| De hellige Irene, Agape og Chionia av Thessaloniki ( -304) |
De hellige Irene, Agape og Chonia (Chione) var søstre fra Thessaloniki i Makedonia i Nord-Hellas. Selv om deres foreldre var hedninger, var de tre kristne jomfruer. Beretningen om deres martyrium er bevart i et dokument som er en noe utvidet versjon av ekte akter. Under Maximians forfølgelser forlot de sine hjem og dro for å bo på et fjell i nærheten og leve liv i bønn. Men de ble arrestert sent i 303 i forfølgelsene under keiser Diokletian (284-305).
I 303 utstedte keiser Diokletian et edikt som ga dødsstraff for å inneha deler av kristne hellige skrifter. De tre søstrene eide flere bind av hellige bøker, som de gjemte. Dette gjorde dem svært ulykkelige, for nå kunne de ikke lese i dem til alle tider som de ønsket.
Søstrene ble arrestert og ført for guvernøren av Makedonia, Dulcetius (Dulcitius), anklaget for en annen forbrytelse, nemlig å ha nektet å spise mat som var blitt ofret til gudene. Han spurte dem etter tur hvorfor de hadde nektet dette og om de ville fortsette å nekte. Agape svarte: «Jeg tror på den levende Gud og vil ikke gjennom en ond handling miste all fortjeneste i mitt tidligere liv». Tre andre kvinner. Casia, Filippa og Eutychia, og mannen Agatho ble avhørt sammen med dem. Her følger deler av avhøret:
Dulcetius: «Hvorfor adlød dere ikke det frommeste påbud fra våre keisere og medkeisere?»
Irene: «Av frykt for å krenke Gud».
Dulcetius: «Men hva sier du, Casia?»
Casia: «Jeg ønsker å redde min sjel».
Dulcetius: «Vil ikke du delta i de hellige ofringene?»
Casia: «Overhode ikke».
Dulcetius: «Men du, Filippa, hva sier du?»
Filippa: «Jeg sier det samme».
Dulcetius: «Hva er det?»
Filippa: «At jeg heller vil dø enn å spise av deres offer».
Dulcetius: «Og du, Eutychia, hva sier du?»
Eutychia: «Jeg sier det samme. at jeg heller vil dø enn å gjøre som du befaler».
Dulcetius: «Er du gift?»
Eutychia: «Min mann har vært død i nesten syv måneder».
Dulcetius: «Hvem er far til ditt ufødte barn?»
Eutychia: «Han som Gud ga meg til ektemann».
Dulcetius: «Jeg råder deg, Eutychia, til å slutte med dette tøyset og begynne å tenke på fornuftig vis. Hva sier du, vil du adlyde det keiserlige ediktet?»
Eutychia: «Nei, for jeg er en kristen og tjener den allmektige Gud».
Dulcetius: «Eutychia er høygravid, la henne holdes i fengsel. Agape, hva er beslutning? Vil du gjøre som oss, som er lydige og pliktoppfyllende overfor keiserne?»
Agape: «Det er ikke rett å lyde Satan. Min sjel skal ikke beseires av disse utredningene».
Dulcetius: «Og du, Chionia, hva er ditt endelige svar?»
Chionia: «Ingenting kan endre min mening».
Dulcetius: «Har dere noen bøker, papirer eller andre skrifter som tilhører religionen til de ugudelige kristne?»
Chionia: «Vi har ingen. keiserne som nå styrer, har tatt dem fra oss».
Dulcetius: «Hvor har dere lært slike merkelige ideer fra?»
Chionia: «Fra den allmektige Gud».
Dulcetius: «Hvem narret dere til å omfavne denne dårskapen?»
Chionia: «Den allmektige Gud og hans eneste Sønn, Vår Herre Jesus Kristus».
Dulcetius: «Dere er alle forpliktet til å adlyde våre mektigste keisere og medkeisere. Men fordi dere så lenge på det frekkeste har foraktet deres rettferdige forbud, og så mange edikter, advarsler og trusler, og har hatt den dristighet og grovhet å forakte våre ordrer og beholde det ugudelige navnet kristne, og siden dere helt til nå ikke har adlydt offiserene som inntrengende anmodet dere om å avsverge Jesus Kristus skriftlig, skal dere motta den straffen dere fortjener:
Jeg dømmer Agape og Chionia til å brennes levende, fordi de av ondskap og stahet har handlet i strid med de guddommelige edikter fra våre herrer keiserne og medkeiserne, og som nå bekjenner de kristnes grove og falske religion, som alle fromme personer avskyr. Når det gjelder de andre fire, la dem fengsles så lenge det behager meg».
