Den salige Herculanus (it: Ercolano) ble født en gang på 1300-tallet i Piegaro nær Perugia på grensen mellom regionene Umbria og Toscana i Midt-Italia. Han sluttet seg til fransiskanernes observantgren (Ordo Fratrum Minorum Observantiae – OFMObs) i deres kloster i Sarteano, hvor han ble en disippel av den salige Albert av Sarteano.
Etter sin prestevielse levde han en tid tilbaketrukket og i bønn. Men så ble han sendt ut for å preke, og han ble en av ordenens beste predikanter på 1400-tallet. Han snakket veltalende om Kristi lidelser og folkets behov for frelse. Hans prekener og taler var så kraftfulle at hans lyttere ofte brast i gråt og ble inspirert av hans eksempel til å reformere sine liv. Han levde et liv i streng askese, spiste bare litt brød og noen grønnsaker, og noen ganger gikk han uten mat flere dager i strekk.
I fasten i 1430 prekte han i Lucca da florentinerne beleiret byen. Folket gikk tom for forsyninger og var i ferd med å overgi seg da han lovte dem at hvis de gjorde bot til påske, ville byen bli reddet. Dette fikk stor oppslutning, og denne profetien ble oppfylt: Florentinerne opphevet beleiringen. I Lucca gikk han fra dør til dør og tigde for de fattige i byen. Folket der var så imponert over hans tjeneste at de samlet sammen penger til nye fransiskanerklostre. Herculanus ble utnevnt til kommissær, og i rundt fire år styrte han tre kommuniteter han hadde grunnlagt i Toscana.
Pave Eugenius IV (1431-47) utnevnte Albert av Sarteano til en av sine legater for å forhandle med de greske skismatikerne og overtale dem til å være til stede på konsilet som ble holdt i Firenze i 1439. Han var i den forbindelse i Jerusalem (1435-38) for å ta kontroll over de hellige steder da fransiskanerne fikk ansvaret for dem, og etter konsilet var han i Jerusalem og Kairo (1439-41). Herculanus fulgte ham på begge disse reisene.
Han tilbrakte sine siste år i et kloster han hadde grunnlagt i Castelnuovo i Toscana. Han praktiserte selv de botsøvelsene han anbefalte andre, og i perioder fastet han så strengt at han nesten levde utelukkende av kommunionen. Han døde den 28. mai 1451 i Castelnuovo. Fem år senere, da hans legeme ble overført til fransiskanerkirken for skrinleggelse, ble det funnet fullstendig intakt, selv om graven hadde vært svært fuktig.
Han ble saligkåret den 29. mars 1860 ved at hans kult ble stadfestet av den salige pave Pius IX (1846-78). Hans minnedag er 2. juni, men 1. juni nevnes også.