Den hellige Holmger Knutsson (~1220-1248)

Den hellige Holmger Knutsson (Hollinger; lat: Hollingerus) ble trolig født en gang før 1220 i Sverige. Han var eldste sønn av Knut Holmgersson, senere kong Knut Långe (1229-34), og han var oppkalt etter sin farfar Holmger Filipsson, sønnesønn av kong Erik IX Jedvardsson den Hellige (ca 1150-60). Hans mor var Helena Pedersdotter Stranges, som var av dansk høyadelig byrd. Hans yngre bror het Filip.

Midten av 1200-tallet var en urolig tid i Sveriges historie. Den erikske kongeætten, som ennå satt på tronen, klarte ikke lenger å hevde sin stilling, og deres beste dager var for lengst over. Kong Erik XI Eriksson (1222-29; 1234-49), en sønnesønns sønn av kong Erik den Hellige, var svak og tydelig degenerert, haltet og lespet. Man kalte ham spydig og respektløst «Erik Lespe og Halte». Sin beste støtte hadde han i svogeren Birger Jarl, som var gift med hans søster Ingeborg. Han kunne imidlertid ikke forhindre at det brøt ut et opprør. For stormannen Knut Långe, en annen sønnesønns sønn av Erik den Hellige, anså seg bedre egnet til å inneha kongemakten, trolig med rette. Han reiste opprørsfanen og beseiret den trettenårige kong Erik i 1229. Knut Långe besteg Sveriges trone, mens Erik flyktet til Danmark, hvor han kunne regne med støtte fra sine slektinger på morssiden.

Knut Långe hadde sterke kirkelige interesser. Han var herre til Sko ved Mälaren og ga i 1225 land til klostret Sko, først et dominikanerkloster, siden et cisterciensisk nonnekloster. Imidlertid ble hans regjeringstid ikke lang. Han døde allerede i 1234 og ble gravlagt i Sko kloster. Hans gård Sko ble da skjenket til klosteret, trolig av hans sønn Holmger.

Etter Knut Långes død kunne den fordrevne Erik Eriksson vende tilbake fra Danmark og ta tilbake sin tapte krone. Dermed ble Knuts sønn Holmger degradert fra tronarving til tronpretendent for Folkunga-ætten. Men han ville ikke finne seg i den endrede politiske situasjonen. Han tok kongenavn og gjorde et opprørsforsøk, men det ble slått ned av Erik Erikssons jarl Ulf Fase før han hadde blitt hyllet som konge. En gang etter dette skal han ha giftet seg med Helena Filipsdotter fra Sko, men det nevnes ingen barn i deres ekteskap. Helena var datter av ridderen Magnus Johansson Ängel, en bror av erkebiskop Folke Johansson Ängel av Uppsala.

I 1248 døde jarl Ulf Fase og ble etterfulgt av sin fetter Birger Magnusson. Da startet Holmger et nytt opprør. Men han ble beseiret av Birger Jarl ved Sparrsätra i søndre Uppland og måtte flykte til Gästrikland. Der ble han tatt av jarlens tropper, og på kong Eriks befaling ble han halshogd i 1248. Holmger ble gravlagt ved siden av sin far i Sko kloster, som var grunnlagt av faren. Om hans flukt til Gästrikland, hans henrettelse og begravelse i Sko forteller Erikskrøniken:

Till Gästringa land flydde Holmger då. / Där låt kung Erik honom få / och låt honom hugga huvudet av / och låt honom följa vänlika till grav / och låt honom ärliga begånga / med klerker de han kunne fånga. / Innan ett kloster, det heter Sko, / där bad han sig ilägga förrän han do. / Gud gav honom nåder och gjorde'n helig, / huar Gudi tjänar, han er sälig.

Det var temmelig vanlig i middelalderens Norden at fyrstelige personer som led en voldelig død, ble betraktet som helgener. Til disse hører den norske kong Øystein II Haraldsson (sv: Östen), som ble drept i 1157 i Bohuslän, og den danske kongen Erik Plovpenning, som ble drept i 1250, og der hører også Holmger med. Erikskrøniken nevner ham jo i klare ordelag som helgen: «Gud ga ham nåde og gjorde ham hellig».

Mye taler for at Holmger Knutsson var en from og gudfryktig mann. Det er imidlertid ikke kjent noen merkelige tegn og under fra hans liv som kan motivere hans folkelige helligkåring. Det var tilstrekkelig at han var av kongelig byrd og i rett nedadstigende linje en ætling av den hellige kong Erik, og at han ble martyr i kampen for en rettferdig sak. Av denne grunn gjorde folket ham til en helgen og begynte å valfarte til hans grav i Skoklosters kirke. Man begynte snart å fortelle at personer som i sykdom og nød anropte hans forbønner, var blitt hjulpet. Det ble fortalt at man kunne se lysskinn ved hans grav, hvor mange på mirakuløst vis ble helbredet for kramper av ulikt slag. En dansk kilde forteller at ryktet om den hellige mirakler til og med nådde utenfor Sveriges grenser. Kulten for Holmger skal ha vært spesielt betydningsfull i Gästrikland, hvor han ble drept. I Valbo, Hille og Hamrånge har man funnet middelalderske prosesjonsstaver med St. Holmgers bilde.

