Den salige Isidor Bakanja (~1887-1909)

Den salige Isidor ble født som Bakanja rundt 1887 (en gang mellom 1885 og 1890) i Ikongo ved elva Kongo i det nordøstre Belgisk Kongo, senere Zaïre og nå Den demokratiske republikken Kongo (Kinshasa). Han tilhørte Boangi-stammen og foreldrene het Iyonzwa og Inyuka. Han hadde to brødre og en søster. Hans eget navn Bakanja ble uttalt ulikt som Bakanda, Bakana, Bokando, Makanda og Makando.

Da han var rundt 18 år gammel, arbeidet han som murerassistent for et belgisk statsselskap i Coquihatville (nå Mbandaka). Der kom han i kontakt med katolisismen, som han grep med stor entusiasme. Han ble døpt den 6. mai 1906 i sognet St. Eugenius i Bolokwa Nsimba, hvor de to trappistmunkene Gregor van Duen og Robert Brepoels fra klosteret Westmalle i Belgia virket, og han tok navnet Isidor. Notisen i dåpsboken er det første som er nedtegnet om ham. Senere samme år ble han fermet (konfirmert) og mottok sin første kommunion.

Trappistene hadde kommet til landet i 1895 etter at kong Leopold II (1865-1909) hadde bedt pave Leo XIII (1878-1903) om å sende misjonærer til kronkolonien i håp om at misjonærenes humane aktiviteter kunne mildne koloniherrenes grusomme behandling av innbyggerne.

Isidor glemte aldri det han lærte av trappistmisjonærene, nemlig at en kristen skulle karakteriseres av bønn og vitnesbyrd. Han bar alltid rosenkrans og et brunt skapular (som på hans språk ble kalt «Marias drakt»). Isidor var mild, ærlig og respektfull av natur, og han arbeidet samvittighetsfullt og ba trofast, noe som bevitnes også av ikke-kristne vitner. Han så stadig etter anledninger til å dele sin nyvunne kristentro med andre, ofte med rosenkransen i hånden, og det i en slik grad at mange trodde at han var en kateket.

Da hans arbeidskontrakt utløp, vendte han tilbake til hjemtraktene. Men han forlot til slutt sin hjemlandsby fordi det ikke var noen andre kristne der. Han flyttet til den større byen Busirà, hvor han bodde som gjest hos sin fetter Camillo Boya. Han arbeidet for det belgiske gruveselskapet S.A.B., som kontrollerte gummiplantasjene i området. Fetteren skaffet Isidor arbeid som tjener i huset hos en av direktørene ved navn Ruijders. Han tok Isidor med seg til Itiki i regionen Buch-Bloc i 1909.

Der hersket det en atmosfære av åpen fiendskap mot katolisismen, skapt av den lokale agenten for S.A.B., Van Cauter, også kalt Longange. Han var en åpen ateist som hatet misjonærene på grunn av deres forsvar av de innfødtes rettigheter og deres fordømmelse av den urett som ofte ble begått mot dem. Han mente at katolisismen ødela den europeiske autoriteten over de innfødte. Mon père var et nedsettende navn som ble gitt prester og alle som hadde med religion å gjøre. Isidor oppdaget raskt agentenes hat mot katolisismen. Han ba om tillatelse til å vende hjem, men det ble nektet ham. Han ble fortalt at han måtte slutte å lære de andre arbeiderne å be: «Du får hele landsbyen til å be, og ingen vil ønske å arbeide», skrek en av agentene til ham.

En kveld Isidor og hans venn Iyongo serverte sine herrer middag, la Longange merke til skapularet og beordret ham til å ta det av seg. Men han gjorde ikke det, og da Longange noen dager senere så at han fortsatt bar skapularet, fikk han ham pisket med 25 slag.

Den 2. februar 1909 slappet Longange og to andre europeere av på verandaen og drakk sin ettermiddagskaffe. Longange sendte sin tjener etter Isidor, som var på vei til sumpene i nærheten for å si frem sine bønner uforstyrret. Da han spurte Longange hvorfor han hadde tilkalt ham, anklaget europeeren ham for å lære arbeiderne om kristendommen. Longange fikk et av sine beryktede raserianfall, slet av ham skapularet og kastet det til hundene.

Deretter kastet han Isidor i bakken. Han fikk to tjenere til å holde Isidor fast i hender og føtter mens en tredje pisket ham. Pisken var laget av elefanthud med spiker i enden. Mannen med pisken het Bongele og var livredd for belgieren, så han slo så hardt han kunne. Isidor vred seg og tryglet om nåde, mens han stønnet: «Min Gud, jeg dør». Men agenten fortsatte å sparke Isidor i siden og fikk tjeneren til å piske ham enda hardere. Etter hundre piskeslag kom de som hjalp agenten, ut av tellingen. Isidors rygg var ble som et åpent sår, og noen av ribbeina var blottlagt. Etter piskingen ble han med føttene lenket kastet inn i en hytte som ble brukt til å foredle gummi. Han kunne ikke en gang røre seg for å gjøre fra seg.

Isidor slepte seg frem foran inspektør Dörpinghaus, som ble skrekkslagen over synet av denne moderne Job. Inspektøren etterlot en skriftlig beskrivelse: «Jeg så en mann komme ut av skogen med ryggen revet opp av dype, verkende og illeluktende sår, dekket av skitt og angrepet av fluer. Han støttet seg til to stokker for å komme frem til meg, og han gikk ikke, men slepte seg frem».

Longange dukket opp og forsøkte å drepe «dette dyr av mon père», men Dörpinghaus grep inn og hindret ham fysisk. Han tok med seg Isidor til Busirà i håp om at han skulle bli frisk. Men Isidor følte døden i sine bein. Han sa til noen som hadde medlidenhet på ham: «Hvis du ser min mor, går til dommeren eller møter presten, fortell dem at jeg dør fordi jeg er en kristen». Hans lidelser, som var mer smertefulle enn selve piskingen, varte i seks måneder.

I juli kom to misjonærer og tilbrakte flere dager med ham, og hengivent mottok han de siste sakramenter. Han fortalte dem grunnen til at han var blitt slått: «Den hvite mannen liker ikke kristne (...) han ville ikke at jeg skulle bære skapularet (...) han skrek til meg mens jeg fremsa mine bønner». Misjonærene oppfordret Isidor til å tilgi Longange, og han forsikret dem om at han allerede hadde gjort det og at han ikke næret noe hat mot ham. Dette «dyr av mon père», som var blitt kristen to og et halvt år tidligere, viste at han forsto hva det innebar å følge Jesus, like til det å bli pisket som Ham, like til å bære korset, like inntil døden. Misjonærene oppfordret Isidor om å be for agenten. «Selvfølgelig skal jeg be for ham. Når jeg er i himmelen, skal jeg be svært mye for ham.»

Han døde den 15. august (eller 8. august) 1909 i Busirà, med rosenkransen i hånden og Vår Frue av Karmels skapular om halsen. Longange ble sparket fra sin stilling, stilt for retten og dømt av en domstol i Coquihatville. De lokale kirkelige myndighetene var overbevist om at Isidor var drept fordi han holdt fast ved troen, så de begynte straks å samle de nødvendige bevisene for å starte hans saligkåringsprosess.

Den 2. april 1993 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans martyrium og som ga ham tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Isidor ble saligkåret som martyr av paven den 24. april 1994 under Afrika-synoden i Vatikanet. Hans minnedag er 12. august, men dødsdagen 15. august og 8. august nevnes også. Han er kjent som «Afrikas skapular-martyr».