Dermed ble Chionia og Agape dømt til å brennes levende, mens Irene på grunn av sin ungdom ble dømt til fengsel. Myndighetene håpet kanskje på at søstrenes død ville få Irene til å gi etter. Etter at Chionia og Agape var henrettet, ble huset deres ransaket og de ulovlige bøkene funnet. Irene ble forhørt igjen:
Dulcetius: «Din galskap er åpenbar, siden du helt til nå har beholdt så mange bøker, pergamenter og papirer med skriftene til de ugudelige kristne. Du ble tvunget til å anerkjenne dem da de ble lagt foran deg, selv om du tidligere benektet at du hadde noen. Du vil ikke ta noen advarsel fra dine søstres straff, og du har heller ingen frykt for døden, og din straff er derfor uunngåelig. I mellomtiden avslår jeg ikke selv nå å være overbærende. Til tross for din forbrytelse kan du finne nåde og bli befridd fra straff, hvis du nå vil tilbe gudene. Hva sier du til det? Vil du adlyde keisernes ordrer? Er du klar til å ofre til gudene og spise av offeret?»
Irene: «Overhode ikke, for de som avsverger Jesus Kristus, Guds Sønn, er dømt til evig ild».
Dulcetius: «Hvem overtalte deg til å skjule disse bøkene og papirene så lenge?»
Irene: «Den allmektige Gud, som har påbudt oss å elske Ham selv til døden. Derfor våger vi ikke å forråde Ham, men vil heller velge å brennes levende, eller å lide hva som helst fremfor å avsløre slike skrifter».
Dulcetius: «Hvem visste at de skriftene var i huset?»
Irene: «Ingen andre enn den Allmektige, som intet er skjult for, for vi skjulte dem selv for våre tjenere slik at de ikke skulle forråde oss».
Under utspørringen fortalte Irene ham at da keiserens dekret mot de kristne ble publisert, flyktet hun og andre til fjellene uten farens viten. Hun unngikk å implisere dem som hadde hjulpet dem, og hun erklærte at ingen utenom dem visste at de hadde bøkene.
Dulcetius: «Hvor var dere i skjul i fjor da det fromme ediktet til våre keisere ført ble publisert?»
Irene: «Hvor det behaget Gud, i fjellene».
Dulcetius: «Hvem bodde dere sammen med?»
Irene: Vi bodde under åpen himmel, noen ganger på ett fjell, andre ganger på et annet».
Dulcetius: «Hvem forsynte dere med brød?»
Irene: «Gud, som gir mat til alt levende».
Dulcetius: «Var deres far kjent med det?»
Irene: «Nei, han hadde ikke det minste kjennskap til det».
Dulcetius: «Hvilke av deres naboer visste det?»
Irene: «Spør i nabolaget og forta dine undersøkelser».
Dulcetius: «Etter at dere vendte tilbake fra fjellene, som du sa, leste dere disse bøkene for noen?»
Irene: «De ble skjult i vårt eget hus, og vi våget ikke å ta dem frem, og vi var svært ulykkelige over å ikke kunne lese dem til alle døgnets tider, slik vi var vant til».
Dulcetius: «Dine søstre har allerede fått den straff de ble dømt til. Når det gjelder deg, Irene, selv om du ble dømt til døden før din flukt for å ha gjemt disse bøkene, vil jeg ikke at du skal dø så brått, Men jeg gir ordre om at du skal stilles ut naken i soldatenes bordell og få ett brød hver dag som skal sendes deg fra palasset. Vaktene skal passe på at du ikke kommer ut et eneste øyeblikk, ellers blir de henrettet».
Med dette hadde guvernøren dømt Irene til livsvarig fengsel. Men i bordellet var det ingen som turde å nærme seg henne, så der ble hun ikke skadet. Så etter å ha fått en siste sjanse til å angre og delta i ofringene, ble hun dømt til døden og henrettet, muligens ved å bli brent levende, men mer trolig ved å bli skutt i nakken med piler. De hellige bøkene ble også brent offentlig. Det er ikke kjent hva som hendte med de fire andre som ble stilt for retten sammen med søstrene, hvorav en kvinne fikk sin sak utsatt fordi hun ventet barn.
Søstrene ble henrettet i år 304. Deres minnedag er 1. april, som i følge en versjon er Irenes dødsdag, men 3. og 5. april nevnes også – det oppgis da at Irene døde den 5. april, mens de andre døde to dager før. I den syriske kirken minnes søstrene den 2. april, mens 16. april oppgis som ortodoks minnedag. Den greske teksten til de autentiske aktene ble oppdaget i 1902. I Thessaloniki fantes det tidligere en kirke til de tre søstrenes ære.
Det er en viss tvil om Irenes navn skal tas med eller ikke, siden hun ikke æres i den greske kirken, og i det nye Martyrologium Romanum (2001) er Irenes navn utelatt.