Den hellige Hermann Josef av Steinfeld (~1150-1241)

Den hellige Hermann Josef (lat: Hermanus Iosephus) ble født som Hermann rundt 1150 i sognet Klein-Sankt-Martin i Köln i det vestlige Tyskland. Av sognekirken står nå bare et tårn igjen. Hermann kom fra en fattig familie som en gang hadde vært rike. Hans biografi, som ble skrevet av hans prior, forteller at han som barn hver dag besøkte nonneklosterkirken Santa Maria im Kapitol i Köln for å be. Der gikk han en dag bort til statuen av Madonna med barnet, knelte ned og tilbød Jesusbarnet sin største kostbarhet, et eple han hadde spart fra sin egen lunsj, og Maria bøyde seg nådig ned slik at barnet kunne ta imot det. Etter denne hendelsen sto det klart for Hermann at han skulle bli prest. Fra sitt syvende år var han benådet med visjoner. En gang skal også en statue av Jomfru Maria ha fortalt ham hvor han kunne finne penger for å kjøpe nye sko.

Allerede da han var rundt tolv år gammel, søkte Hermann om å bli tatt opp i premonstratenserordenen (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten, i Steinfeld i regionen Eifel, da i erkebispedømmet Köln, men nå i bispedømmet Aachen. Kannikene der avviste ham på grunn av alderen, men de ville sørge for hans utdannelse, så de sendte ham til sitt kloster Mariengaarde ved Hallum i Friesland, som var grunnlagt i 1164 av den salige Fredrik. Der fikk han en solid allmennutdannelse. Det ble imidlertid sagt at han ikke hadde noen tålmodighet med fag som ikke ga ham noen større kjennskap til Gud. Han skal også angivelig ha lært håndverket som urmaker. Selv som ung mann likte han å praktisere strenge botsøvelser.

Deretter vendte han tilbake til Steinfeld og fikk tillatelse til å bli novise. Hans inntreden i klosteret betydde først en skuffelse for Hermann. Han hadde trodd at fra nå av kunne han leve et liv i bønn og Bibelstudium, alene og tilbaketrukket i sin celle. Men abbeden ga ham embetet som «matmester», og Hermann måtte hver dag ta seg av innkjøpene av de nødvendige matvarene for klosterfellesskapet. Han hadde så mye å gjøre at han ikke fikk så mye tid som han ønsket til bønn og besinnelse. Legenden forteller at Hermann i sin fortvilelse en dag ba til Guds Mor og beklaget seg overfor henne om det i hans øyne «ulykkelige» klosterlivet. Til det skal Maria ha svart ham: «Du skal vite at ingenting kan behage meg mer enn om du i ydmykhet tjener dine brødre».

Som lønn for sin tjeneste innenfor klosterfellesskapet fikk Hermann til slutt embetet som sakristan, et embete han var mer fornøyd med, siden han da kunne tilbringe det meste av dagen i kirken. Han ble senere presteviet, og fra nå av levde han i sin egen verden. Så ofte han kunne, snakket han med Guds Mor og diktet inderlige hymner til hennes ære. Stadig ble ham visjoner og nådebevis til del, som han imidlertid holdt strengt hemmelig for sine brødre. I likhet med den hellige Filip Neri kunne han under messeofferet bli stående flere timer i ekstase med utstrakte hender, slik at det til slutt ikke fantes noen som ville tjene ham ved messen. Hans barnlige fromhet og hyppige ekstaser forårsaket enkelte misforståelser blant hans medbrødre, og noen av dem betraktet ham som en enkel sjel.

En gang da han feiret messeofferet, kjente han i ekstase en «himmelsk duft» fra himmelen, og derfor avbildes han ofte med en kalk som det vokser en rose ut av. Legenden forteller at Maria inviterte ham til «mystisk bryllup», og derfor ga hun ham selv tilnavnet «Josef». En annen versjon sier at han fikk tilnavnet Josef av sine medbrødre på grunn av sitt uklanderlige liv og sin totale uskyld. Han var flau over dette navnet inntil Jomfru Maria beroliget ham ved å plassere en giftering på hans finger.

