Den salige Henrik Seuse (lat: Henricus Suso) ble født som Heinrich von Berg den 21. mars rundt 1295 i Bihlmeyer ved Konstanz i Schwaben i Tyskland. [Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum skriver at han ble født rundt 1300 og Butler's Lives of the Saints skriver rundt 1298.] Han var sønn av den utsvevende schwabiske ridderen Henrik von Berg. Allerede som ung gutt tok han navnet Seuse etter moren, som var fra familien Sus (eller Süs). Hun hadde stor innflytelse på ham, og fra henne arvet han et ytterst følsomt sinn og en tilbøyelighet til sentimentalitet.
I en alder av tretten år trådte Henrik i 1308 inn hos dominikanerne (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) i Konstanz, etter fem år hadde han sin første visjon. Denne opplevelsen kalte han sin «omvendelse». Etter innledende studier i Konstanz og Strasbourg og etter sin løfteavleggelse ble han i 1322 sendt til Köln for sitt Studium generale. Der var minnet om de hellige Albert den Store og Thomas Aquinas fortsatt levende, og hans lærer på ordenshøyskolen mellom 1322 og 1325 var Mester Eckhart, og han er mesterens mest kjente disippel. Henrik æret sin gamle lærer hele sitt liv, og da Inkvisisjonen mistenkte ham for kjetteri, skrev Henrik rundt 1326 boken Büchlein der Wahrheit, «En liten bok om sannheten», til forsvar for Mester Eckharts mystikk. En av Henriks medelever i Köln var muligens mystikeren Johannes Tauler, men dette er omstridt.
Etter studiene vendte Henrik tilbake til klosteret i Konstanz, hvor han i mange år som lektor ledet sine medbrødres vitenskapelige utdannelse. Han avslo den verdigheten han ble tilbudt som magister i Paris. For sitt forsvar av Mester Eckhart måtte han selv forsvare seg på et generalkapittel i dominikanerorden i Maastricht eller Utrecht i Nederland i 1330, etter at Mester Eckhart var fordømt av pave Johannes XXII (1316-34) i 1329. Henrik ble fordømt av sine overordnede og ble fratatt sin undervisningspost. I striden mellom paven og Ludvig av Bayern tok dominikanerne pavens side, og de ble derfor utvist fra Konstanz. Deres eksil var i Dießenhofen, og Henrik var flere ganger prior der, første gang i 1343.
Henriks mest kjente bok er Büchlein der ewigen Weisheit, «En liten bok om den evige visdom», skrevet rundt 1327/28. Han bearbeidet den også til latin under navnet Horologium sapientiae, «Visdommens klokke». Den ble så flittig skrevet av at nesten alle tyske håndsskriftsamlinger har et eksemplar av den, og den utgis fortsatt. Den er en av middelalderens mest leste oppbyggelsesbøker og var den mest populære til Thomas à Kempis skrev «Om Kristi etterfølgelse».
Fra sitt attende til sitt førtiende leveår utøvde Henrik den strengeste selvpining, som for oss er helt ubegripelig. En gang da han av hele sin sjel lengtet etter «et uutslettelig tegn på kjærligheten mellom ham og Kristus», brente han inn i sitt eget bryst med glødende jern monogrammet for navnet Jesus Kristus, IHS (Iesus hominum Salvator: Jesus menneskenes frelser). Da sårene til slutt var leget, bar han IHS over hjertet helt til sin død. Ved å se på det kunne han tåle all selvpining, motgang og sorger.
