Den salige Henrik Zdik av Olomouc (~1083-1150)

Den salige Henrik Zdik (cz: Jindrich Zdík; lat Henricus Zdikus) ble født rundt 1083 i Morava (Mähren) i den østlige delen av dagens Tsjekkia. Han har sitt etternavn Zdik etter sitt fødested. Det har blitt hevdet at han var nært knyttet til herskerne i Bøhmen, til og med at han var sønn av hertug Vratislas II (1061-85; konge 1085-92), men det er uklart hva slags forbindelse det var snakk om. Det er mer sannsynlig at han var sønn av domkanniken i Praha og historieskriveren Kosmas og hans hustru Bozetecha. Biskop Daniel I av Praha (1148-67), som selv var sønn av kanniken Magnus fra Praha, betegnes som Zdiks nevø, så derfor kan man utelukke at Henrik tilhørte familien til herskerhuset Premyslid.

Henrik Zdik hadde en omfattende utdannelse, som han hadde fått på biskopsskolen i Praha og sannsynligvis også gjennom studier på en utenlandsk kirkelig skole. Han hørte til blant de mest fremtredende og politisk kloke personlighetene på denne tiden. Han ble trolig presteviet i 1120. Det finnes bevis på at han i 1123 foretok en pilegrimsreise til Det hellige land.

Etter at biskop Johannes II av Olomouc (ty: Olmütz) i Morava (1104-26) døde i 1126, ble Henrik den 23. mars 1126 valgt til hans etterfølger som den syvende biskop av Olomouc etter at bispesetet var blitt gjenopprettet i 1063. På listen over biskoper av Olomouc står han som Henrik II Zdik (1126-50). Sommeren 1126 var han i Worms for å motta investitur av kong Lothar III (av Supplinburg) (1125-37; keiser fra 1133). Han ble deretter bispeviet den 3. oktober 1126 av erkebiskop Adalbert I av Mainz. På hjemveien vigslet Henrik kapellet St.-Georgs-Rotunde på fjellet Ríp (ty: Georgsberg).

I Olomouc grunnla Henrik et betydelig skriptorium, hvor det ble fremstilt liturgiske bøker, teologiske og juridiske avhandlinger, prekener, brev og annet. Til dette ble det ofte brukt forbilder som Henrik brakte med seg fra sine reiser til Jerusalem, Tyskland og Italia. Fra de tallrike bevarte biskoppelige dokumenter kan man få et godt inntrykk av Henriks kirkelige og diplomatiske virksomhet.

I Henriks embetstid skjedde oppdelingen av bispedømmet i seks erkediakonater. Erkediakonene tilhørte domkapitlet i Olomouc og residerte i praktfulle borger. Henrik var svært opptatt av den moralske og åndelige utdannelse av bispedømmets klerus og utvidet det biskoppelige bibliotek. Dessuten innførte han gregorianske reformer og satte i gang en kodifisert eiendomsfortegnelse for den moraviske Kirken. Etter at Henrik lot bygge en kirke i Blansko, som tilhørte eiendommene til den moraviske Kirken, kom det til stridigheter med delfyrsten Vratislas av Brno.

I 1137 dro Henrik på en ny pilegrimsreise til Palestina. Der opplevde han en åndelig oppvåkning, og i klosteret St. Habakuk i Palestina, sørøst for byen Jaffa (Joppa) og nord for byen Lod (Lydda) og sørvest for Arimathea, ble han kjent med premonstratenserne (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten. Påsken 1138 ble han ikledd drakten til premonstratenserne i Gravkirken i Jerusalem. I Jerusalem mottok han direkte fra patriark Vilhelm I en flis av Det hellige kors. Da han kom tilbake til sitt bispedømme, brukte han Gravkirken i Jerusalem som forbilde i ferdiggjøringen av sin egen katedral. I 1139 deltok han på Det andre Laterankonsil i Roma, hvor det blant annet ble vedtatt sølibat for prester.

Da Henrik vendte tilbake til sitt bispedømme, sluttet han seg til en misjon for å omvende prøysserne. Med en pavelig tillatelse av 31. januar 1141 foretok han en misjonsreise til Preussen. Etter at foretaket endte uten resultater, vendte han snart tilbake til Olomouc. Formodentlig i andre halvdel av 1141 ble katedralen St. Venceslas i Olomouc ferdigstilt etter at den hadde vært under bygging i 24 år. Det halvferdige bygget hadde Henrik fått allerede i 1130 av hertug Venceslas av Olomouc (1126-30) og vigslet i 1131, men fullføringen og dekorasjonen av basilikaen ble Henriks egen sak. Han flyttet nå bispesetet fra kirken St. Peter til den nye katedralen St. Venceslas med tillatelse fra erkebiskopen av Mainz. Samtidig grunnla han et domkapittel med tolv domkanniker. Kapitlet ved St. Peter fortsatte med fire kanniker.

Ved årsskiftet 1141/42 gjorde de moraviske delfyrstene fra slekten Premyslid (Otto av Olomouc, Vratislas av Brno og Konrad av Znaim) og andre adelige opprør mot hertug Ladislas II (Vladislav) av Bøhmen (1140-72) (konge fra 1158 til 1172 som Ladislas I). Det oppsto da en bitter strid mellom Henrik Zdik og hans presteskap, ettersom Henrik holdt fast ved sin støtte til hertugen. Etter forgjeves å ha utstedt advarsler lyste han opprørerne i bann og la landet under interdikt, og deretter forlot han bispedømmet og flyktet til Praha.

