Den salige Hugo av Fosses (~1093-1164)

Den salige Hugo (fr: Hugues) ble født rundt 1093 i Fosses (Fosses-la-ville) mellom Charleroi og Namur, sørøst for Brussel i provinsen Namur i Vallonia i det nåværende Belgia. Fosses lå den gangen i fyrstebispedømmet Liège. Han kalles Hugo av Fosses, Hugo av Cambrai-Fosses, Hugo Fossensis eller Hugo av Prémontré. Lite er kjent om hans tidlige år, men han ble tidlig foreldreløs og fikk sin utdannelse i skolen i det berømte benediktinerklosteret Saint-Feuillien i Fosses. Allerede som ung mann ble han presteviet. Han ble først medlem av kollegiatskapitlet i sin hjemby og deretter hoffkapellan og sekretær for erkebiskop Burchard av Cambrai (tidligere stavet Cambray).

Erkebiskop Burchard var en venn av den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), som da fortsatt var en vandrerpredikant som gikk omkring barføtt og kledd som en botgjører. Hugo reiste sammen med erkebiskopen da de den 26. mars 1119 uventet traff Norbert i Valenciennes. Hugo ble så imponert over Norbert og hans apostoliske levemåte at han valgte å følge ham som hans første disippel. Mellom dem utviklet det seg et nært vennskap og et spesielt fortrolig forhold, og Hugo ble Norberts mest betrodde medarbeider. Hugo avslo et tilbud fra kong Ludvig VI (1108-37) om bispedømmet Chartres og valgte heller å følge Norbert på hans prekenmisjoner i grevskapene Hainaut/Henegouwen (Hennegau; lat: Hannonia; eng: Hainault) og Brabant.

På konsilet i Reims i 1119 bestemte den nye paven Callistus II (1119-24) at Norbert skulle underlegges et bispedømme, og han ba sin nevø, biskop Bartolomeus de Joux av Laon, om å ta ham under sin beskyttelse. Dette førte til at Hugo igjen sluttet seg til erkebiskop Burchard av Cambrai. Biskopen av Laon ba Norbert om å reformere en kommunitet av kanniker ved å gi dem en regel, og dette førte til at han i 1120 grunnla et samfunn av regelbundne kanniker i den avsidesliggende Coucy-skogen i Prémontré-dalen nær Laon (i dag skogen Saint-Gobain i Aisne) sammen med tretten disipler, blant dem Hugo, som igjen hadde sluttet seg til ham. Stedet ble valgt av Hugo, noe som i begynnelsen møtte sterk motstand fra andre av Norberts medarbeidere.

Juledag 1121 avla de sine løfter etter den hellige Augustins regel med visse skjerpende bestemmelser – regelen var i hovedsak Hugos verk. Fra en meget beskjeden begynnelse utviklet det seg hurtig en orden med andre abbedier og priorater. Den ble kalt premonstratenserordenen (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem) eller norbertinerne etter sin grunnlegger eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten.

Ordenens andre grunnleggelse var klosteret Floreffe nær Namur i Vallonia i dagens Belgia. På en reise til Namur i 1121 mottok Norbert et rikt utstyrt gods fra Ermesinde, hustru av grev Godfred I av Namur, som den 27. november 1121 ble til klosteret Floreffe. Det er ikke urimelig å tenke seg at Hugo ikke var fremmed for denne grunnleggelsen så nær hans hjemsted. Som noen av de første premonstratensiske abbediene var Saint-Martin i Laon, Cuissy og Floreffe blant ordenens Primarii inter pares, eller seniorhus.

Norbert ble ofte utkalt på ulike apostoliske oppdrag, og administrasjonen av moderhuset falt mer og mer på Hugo, som ble husets første prior. Han virkeliggjorde og spredte mange av Norberts ideer. Etter at Norbert i 1126 var blitt erkebiskop av Magdeburg, var han enda mer borte, nå også på politiske oppdrag i tillegg til de apostoliske. To år senere, i 1128, ble Hugo etter Norberts forslag enstemmig valgt til abbed i Prémontré, og dette valget ble stadfestet av biskopen av Laon. Han bygde klosteret og klosterkirken. Som abbed undertegnet Hugo aldri med tittelen «abbed», men bare som «Guds og Norberts tjener», et tegn på hans store ydmykhet.

Etter at Norbert døde i 1134, ble Hugo valgt til ordenens generalabbed. I 35 år ledet han ordenen, og kan med stor rett anses som dens andre grunnlegger. Under hans ledelse spredte ordenen seg raskt, og snart fantes det 120 klostre. For å kunne bevare enheten blant Norberts utallige grunnleggelser kalte Hugo superiorene for de ulike husene sammen til et møte, og fra dette utviklet ordenens generalkapittel seg. Takket være Hugo ble det skapt en organisasjonsstruktur som gjorde det mulig for ordenen å vare i mange århundrer, og han spilte en avgjørende rolle i den indre styrking og den raske veksten av ordenen. Han sto også bak viktige tidlige reformer som separasjonen av klostrene for kanniker og kanonisser.

Sannsynligvis er Hugo identisk med den H. Farsitus som skrev De miraculus b. Mariae Suessionensis. Han samlet også den første seremoniboken med ordenens liturgiske direktiver, Liber caeremoniarum OPraem, og skrev ordenens konstitusjoner, Constitutiones OPraem. Det er også trolig at han skrev den biografien om Norbert som i dag er kjent som Vita Norberti B.

Hugos suksess synes å ha kommet til tross for et visst oppfarende temperament og noe intolerant karakter. Han beklaget seg en gang til den hellige Bernhard av Clairvaux – som selv knapt var den mest tålmodige eller tolerante mann man kjenner – og det fikk Bernhard til å skrive et heftig svarbrev, som er bevart. Vi vet ikke om Hugo svarte på brevet; noe slikt brev er i alle fall ikke bevart.

Hugo av Fosses døde den 10. februar 1164 i Prémontré, rundt 71 år gammel og etter 38 år som klosterets superior. Han ble gravlagt foran Andreas-alteret i klosterkirken. I 1279 ble hans jordiske rester flyttet til en ny grav foran høyalteret av generalabbed Egidius av Biervliet. Generalabbed Lescellier ga ham en verdigere sarkofag i 1660. Etter at Prémontré ble stengt i 1790 under Den franske revolusjon, ble Hugos relikvier overført til kirken i Bassoles, hvor de var gjemt mellom 1794 og 1896.

Deretter ble relikviene mellom 1896 og 1910 oppbevart i katedralen i Laon, og derfra ble de brakt til sakristiet i kirken i Brancourt-et-Bassoles. Denne kirken ble antent og stygt skadet under bombardementet i Første verdenskrig (1914-18), men relikviene ble funnet uskadet under ruinene av biskop Thomas-Louis Heylen av Namur, som selv var premonstratenser. Etter krigen ba biskopen av Soissons prior Franken av Bois-Seigneur-Isaac om å ta relikviene under sin beskyttelse. I 1922 ble Hugos relikvier høytidelig overført til Bois-Seigneur-Isaac, hvor de fortsatt hviler.

Hugo ble ikke offisielt saligkåret på mange århundrer, men hans kult i ordenen vokste, og han ble endelig formelt saligkåret den 13. juli 1927 ved at hans kult ble stadfestet av pave Pius XI (1922-39). Hans minnedag er dødsdagen 10. februar.