Han bar jernkjetting på kroppen, pisket seg så blodet strømmet, og gned inn sårene med eddik og salt. Natt og dag bar han en skjorte av hestetagl hvor han hadde sydd inn remmer med 150 skarpe spiker i, og om kvelden når han gikk til sengs, tok han på seg lærhansker med skarpe messingstifter. Med dem rev han i søvne dype sår i kroppen. For bestandig å holde sine tanker rettet mot Kristi lidelser laget han et trekors, som han slo en mengde spiker i slik at spissene stakk frem. Dette korset bandt han på ryggen mellom skuldrene med jerntaggene mot kroppen. Og så snart han ble fristet til å begå en synd eller bryte ordensreglene, slo han med knyttneven i korset slik at spikrene trengte seg inn i kjøttet og blodet rant nedover ryggen hans. Han nektet seg mat og drikke helt til hendene skalv av kraftløshet og tungen klebet seg til ganen. Selv i vinterkulden sov han rett på det nakne gulvet i et rom som ikke var oppvarmet, med en dør til seng og oppå den en tynn matte. De visjonene og ekstasene som ble ham til del, anså Henrik som den største belønning.
Slik pinte Henrik seg til kjødet ble en lydig tjener for ånden. Han var blitt førti år før han kom så langt. Kroppen hans var da i den grad pint og utmagret at «det ikke lenger var noe valg mellom å dø eller slutte med øvelsene». Da fikk han en åpenbaring fra Gud; Han så en edel yngling komme ned fra det høye og hørte ham si: «Du har nå lenge nok gått i den lave skolen og er blitt moden for den høye». Og på Henrik spørsmål om hva den høye skolen er, fikk han svar i sin kjære lærers ånd: «For alltid å oppgi sin egen vilje».
Siden fulgte en tid med angst og anfektelse før han til slutt ble klar over at hans livsoppgave var å være sjelesørger og forkynner. Og så gikk han ut i verden for å «finne de bortkomne og føre de forvillede tilbake». Han forkynte og virket i Rhindalens øvre områder, men også så langt nordover som til dagens Nederland. Fra rundt 1335 virket Henrik som sjelesørger, fremfor alt i dominikanerklostre og den åndelige foreningen Gottesfreunde, «Gudsvenner». Hans innflytelse var spesielt sterk i mange kvinneklostre, spesielt dominikanerinneklosteret Katherinenthal, et kjent arnested for mystisisme på 12- og 1300-tallet, og i Toss, hvor dominikanersøsteren og mystikeren Elsbeth Stägel (d. 1360) levde. Hun var hans åndelige datter og oversatte noen av hans latinske verker til tysk og samlet de fleste av hans bevarte brev. Hun overtalte ham til å fortelle historien om sitt liv, som han selv senere bearbeidet og publiserte. Dette er den første kjente åndelige selvbiografien på tysk. Det der imidlertid delte meninger om i hvor stor grad hans påståtte selvbiografi, Das Minnebüchlein, er autentisk.
Den karismaen som gikk ut fra Henrik, ble beundret overalt, og han er en av de mest kjente tyske mystikerne. Hans følsomme personlighet gjorde ham fremfor alt velegnet til sjelesørger for kvinner. Uten å gå trett virket han for å redde moralsk villfarne kvinner, blant dem også sin egen søster. Hun hadde gått i kloster som ham selv, men siden trådt ut for å leve et syndefullt liv. Det synes som om Henrik lyktes i å føre henne tilbake til Gud.
Men en av kvinnene lønnet sin sjelesørger med å beskylde ham for et utilbørlig forhold til henne. Den lettferdige kvinnen hadde gjort bot og bedring, og uten å ane noe ondt hadde Henrik tatt seg av henne og hjulpet henne på alle måter. Men en dag fikk han greie på at hun lurte ham og fortsatte sitt utuktige liv. Da trakk han seg tilbake og inndro den understøttelse han hadde gitt henne. Hun hevnet seg ved å spre ut rykte om at hennes sjelesørger og velgjører var far til det barnet hun ventet. Det var en forferdelig opplevelse for Henrik å merke hvordan menneskene vendte seg fra ham som fra en bedrager, ja, hvordan tidligere venner hånte og foraktet ham. Alt hva han hadde lidt før, var ingen ting mot dette: å miste heder og ære og se hele sitt livsverk ødelagt. Han kjente det som om Gud hadde forlatt ham, og var nær ved å bli gal av fortvilelse.
