Den salige Ignatios Choukrallah Maloyan (1869-1915)

Den salige Ignatios ble født som Choukrallah Maloyan (Shoukrallah, Shoukr Allah) den 15. april 1869 i Mardin i Sørøst-Tyrkia nær grensen til Syria. Han var den fjerde av åtte barn (en jente og syv gutter) av Melkon og Faridé Maloyan. De var armenere og tilhørte den armenske katolske kirken. Hans sogneprest så tegn på et prestekall hos gutten, så han sendte ham som 14-åring til klosteret Bzommar i Libanon.

Etter fem år i seminaret vendte han tilbake til familien på grunn av sin svake helse og det asketiske livet han levde. Han ble der i tre år til han hadde gjenvunnet helsen, og så vendte han tilbake til seminaret. Etter å ha avsluttet studiene ble han på Jesu Hjertefest i 1896 presteviet i klosterkirken i Bzommar. Han ble medlem av den patriarkale prestekongregasjonen av Bzommar og tok navnet Ignatios til minne om den berømte martyren Ignatius av Antiokia.

Fra 1897 til 1910 var p. Ignatios sogneprest i Alexandria og Kairo, hvor hans gode ry raskt spredte seg. Hans salighet patriark Boghos Bedros XII utnevnte ham i 1904 til sin assistent i Istanbul. Men på grunn av en sykdom som rammet øynene og ga ham pusteproblemer, vendte han tilbake til Egypt, hvor han ble til 1910.

I bispedømmet Mardin hersket det på denne tiden anarki, så patriark Sabbaghian sendte p. Ignatios Maloyan dit for å gjenopprette ro og orden. Den 22. oktober 1911 valgte bispesynoden, som var samlet i Roma, p. Maloyan til erkebiskop av Mardin. Han planla å fornye sitt forfalne bispedømme og oppmuntret spesielt Jesu Hjerte-fromheten.

Alt dette hindret ham ikke fra å utdype sitt personlige åndelige liv, med feiringen av daglig messe, meditasjoner og besøk til Det hellige Sakrament. Han hadde en spesiell andakt til Jesu Hellige Hjerte og arbeidet ivrig for å spre dem blant de troende i alle sogn. Mariamåneden mai hadde også en stor plass i hans hjerte, og han benyttet enhver anledning til å snakke om den salige Jomfru Marias dyder og oppmuntret sitt folk til å elske deres himmelske Mor.

Ved utbruddet av Første verdenskrig i 1914 begynte de armenerne som bodde i Tyrkia (som var alliert med Tyskland), å utsettes for ubeskrivelige lidelser. Den 24. april 1915 markerer begynnelsen på et veritabelt folkemord, som hadde som mål å utslette alle armenere i Tyrkia. Den 30. april 1915 omringet tyrkiske soldater det armenske katolske bispesetet og kirken i Mardin under påskudd av at det var et gjemmested for våpen.

I begynnelsen av mai samlet biskopen sine prester og informerte dem om den vanskelige situasjonen. Den 3. juni 1915 trakk tyrkiske soldater biskop Maloyan for retten i lenker sammen med 27 andre armenske katolske personligheter. Neste dag ble 25 prester og 862 troende fengslet og holdt i lenker. Under rettssaken ba politisjefen Mamdooh Bek biskopen om å konvertere til islam, men Maloyan svarte at han aldri ville svikte Kristus og hans Kirke. Da slo politisjefen ham i hodet med baksiden på en pistol og ga ordre om å fengsle ham. Soldatene lenket ham på hender og føtter, slengte ham i bakken og dengte nådeløst løs på ham. Ved hvert slag hørte man biskopen si: «Å, Herre, vær meg nådig, å, Herre, gi meg styrke», og han ba de tilstedeværende prestene om absolusjon. Da begynte soldatene å slå ham på nytt, og de trakk ut tåneglene på ham.

Den 9. juni besøkte Ignatios' mor ham og gråt bittert over hans tilstand. Men den tapre biskopen oppmuntret henne. Neste dag samlet soldatene 447 armenere og førte dem ut i ørkenen. Etter en kort tids vandring, da de kom til et isolert sted, skilte soldatene ut de eldste og drepte dem. Etter enda seks timer kom de til et sted som het Chikhan. Mamdooh Bek ga ordre om stans og leste opp et dekret: «Regjeringen har gitt dere mange goder: frihet, likhet, brorskap, høyt rangerte jobber. (…) Til gjengjeld forrådte dere nasjonen. Derfor har dere blitt dømt til døden, men de som ønsker å omvende seg til islam, vil bli løslatt og vil vende trygt tilbake til Mardin, hvis ikke vil dødsstraffen bli eksekvert. Gjør dere klare og si frem deres siste bønner».

Biskop Maloyan svarte på vegne av alle troende: «Ikke én dag har vi forrådt den tyrkiske regjeringen, ikke i fortiden og ikke nå. Men hvis du vil ha oss til å forråde vår lojalitet til den kristne tro, vil dette aldri skje». Alle ropte: «Aldri! Aldri!». Maloyan fortsatte: «Vi vil dø, ja, vi vil alle dø for Kristus». Biskopen oppmuntret sine sognebarn til å forbli faste i sin tro. Deretter knelte alle sammen med ham. Han ba til Gud om at de måtte akseptere martyriet med tålmodighet og mot. Han og de 14 andre prestene ga de troende generalabsolusjon. Deretter tok biskopen et stykke brød, velsignet det, fremsa forvandlingsordene og ga det til prestene for å dele det ut blant folket.

Etter to timers vandring, sultne, nakne og i lenker, angrep soldatene fangene og drepte dem for biskopens øyne. Etter massakren av de andre kom turen til biskop Maloyan. Mamdooh Bek krevde igjen at han skulle omvende seg til islam, noe han nektet. Da trakk Bek sin pistol og skjøt ham. Det var den 11. juni 1915 utenfor Mardin. Mamdooh Bek sendte soldater til Diyarbakir og ba spesialister om å undertegne en dødsattest som erklærte at biskop Maloyan var død av et hjerteattakk underveis. I følge mange vitner utstrålte hans lik solstråler tre dager på rad.

I hundrevis av andre armenske byer ble også befolkningen deportert, torturert og massakrert. 1,5 millioner armenere ble drept i tyrkernes folkemord. Den armenske katolske Kirke ble hardt rammet, siden syv biskoper, 130 prester, 47 nonner og så mange som 100.000 troende ble drept.

Den 24. april 2001 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente Ignatios' død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Ignatios Maloyan ble saligkåret som martyr av paven den 7. oktober 2001 på Petersplassen i Roma, bare litt over en uke etter at han kom tilbake fra sin reise til Kasakhstan og Armenia.