Da Holmger døde, var den nåværende Skoklosters kirke ennå ikke ferdigbygd, og han ble derfor gravlagt i den daværende klosterkirken, hvor Knut Långe allerede hvilte. Da Skoklosters kirke senere ble vigslet av biskop Johannes av Åbo i 1288, ble deres levninger ført i en praktfull prosesjon til den nye kirken og gravlagt i koret. Holmger skal ha ligget i et praktfullt gravmæle foran alteret, men det ble revet på 1570-tallet, da de siste nonnene forlot klosteret. Holmgers hustru Helena er også gravlagt i Skoklosters kirke.

For Holmgers grav i Sko klosterkirke ble det på slutten av 1400-tallet laget et praktfullt gravdekke av brodert silke. Det ble i 1914 gitt til Statens historiske museum og regnes som et av den svenske tekstilkunstens fremste mesterverk. I hovedsak har det nok vært utført i atelieret til den berømte Albert Pärlstickare (Albertus Pictor). Holmger er der avbildet i helfigur, ikledd en purpurrød kappe og med et gyllent diadem og med et sverd i hånden. Rundt gravdekket løper følgende latinske dikt:

Natum preclara regali stirpe Sueorum / Holmgerum morum speculum mors strauit amara. / Hicque cubat capite plexus, sed mors preciosa / Monstratur rite multis signis speciosa.

«Den grymma döden fällde Holmger, denna dygdernas spegel, fødd av förnäm, kunglig svensk ätt. Han blev halshuggen och ligger här begraven. Men hans død visar sig rätteligen kostbar genom många underverk.»

Fra Sko kloster spredte Holmgers helgenry seg nordover over Uppland. Vi kjenner til to kapeller i landskapet som ble oppført til hans minne. Ingen av dem er bevarte, men forskere fra 1600-tallet har etterlatt opplysninger om dem. Jonas Haquini Rhezelius nevner i 1636 i sin Monumenta Uplandica et Sankt Holmgers kapell i Valö sogn. Johan Bureus, adlet Bure, taler om et Sankt Holmgers kapell på Björklinge hede nord for Uppsala. Dette kapellet skal ifølge Bureus ha blitt oppført til minne om at Holmger på sin flukt til Hälsingland (les: Gästrikland) hadde hvilt på nettopp dette stedet, en tradisjon som muligens kan ha rot i virkeligheten.

Bureus nevner også en treskulptur som forestilte St. Holmger og ble oppbevart i kapellet, men siden flyttet til Björklinge kirke. Den beskrivelse Bureus gir av bildet, stemmer godt overens med det bevarte gravdekket fra Sko. Under helgenens føtter skal denne innskriften ha stått å lese: «hiælp hælge Hollinger». Tydeligvis har gravdekket fra Sko utgjort et forbilde for den kunstneren som utførte treskulpturen i Björklinge. Man antar at han har villet lage en kopi av dette kunstverket, som allerede hadde rukket å bli berømt som valfartsmål, og gi Björklinge noe tilsvarende.

Ettersom Valö ligger i nordre Uppland, ikke så langt fra grensen til Gästrikland, spør man seg om ikke også kapellet i Valö hadde vært forbundet med et folkesagn om Holmgers opphold der på sin flukt nordover. Kanskje har begge kapellene blitt oppført langs den veien man minnes som den ulykkelige kongesønnens vei fra Sparrsätra til Gästrikland. Det er åpenbart at hans minne levde videre nettopp der.

Etter hans død ser det ut til å ha vært et omfattende forsøk på å etablere Holmger som helgen, men i motsetning til sin farfars farfar Erik den Hellige ble Holmger Knutsson aldri en av Kirkens offisielt godkjente helgener, og man kjenner ingen hymner diktet til hans ære. Hans helgenry trengte likevel utenlands. I fortegnelsen over den danske kongen Erik Plovpennings mirakler tales det på et sted om «Sko kloster, hvor Holmger er gravlagt, han som sies å utmerke seg gjennom underverk». I kong Sigismunds hoffkapellan Johannes Vastovius krønike over Sveriges helgener, Vitis Aquilonia, som ble trykt i 1623, er et kapitel viet «Hollingerus». Vi ser altså at Holmgers minne har overlevd reformasjonen. Men i 1596 beordret erkebiskopen av Uppsala sognepresten å ødelegge sarkofagen og gravlegge legemet.

I sin ungdomsroman «Cypressen» har C.J.L. Almqvist på en suggestiv måte gjenfortalt historien om Holmgers flukt til Gästrikland og hans død før skarpretterens sverd. Hvor folkelig Holmgers kult en gang har vært, fremgår av det faktum at en eiendommelig steinsetting i Spånga nær Stockholm har fått navnet «Sankt Hollingers smörask».

Den hellige Holmger har ingen kjent minnedag reservert for ham i kirkeåret, men i Sverige feires den 24. september alle Sveriges helgener som ikke har noen egen dag i kalenderen. Med kong Erik Erikssons død i 1249 døde Eriksætten ut på tronen. I 1250 ble Birger jarls sønn Valdemar Birgersson valgt til konge av Sverige. Men han var bare syv år gammel og Birger jarl selv tok den egentlige styringen av landet som formynderregent. Det fantes flere andre med krav på tronen, og året etter startet stormannen og Junker Karl av Folkunga-ætten, Knut Magnusson av Bjälbo-ætten og Holmgers yngre bror Filip Knutsson et opprør mot den valgte kongen. Men de ble slått ned og beseiret ved Herrevadsbro i 1251. Filip Knutsson ble halshogd samme år for sin medvirkning i slaget.