Da Hyacinta var tyve år gammel i 1605, vraket marki Cassizucchi henne til fordel for hennes yngre søster, som han giftet seg med. Den skuffede og sårede Hyacinta ble da så vanskelig og plagsom at familien ikke klarte å takle henne. Derfor tvang de henne praktisk talt inn i det klosteret i Viterbo hvor hun var utdannet. Hun flyktet først, men vendte tilbake. Hun tok ordensnavnet søster Hyacinta (it: Giacinta) og avla løftene i normal tid, selv om hun sa til faren at hun gikk i kloster bare for å skjule sin krenkelse og at hun bare aktet å leve som nonne i navnet.
Hun hadde noen vanskelige år preget av tiltaksløshet og utilfredshet, og i ti år levde hun ytre sett etter regelen, men i virkeligheten ignorerte og overtrådte hun den på en skandaløs måte, og omga seg med all tenkelig luksus og krevde alle privilegier som hennes rang og rikdom ga henne rett på. Hun hadde sitt eget kjøkken, bar en drakt av det fineste materiale og mottok og gikk på besøk som hun selv ønsket. Selv om hun på denne måten var en skandale for kommuniteten, opprettholdt hun en livlig tro og regelmessig praksis, forble ren, viste alltid stor respekt for religionens mysterier og hadde en øm hengivenhet til Jomfru Maria.
Men så ble hun syk, og en fransiskansk skriftefar kom og besøkte henne. Han uttrykte forbløffelse over møblene og pynten i rommet hennes, og sa til henne at hun var i klosteret bare for å hjelpe djevelen. Sjokkert over en slik bemerkning omvendte hun seg da til et bedre liv, og hun begynte å reformere det med overdreven glød. Men så falt hun til en viss grad tilbake til gamle takter igjen. Men så ble hun syk igjen, denne gangen mer alvorlig, slik at hun ble skremt til å endre livet fullstendig, og hun henga seg til et liv i heroisk ydmykhet, bønn, tålmod og bot, og slik levde hun de siste 24 av sitt liv.
Hun viste bemerkelsesverdig sunn fornuft da hun ble utnevnt til novisemester. Hun mistrodde tegn på spesiell «guddommelig gunst». Hun tok seg oppofrende av fattige, syke og fanger, og hun grunnla også to veldedige brorskap i Viterbo for dette formålet, «Marias oblater» eller Sacconi, og hun tigde selv for å samle inn nødvendige midler. En av disse, som ligner på St. Vincent de Paul-selskapet, samlet inn almisser for de syke, de fattige som skammet seg over å tigge og for omsorg for innsatte i fengsler. Det andre brorskapet sørget for hjem for de eldre.
Hun ble saligkåret den 1. september 1726 (dokumentet (Breve) var datert den 7. august) av pave Benedikt XIII (1724-30) og helligkåret den 24. mai 1807 av pave Pius VII (1800-23). Helligkåringsbullen sa at «hun gjennom sitt nestekjærlige apostolat vant flere sjeler til Gud enn mange predikanter i hennes samtid». Hennes minnedag er 30. januar og hennes navn står i Martyrologium Romanum. I Diarium Romanum står hun oppført under 6. februar. Hennes biografi ble skrevet av F. de Latera i 1805 i forbindelse med helligkåringsprosessen.