De hellige Hipparchus (Hyperechius, Hyperichus, Hypericus) og Filotheus (Philotheus, Theophilus) var to dommere i Samosata ved Øvre Eufrat i Syria, i dag Samsat i det sørøstlige Tyrkia, som er oversvømmet av Atatürk-dammen (1983-90). De to var omvendt til kristendommen. Deres syriske passio (lidelseshistorie) forteller at keiser Diokletians (284-305) medkeiser Maximian (285-305) var i Samosata på vei tilbake fra et felttog mot perserne. Keiseren beordret en tredagers offentlig feiring av seieren, og denne inkluderte et takkoffer til de romerske gudene. Men de to dommerne unnlot å være til stede ved feiringen.
Fem unge patrisiere kom for å besøke dem, de hellige Jakob, Paregrus (Paragrus, Paragnus), Abibus (Habebus), Romanus og Lollian (Lollianus Nectarius). De fant dem i bønn foran et bilde av korset og spurte hvorfor de ba hjemme når keiseren hadde gitt alle ordre om å be i Fortuna-tempelet. De fortalte da at de tilba verdens Skaper og at de hadde blitt brakt til troen av en kristen prest. «Vi finner det derfor urettmessig å bevege seg utendørs disse tre dagene, for vi avskyr stanken av ofre som hele byen oser av». Etter mye diskusjon ba de besøkende om å bli kristne, og en budbringer ble sendt etter en prest, som døpte dem og feiret messe.
På feiringens tredje dag undersøkte keiseren om dommerne hadde utført den offentlige ofringen de var forpliktet til. Han fikk da vite at Hipparchus og Filotheus hadde holdt seg borte fra offentlig gudsdyrkelse i tre år, så han ga ordre til at de skulle føres for ham. Da de kom, spurte han hvorfor de hadde hånet både ham og gudene. Hipparchus svarte at han var forlegen over å høre at tre og stein ble kalt for guder. Keiseren ga da ordre til at Hipparchus, den eldste av de to, skulle motta femti piskeslag, og han lovet å gjøre Filotheus til pretor hvis han tilba gudene. Filotheus svarte at en utmerkelse på slike vilkår ville være en skjensel. Da ga keiseren ordre til at de begge skulle legges i jern og at de fem yngre mennene skulle arresteres. De nektet også å ofre, og alle ble satt i eneceller.
Da feiringen var over, ble alle de syv mennene brakt ut og strukket på pinebenken, og de fikk tyve piskeslag hver. Deretter ble de båret tilbake til fengselet med ordre om at ingen fikk se dem eller hjelpe dem og at de bare skulle få nok brød til å holde dem i live. De ble etterlatt i denne tilstanden i to måneder. Da de ble ført for keiseren igjen, så de mer ut som skjeletter enn som levende menn. Da de igjen ble bedt om å ofre, ba de ham om ikke å trekke dem bort fra veien til frelse som Jesus Kristus hadde åpnet for dem. Keiseren svarte i raseri: «Dere søker døden! Deres ønske er innvilget, slik at dere kan holde opp med å fornærme gudene». Han ga ordre til at de skulle korsfestes.
Det synes å ha vært en viss sympati blant folket i Samosata for Hipparchus og hans ledsagere. Han var helt flintskallet, og da han fikk en siste sjanse til å ofre, svarte han: «Ikke før det igjen gror hår på mitt hode». Keiseren forsøkte da å latterliggjøre ham ved å få et geiteskinn bundet over hodet hans. En gruppe andre dommere prøvde å få til en utsettelse og ba om at dommen måtte suspenderes mens Hipparchus og Filotheus avgjorde de offentlige sakene de hadde fått til behandling før de ble arrestert, og slik at de yngre mennene fikk tid til å skrive sine testamenter. Keiseren gikk med på det. Da de syv hadde blitt brakt ut i forhallen til sirkusarenaen, ba dommerne om en velsignelse av seg selv og byen. Martyrene ga sin velsignelse og talte til folket som hadde samlet seg.
Da ga keiseren ordre om at det skulle settes opp syv kors nær byporten og martyrene ble hengt opp på korsene. Ved middagstid kom flere kvinner ut og bestakk vokterne til å la dem vaske ansiktene deres med svamper og tørke bort blodet. Hipparchus døde raskt. Jakob, Romanus og Lollian døde neste dag, men Filotheus, Abibus og Paregrus var fortsatt i live da de ble tatt ned, så de ble drept av soldatene. Det ble gitt ordre om at deres lik skulle kastes i elven, men en kristen ved navn Bassus kjøpte likene av vokterne og begravde dem om natten.
Dette skjedde i 297 eller rundt 308 eller (noen kilder skriver rundt 311). De senere tidsangivelsene vil bety at keiseren det er snakk om, kan enten være Galerius (305-11) eller Maximinus Daza (305-13). Deres minnedag er 9. desember, mens de ble minnet den 29. januar i den bysantinske kirken og den 26. og 27. oktober blant armenerne, med liturgisk feiring på syvende tirsdag etter søndagen for Korsets opphøyelse.
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler (XII), Benedictines, Delaney, Bunson, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Heiligenlexikon, zeno.org, ocafs.oca.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet 11. oktober 2001