Hermann Josef var berømt for sin godhet overfor andre mennesker, spesielt dem som forsto ham minst, og han var en mønstergyldig ordensbror i den hellige Augustins ånd. Han var ydmyk og fattig og et mønster på lydighet mot sine overordnede, og han var alltid villig til å hjelpe sine medbrødre. Han hadde også en praktisk side ved sin karakter, idet han var en dyktig mekaniker og svært etterspurt for å vedlikeholde og reparerer klostrenes klokker. Det meste av livet led han av dårlig helse, og den ble enda verre av at han i årevis førte et strengt asketisk liv og søkte å overgå ordensregelen gjennom selvpålagte botsøvelser. Senere, da han hadde mer innsikt, forkastet han sin overdrevne iver som uklok og uttalte seg anklagende om den overfor medbrødrene. Han fikk alvorlige hodepiner og hans fordøyelse ble etter hvert så dårlig at det virker som om han helt sluttet å spise. Heldigvis ga disse ubehagelige symptomene seg de siste ni årene av hans liv.

Hermann Josef overgikk alle brødrene i ydmykhet. Hans liv besto ikke bare av dype mystiske erfaringer, men han levde også ut sitt kall gjennom sine hymner og dikt, fremfor alt gjennom den første skrevne Jesu Hjertehymnen i Tyskland, Summi Regis cor aveto. Flere verk tilskrives ham, blant annet et om Salomos høysang, og det var høyt beundret i samtiden. Men i likhet med de fleste av de andre arbeidene som ble tilskrevet ham, har det nå gått tapt. Han bidro til å spre kulten til den hellige Ursula, hvis antatte relikvier ble oppbevart i Köln. Han skrev et officium til hennes ære, men bøkene med de fantastiske «åpenbaringene» om henne og hennes jomfruer, er trolig ikke hans verk, og kan til og med ha blitt skrevet som en spøk.

Blant hans verker er Opuscula, inkludert Duodecim gratiarum actiones; Jubilus seu Hymnus de SS. undecim millibus Virginibus; Oratio ad Dominum nostrum Jesum Christum (for en stor del tatt fra Høysangen); Alia Oratio; Precula de quinque Gaudiis Beatae Mariae Virginis. Det er ikke helt sikkert om de tre siste verkene er av Hermann, men de tilskrives vanligvis ham.

Hermann Josefs siste oppgave i klosteret var som sjelesørger for landsbyene og nonneklostrene omkring. Selv om han var en gammel mann, gikk han omkring i landet som en populær predikant og høyt elsket skriftefar – og som urmakerkyndig for solur. På en slik sjelesorgreise, hvor han nok en gang pinte seg med dagevis faste og våking om nettene, ble han alvorlig syk. Det forhindret ham ikke fra å dra til cistercienserinneklosteret Hoven ved Zülpich, etter at nonnene der igjen en gang hadde bedt om et besøk for å få avlegge skriftemål og feiret messer i pasjonstiden og påsken. Da han trådte inn i klosterhagen, tegnet han med stokken omrisset av en grav på jorden og sa: «Her skal dere begrave meg». Etter å ha hørt søstrenes skriftemål var han ikke i stand til å reise tilbake, og her døde han.

Opplysningene om hans dødsdato varierer. Han skal ha dødd den 7. april (?) 1241 i Hoven; men en kilde sier 1252, i den daværende «keiserløse skrekkelige tid». Han ble gravlagt i klosteret, men etter syv uker ble graven åpnet og hans legeme høytidelig brakt til Steinfeld i prosesjon på tirsdag etter pinse. Sitt siste hvilested fikk den store mystikeren i basilikaen i Steinfeld i Eifel. I den tidligere klosterkirken står i dag hans sarkofag i midtskipet. I kirken er det fortsatt bevart veggmalerier fra 1100- og 1300-tallet. Hans berømmelse skyldes hovedsakelig de visjonene og mystiske erfaringene som tilskrives ham i en samtidig biografi skrevet på latin like etter hans død, muligens av prioren i Steinfeld, Razo Bonvisinus,1 og hans uomtvistede hellighet og trofasthet mot det monastiske liv. Biografien ble senere betydelig utbrodert og sirkulert i fortettet utgave.

