Den hellige Himerius (Hymerius, Himer, Immer, Imerius, Ismier, Ymerius; fr: Imier, Himier, Himère, Hymier, Ymer, Ymier) ble født rundt 570 (andre sier rundt 550) i Lugnez (in vico Lugduniaco) ikke langt fra byen Porrentruy (ty: Pruntrut) i den nåværende kantonen Jura i Sveits. Hans foreldre var adelige og oppdro sin sønn kristelig og forstandig. Fordi Himerius i hele sitt liv alltid bar med seg en relikvie av St Martins kappe, har noen antatt at han fikk sin skolegang i klosteret Saint-Martin i Tours.
Tidlig ga Himerius avkall på verden, ga sin formue til de fattige og bega seg sammen med tjeneren Albert (Adalbert, Elbert, Elbertus) til Sufingerthal (Suze-Tal) i Jurafjellene. Der dyrket han en liten åker med korn og førte et hellig liv sammen med sin tjener. Legenden sier at biskop Marius av Lausanne (fr: Maire) ga ham eiendommen som en gave, men denne legenden er historisk svært usikker.
Legenden forteller at etter at noen år var gått, kom det en trang over ham til å dra på valfart til Det hellige land. Han gjennomførte pilegrimsferden sammen med Albert, og de oppholdt seg en lang tid i Jerusalem, hvor han virket for sin frelse gjennom bønn og faste. Byens patriark ga ham i oppdrag å omvende en nærliggende øy, som ble kalt Arados. Et grusomt udyr holdt hus der, en stor griff (en ørn med løveklør), som forårsaket store ødeleggelser på grøden og ellers. Monsteret kom ut hver dag for å spise et par av øyboerne. Himerius lovte dem hjelp dersom de ga avkall på avgudsdyrkelsen og trodde på Kristus. Da folket en dag var samlet om ham og også griffen kom flygende forbi, ga Guds mann ordre om at den for alltid skulle holde seg borte derfra og etterlate ham en klo. Griffen rev av seg en klo og fløy vekk, og den ble aldri mer sett.
Etter at Himerius hadde omvendt folket, dro han tilbake til Jerusalem, hvor patriarken ga ham en kostbar relikvie, nemlig en arm av den jødiske ypperstepresten Simeon den rettferdige pluss noen mindre relikvier, som Himerius tok med seg til Sveits sammen med kloen fra den store griffen. Vel hjemme i Sveits ville han bygge seg en eneboerhytte ved Chaveillat (Cyriliacum). Men folket der var mistroiske og ville verken la ham bli eller bygge seg en hytte. En natt mens han ba og tjeneren sov, hørte han vidunderlig klokkeklang i det fjerne. Han vekket tjeneren og spurte om han hørte den, men han hørte ingenting. Klangen kom imidlertid en andre og en tredje gang. Ved daggry gikk han i den retningen hvor tonen var kommet fra. På denne måten kom han igjen til Susingen og sin tidligere bolig. Han skar av en gren og stakk den i jorden, og der strømmet det frem en kilde som fortsatt sprudler og som syke drikker av. Den kalles «St. Hymersbrunnen».
Der ble han værende og ved foten av fjellet Chasseron bygde han med hjelp av den trofaste Albert en liten kirke viet til den hellige Martin av Tours. Der ble alle relikviene oppbevart, inkludert biten av Martins berømte kappe. I sin celle levde han et strengt liv og snart slo det seg ned flere brødre hos ham og hans ledsager. Hans pute var en stein, hans næring var hver tredje dag et stykke rugbrød bestrødd med aske.
Etter at han hadde levd i ni år på dette strenge viset, følte han at dødstimen nærmet seg. Alderdomssvekket og syk lot han seg bære til den Martinskirken han selv hadde bygd, og der døde han i brødrenes krets. Det var en 12. november i 612 eller 610 (noen kilder sier rundt 620). Etter hans død ble Suze-Tal omdøpt til St.-Immer-Tal (St. Immertal, Val Saint-Imier). Over hans grav oppsto det på 800-tallet et kloster, i dag Saint-Imier i det franskspråklige administrative distriktet Jura Bernois i kantonen Bern i Sveits. Men det er bare den romanske klosterkirken som er bevart av dette klosteret. Den ble ødelagt av kalvinister den 16. mars 1530 og den helliges levninger spredt for alle vinder.
I bispedømmet Basel har Himerius vært feiret på dødsdagen 12. november i uminnelige tider, og hans fest feires også i bispedømmene Lausanne (14. november) og Besançon (28. juli). Han sto ikke i den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum, men i den nyeste utgaven (2004) er hans minnedag 13. november:
In Valle Susingénsi apud Helvétios, sancti Himérii, eremítæ, qui ibídem Evangélium prædicávit.
I dalen Suze i dagens Sveits, den hellige Himerius, eremitt, som forkynte evangeliet i denne regionen.
Himerius’ kloster ble senere forvandlet til et korherrestift. I 1533 ble korherrene fordrevet av kalvinister og dro først til Solothurn, deretter til Delsberg (Delémont). I sakristiet i sistnevnte by fantes det en avbildning av «historien om griffen». Fortsatt oppbevares der den relikvien som Himerius brakte med seg fra Jerusalem, griffens klo ligner på hornet til en ungarsk okse.
Himerius fremstilles som eneboer med skjegg, som attributt har han spade og rive, ofte har han også en griff på grunn av legenden. I Helvetia sancta kalles han «apostel for de nordlige Jurafjellene». I Frankrike ble et sted satt under hans beskyttelse: Saint-Ismier (38330).
Kilder: Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, MR2004, KIR, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 12. januar 2016