Han deltok i slaget ved fjellet Vysoká i Øst-Bøhmen, som ikke ga noen suksess for hertug Ladislas. Mens hertugen og hans allierte bega seg til Frankfurt am Main og den tyske kong Konrad III (av Staufen) (1138-52), søkte Henrik Zdik hjelp i Bayern. Der vigslet han den 21. og 22. mai 1142 korrommet og to altere i klosterkirken i klosteret Windberg i nærheten av Straubing i Bayern, som var grunnlagt av greven av Bogen. Ofte nevnes det at Henrik i denne sammenheng reiste til Steinfeld i Eifel nær Köln, men dette kan ikke belegges.

Etter at hertug Ladislas seiret over opprørerne, slutten han i 1144 definitivt Morava til Bøhmen. Biskop Henrik Zdik kunne nå trygt vende tilbake til Olomouc. Hans stilling var nå styrket, ettersom de verdslige fyrstene og den moraviske adelen var fratatt herredømmet over kirkegodset og de biskoppelige undersåttene.

Biskop Henrik prøvde å tvinge den romerske observans på sitt presteskap, spesielt i spørsmålet om sølibat. Siden dette viste seg vanskelig, dro han av gårde til Roma for å konferere med pave Lucius II (1144-45). Men like etter at han la ut på reisen, ble han angrepet, ranet og nesten drept av de moraviske fyrstene nær Boscowicz nord for Olomouc, og det var bare så vidt han slapp unna til Leitomischl med livet i behold. Et nytt forsøk på å reise til Roma var unødvendig, for den pavelige nuntius kom til Bøhmen og ga ham den nødvendige støtte og autoritet til å gjennomføre sine reformer. Bannet og interdiktet ble fjernet av den pavelige legaten Guido. Han avsatte innehavere av kirkelige embeter som hadde konkubiner, og ordinasjoner ble bare tillatt på bestemte betingelser. Hertug Ladislas støttet legaten så sterkt at det ble sagt om ham at han hadde tvunget gjennom klerikalt sølibat i hele Bøhmen.

I 1147 skulle Henrik Zdik dra til Palestina på pavelig oppdrag for å prøve å få slutt på stridighetene mellom de tyske og franske korsfarerne sammen med den pavelige legaten. Dessuten skulle han overtale kong Konrad III til å delta i forhandlingene om union mellom den vestlige og østlige Kirken i Konstantinopel. Men denne reisen ble det ikke noe av, ettersom Henrik samme år deltok sammen med biskop Anselm av Havelberg i det såkalte venderkorstoget ledet av hertugene Albrecht av Brandenburg og Henrik Löwe av Sachsen mot slaverne ved Elben (venderne).

Biskop Heinrich Zdik regnes som fremmer og medgrunnlegger av en rekke klostergrunnleggelser i Bøhmen og Morava. Med tilslutning fra Hertug Ladislas II, biskop Otto av Praha og biskop Heinrich Zdik av Olomouc grunnla klosteret Waldsassen i 1142 det første bøhmiske cistercienserklosteret i Sedlec (ty: Sedletz). I 1144 grunnla han sammen med hertuginne Gjertrud klosteret Doksany (ty: Doxan) for premonstratensernonner. I 1145 overdro Henrik benediktinerklosteret i Litomysl (ty: Leitomischl; lat: Litomislum) til premonstratenserne, som hadde stor erfaring med nyryddingsarbeid. På Henriks oppfordring kalte biskop Daniel I av Praha i 1148 premonstratensere fra klosteret Steinfeld i Eifel til Zeliv (ty: Selau). Henrik sto også bak overføringen av benediktinerklosteret Hradisko (ty: Hradisch) i Olomouc til premonstratenserne, men det skjedde først i 1151, etter hans død.

Men Henrik Zdiks mest berømte grunnleggelse var klosteret Strahov i utkanten av Praha, som var grunnlagt like før som et kloster foraugustinere. I 1143 gjorde han det med støtte fra hertug Ladislas II og hans hustru Gjertrud av Babenberg samt biskop Johannes I av Praha om til et kloster for premonstratensere. Etter råd fra abbed Gebhard av Windberg, som stammet fra Rhinland, ba Henrik om at klosteret Strahov måtte bemannes med kanniker fra klosteret Steinfeld i Eifel nær Köln. Prost Eberwin av Steinfeld sendte da en gruppe kanniker til Praha med den salige Gero (Giezo), en kannik fra Köln, i spissen. Han ble klosterets første abbed (1143-60). Det nye klosteret blomstret i løpet av kort tid i en slik grad at noen av dets medlemmer snart ble utnevnt til biskoper av Praha. Henrik kalte klosteret i Strahov for Sionfjellet. Klosteret Litomysl, som han betraktes som en andre grunnlegger for, kalte han for Oljeberget.

Først bygde premonstratenserne fra Steinfeld et kloster av tre og begynte byggingen av en romansk basilika. En steinkirke, eller i det minste koret, var trolig reist allerede så tidlig som i 1149. Etter å ha fullført basilikaen forsatte murerne med klosterbygningene, som var nesten ferdige i 1182. Klosterkomplekset ble gjenoppbygd etter at det var rammet av en brann i 1259. Klosterets materielle og åndelige utvikling stanset i 1420 da husittene plyndret klosteret, og det forfalt og forsvant nesten fullstendig frem til slutten av 1500-tallet.

Henrik døde den 25. juni 1150 i Olomouc og ble gravlagt i klosteret i Strahov. Hans kult har aldri blitt offisielt stadfestet, men de store tjenester han gjorde Kirken i sitt eget land og ut over det, har gjort at han kalles Beatus i Tsjekkia. Bollandistene kaller ham også salig og føyer til at kulten som sådan er «fra uminnelige tider». Hans minnedag er dødsdagen 25. juni. Av bisperesidensen i Olomouc, som ble reist i hans tid, er nordmuren med en rekke vinduer bevart.