilbake fra klosteret og ble eneboer i det som nå er Sankt Hermann ved Bischofsmais i Niederbayern. Men i 1323 trakk han seg enda lenger inn i Bayerische Wald og bygde seg en celle der hvor senere stedet Frauenau (Augia Mariana) oppsto ved Zwiesel i Bayern, hvor han grunnla et Mariakapell. Snart nøt han høy anseelse og høyaktelse i befolkningen.
Hermann døde den 28. desember 1326 (eller 1327?) i Frauenau, og mange mennesker fulgte ham til hans siste hvilested. I henhold til eget ønske ble han gravlagt foran døren til kirken i Rinchnach ved Frauenau, hvor man senere reiste et kapell til hans ære. Hans relikvier oppbevares fortsatt i kirken i Rinchnach, hvor et alter er viet til ham. Hans celle ble overtatt av broren Otto.
Otto hadde først levd som eneboer i Böhmerwald før han overtok brorens celle i Frauenau, og han tok med seg sin disippel fra Niederaltaich, den salige Degenhard. Der virket han i ni år som sjelesørger og rådgiver før han flyttet til Frauenberg ved Hengersberg nær Niederaltaich. Han tok igjen sin disippel Degenhard med seg. Otto døde i 1344 i Frauenberg og fant sitt siste hvilested hos benediktinerne i Niederaltaich.
Da Otto døde i 1344, var det en anledning for Degenhard til å trekke seg enda mer tilbake, så derfor slo han seg ned i ødemarken i Zellwiese i Oberbreitenau ved Bischofsmais i Niederbayern. Der bygde han seg et kapell og viet det til den hellige apostelen Bartolomeus. I tretti år levde han der som et eksempel på den strengeste bot. Han var høyt elsket av befolkningen, for i tillegg til sitt hellige liv bisto han mange mennesker med hjelp og råd.
Degenhards historie ble forbundet med Hermanns, slik at Degenhard noen ganger ble regnet som Hermanns etterfølger i Hermanns celle ved Bischofsmais, noe som ikke er riktig. Mange ser i stedet Degenhard som den som bygde den opprinnelige cellen i Sankt Hermann. Degenhard døde den 3. september 1374 ved Bischofsmais og ble gravlagt i kapellet.
Etter hans død utviklet hans gravsted seg til et mye besøkt valfartssted, for kort etter hans død begynte Bartolomeus-valfarten, som finner sted hvert år den 24. august og i dag kalles Zweite Hirmonkirwa. Tidlig ble Degenhards lille kapell erstattet av en liten gotisk kirke. I Trettiårskrigen ble dette området svært ødelagt, og også den lille kirken St Bartolomeus ble ødelagt. Den ble ikke bygd opp igjen, men det betydde ikke at valfartene stanset, i stedet ble de flyttet til Sankt Hermann, og derav navnet Zweite Hirmonkirwa = zweite Hermannskirchweih.
Valfartsstedet Sankt Hermann er nå et valfartssted og bydel i Bischofsmais i Landkreis Regen i Niederbayern, rundt 500 meter vest for bykjernen i Bischofsmais. Stedet ble ikke minst populært takket være det såkalte Hirmon-Hopsen, hvor en trefigur av Hermann, som fortsatt er bevart, med bevegelig hode ble løftet opp. Dersom hodet nikket, gjaldt dette som et tegn på at bønnen og anliggendet ble hørt. I anledning fornyelsen av valfarten i 1875 ble det gamle bevegelige hodet byttet ut med nytt som sto fast. De to valfartsfestene finner sted hvert år den 10. og 24. august, minnedagene for de to valfartsskytshelgenene Laurentius og Bartolomeus, og de er fortsatt begge godt besøkt. Valfartskirken St Bartholomäus ble bygd i 1653-54 og vigslet i 1656.
Brødrene Herman og Ottos minnedag er Hermanns dødsdag 28. desember, men 3. september nevnes også, da sammen med Degenhard (det er hans dødsdag). Hermann avbildes oftest i kunsten av de to brødrene, og da som gammel munk foran Guds Mor eller i svart sutan med foldete hender.
Kilder: Benedictines, Schauber/Schindler, KIR, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, de.wikipedia.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 18. september 2013