Hermann Josefs kult begynte like etter hans død, ettersom det ble meldt om utallige mirakler ved hans grav. Sentret for Hermann Josefs kult er Steinfeld, hvor han er gravlagt, men små relikvier ble også sendt til andre premonstratenserklostre. I noen kirker er de skrinlagt og utstilt, som for eksempel Antwerpen, Leuven (Louvain) og Köln. Allerede i 1339 ble en kirke viet til ham i Ubbergen. Hans kult opplevde et høydepunkt under romantikken. Hans helligkåringssak ble åpnet i 1626 på anmoding av erkebiskop Ferdinand av Köln og fremmet av keiser Ferdinand II (1619-37), men den ble aldri fullført. I forbindelse med åpningen av saken ble hans legeme undersøkt, og det ble funnet å være fullstendig bevart. Hans kult som salig ble stadfestet av pave Benedikt XIII (1724-30) den 22. januar og 8. mars 1728 sammen med en rekke andre premonstratensere (dette nevnes imidlertid ikke i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum, som er en fortegnelse over alle salig- og helligkåringer mellom 1588 og 1999). Pave Benedikt XIII konsekrerte også et alter til hans ære i Collegio San Norberto i Roma.

Redemptoristpatrene som i dag holder til i Steinfeld, valgte å gå inn for en prosess for å få stadfestet Hermann Josefs kult (Confirmatio Cultus) i stedet for en full helligkåringsprosess, som er langt mer omfattende og kostbar. Han ble til slutt formelt helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 11. august 1958 av pave Pius XII (1939-58), og den 15. januar 1960 offentliggjorde den romerske kurien under den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) et dekret som bekreftet hans tittel som «hellig» og at denne tittelen kunne trykkes i den liturgiske kalenderen i bispedømmet Aachen. Med helligkåringer er det som med medaljer og æresbevisninger: Ikke alle som fortjener dem, får dem. Men Hermann Josef har alltid vært en yndling for folket i Rhinland, og fortjente i høy grad helligkåringen.

Med et dekret av 7. januar 1961 ble det gitt tillatelse til at hans minnedag kunne feires i alle bispedømmer i Tyskland den 7. april, den angivelige dødsdagen, og dette var hans minnedag frem til kalenderreformen i 1969. Nå minnes han den 21. mai i erkebispedømmet Köln og i sin orden. Premonstratenserne feiret også en translasjonsfest den 24. mai. Han kalles Hermann Josef av Steinfeld eller av Köln.

Hermann Josef fremstilles som gutt eller som premonstratensermunk, ofte bærer han som sakristan sakristinøkkelen i beltet. Noen avbildninger viser mystikeren med en kalk som det vokser en rose ut av. Ofte har han Jesusbarnet på armen og rekker Maria et eple. Hans mystiske bryllup med Maria avbildes også, som for eksempel på et bilde av Sir Anthony Van Dyck som nå er på Kunsthistorisches Museum i Wien. I kirken Santa Maria im Kapitol i Köln er det en skulptur som viser en ung gutt som kneler foran en romansk madonna og rekker Jesusbarnet et eple. Tradisjonelt blir det fortsatt lagt friske epler på hans grav i basilikaen i Steinfeld. I lang tid har førstekommunikantene i Köln valfartet til Hermann Josefs grav midt i basilikaen i Steinfeld, og slik blir Salvatorianernes moderne gymnas ikke bare et skolesenter, men også et pilegrimssenter.