Men da alt så håpløst ut, og han bare ønsket seg døden, da lysnet det. De mer klartseende begynte å forstå at den stakkars Henrik hadde vært offer for løgn og baktalelse, dominikanernes ledende menn foretok en undersøkelse som ga uimotsigelige bevis for at han var uskyldig, og Henrik fikk sitt gode navn og rykte tilbake. Nå «priste han av hele sitt hjerte Gud som av kjærlighet hadde tuktet sitt barn, og sa at han ikke for alt i verden ville ha vært spart for disse lidelsene». Gjennom det han selv hadde opplevd, hadde han fått evnen til å gi trøst og livsmot til ulykkelige mennesker, ja, også til dem som i fortvilelse var nær ved å ta sitt eget liv. Når de klaget: «Ingen kan lide så grenseløse kvaler som jeg,» så utla han for dem alt hva Jesus hadde lidt, og lærte dem å fordype seg i medfølelse med den Korsfestedes navnløse kval, slik at deres egne lidelser syntes ubetydelige og mistet taket på dem. Uforstyrret av baktalelsens onde makter fikk Henrik heretter til livets siste stund fortsette sin selvoppofrende, velsignelsesrike virksomhet.
Men Henrik Suso hadde fortsatt mange fiender, ikke minst innen sin egen orden. Da et barn anklaget ham for tyveri og vanhelligelse, foretrakk noen å tro på barnet. Han tok inn et forlatt barn, og ble straks beskyldt for å være dets far. Han ble beskyldt for å foreskrive gift og for å late som om han utførte mirakler. En dag, etter at han hadde sett en hund leke med et stykke tøy, skrev han:
«Jeg tenkte: Ta det til etterretning. Dette tøystykket lar seg selv bli mishandlet av hunden som den vil. Så tenkte jeg: Du må gjøre det samme. Enten en person narrer deg eller ydmyker deg, ta imot det vennlig. Til og med hvis noen spytter på deg, finn deg i det.»
Deretter tok han tøystykket og la det på sin stol i sitt lille kapell, som en påminner om ydmykhetens ideal. Etter tallrike bakvaskelser ble han til slutt i 1348 flyttet til Ulm i Baden-Württemberg, hvor dominikanerne var vendt tilbake etter Ludvig av Bayerns død i 1347.
I Ulm skrev Henrik historien om sitt indre liv (Vita eller Leben Seuses), han reviderte Büchlein der Wahrheit og Büchlein der ewigen Weisheit, som sammen med elleve av hans brev, Briefbüchlein, og en prolog ble satt sammen til én bok, Exemplar Seuses. Ved siden av de nevnte bøkene er det også bevart fem prekener og en samling av 28 av hans brev (Grosses Briefbuch). Fra alle disse kildene sammenstilte Elsbeth Stägel etter hans død boken Vita Susonis – «Seuses liv». Hans åndelige lære kan sammenfattes slik: «En ydmyk og tålmodig kristen må først løse seg fra alt skapt, for å kunne bli lik Kristus og omskapes til Guds avbilde».
Henrik Seuse døde den 25. januar 1366 i Ulm, 70 år gammel. Han ble bisatt i dominikanerkirken i Ulm. Under byggearbeider der i 1613 ble hans legeme funnet like friskt. Han ble saligkåret den 22. april 1831 ved at hans kult ble stadfestet av pave Gregor XVI (1831-46). Hans minnedag er 23. januar, fordi dødsdagen 25. januar er opptatt av festen for apostelen Paulus' omvendelse. I noen bøker står han oppført med minnedag 2. mars, som ble foreskrevet for dominikanerordenen av pave Gregor XVI ved saligkåringen.
Henrik Seuse avbildes i dominikanerdrakt, og hans vanligste attributter er tornekrans som tegn på selvpinsler eller Jesu navns monogram og en krans av roser som symbol på smertefull kjærlighet. Ofte har han også en hund ved sin side, som bærer et rødt tøystykke eller en lilje i munnen.