Den salige Ida levde på 11000-tallet i Nederlandene. Hun sluttet seg til premonstratenserne (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten. Hun ble kanonisse i deres kloster Park like sør for Leuven/Louvain (ty: Löwen) i grevskapet Brabant i Flandern i det nåværende Belgia. Klosterets offisielle navn var Conventus Sanctae Mariae de Parco, men det ble fort kjent som Abdij van 't Park.
Ida ga hele sin formue til klosteret. Abbed Filip (1142-65) fikk et brev fra den hellige Hildegard av Bingen (1098-1179) som angikk Ida: «O gode far, som Gud har satt på dette stedet, motta denne kvinnen ved navn Ida, som ikke har skriftet sine hemmelige feil. Gi henne med stor iver et botemiddel for sjelen, botens sakrament».
Abbeden svarte: «Kvinnen Ida angrer i sannhet sine feil, og i troskap mot Guds vilje har jeg, som du ønsket, gitt henne en helsebringende bot, noe du vet gjennom guddommelig åpenbaring. Nå er hun blitt gammel og nedbrutt på grunn av den lange boten. Derfor ber jeg deg, du som vet hva som virkelig er nyttig for hennes sjel, å meddele meg på hvilken måte jeg kan lette vekten av hennes synder. Adjø».
Den fromme Ida levde på midten av 1100-tallet og døde i Herren, rik på dyder og fortjenester. Hun æres som salig av premonstratenserne med minnedag 26. mai.