Den hellige Isak av Monteluco (d. ~550)

Isak ankom til Spoleto på et tidspunkt da Italia ble dominert av goterne. Overleveringen forteller at Isak i Spoleto ba kontinuerlig i tre dager og tre netter i kirken San Pietro, som på den tiden var katedral i Spoleto, inntil sakristanen anklaget den ukjente pilegrimen for hykleri, slo ham og jagde ham bort. Men da ble sakristanen besatt av en ond ånd, og bare gjennom Isaks bønner ble den drevet ut.

Nyheten om dette miraklet spredte seg blant innbyggerne, som gjorde sitt ytterste for å tilby munken gaver og gjestfrihet, og flere tilbød ham eiendom og penger for å bygge et kloster. Men han avviste enhver form for eiendom og sa at en munk som får eiendom, ikke lenger er en munk. I stedet beveget han seg vekk fra byen på jakt etter et naturlig sted for isolasjon og bønn, hvor han ville bygge et «beskjedent tilfluktssted» (umile rifugio).

Han trakk seg tilbake i ensomhet og bønn i fjellsiden av nærliggende Monteluco, som var rik på huler og kløfter og hvor det allerede på romersk tid eksisterte en «hellig skog». Han levde i seks år som eneboer på Monteluco, men hans rykte som en «mann av hellig liv» tiltrakk seg mange botferdige som bosatte seg i celler og naturlige grotter rundt omkring på fjellet, og snart forvandlet disse naturlige cellene på fjellet seg til et enormt kloster. Etter en visjon av Jomfru Maria, som ba ham om å utdanne disipler, grunnla han et kloster på Monteluco etter forbilde av de østlige lavraer, hvor munkene bodde i små munkeceller eller i naturlige huler. De innførte dermed en livsform som var ganske hyppig i Østen, men sjelden i Vesten. Isak var en av dem som restaurerte eneboerlivet i Italia på 500-tallet.

Isaks forvandling fra eremittmunk til cenobittisk munk er ikke klarlagt. Gregor den store begrenser seg til å definere den «beskjedne cellen» som Isak først bodde i og som utviklet seg til klosteret San Giuliano. Det er mulig at Isak etter en periode som eremitt aksepterte en gave i form av en tomt fra Gregoria, en jomfru som selv gikk i kloster mot familiens ønsker. Han bestemte seg for å grunnlegge et kloster og en liten kirke viet til St Julian halvveis mellom Monteluco og Spoleto, som ble en referanse til eremittkolonien.

Denne endringen antyder trolig til munken tilpasset seg en åndelighet og en klosterstruktur som var bedre egnet til den vestlige karakter. Institusjonen var først inspirert av de anakoretiske tradisjonene i Syria, med frie eremitter samlet rundt Isak, en klok og erfaren åndelig lærer, som praktiserte isolasjon, nøysomhet, manuelt arbeid og bønn, alt i fravær av en ekte og egen regel. I tillegg til arbeid eller personlige inntekter var andre former for støtte en gratis hjelp fra velgjørere. Kvinner ble nektet tilgang til fjellet. Isak hjalp syke og besatte og hadde profetiske gaver.

Notiser om Isak finnes i den hellige pave Gregor I den stores (590-604) «Samtaler» (III, 14), og i tre legender av monastisk opprinnelse fra 1100- og 1200-tallet. Pave Gregor hadde hørt historien om Isak direkte fra to personer som hadde kjent ham personlig, den fornemme jomfruen Gregoria fra Spoleto som Isak hjalp med å bli nonne, og hans venn abbed Eleuterius. Ifølge tradisjonen var det Gregoria som ga land til Isak for hans eneboercelle som ble til klosteret San Giuliano. Selv om paven aldri nevner Monteluco i sitt forfatterskap, antyder en solid og forent tradisjon at dette nettopp var stedet som ble valgt av Isak for å gjennomføre et liv som eremitt. Gregor skriver at det var ett punkt man kunne kritisere Isak for, og det var at han var så lystig at ingen som ikke kjente ham, ville ha trodd på fylden av hans nåde.

Isak døde rundt 550 (eller 552) i Monteluco og ble gravlagt i krypten i kirken San Giuliano overfor Spoleto. Hans etterfølgere Martial, Gino og Egidio gikk over til den benediktinske regelen, og klosteret selv gikk over til benediktinerne i Montecassino, og deretter til Cluny, mens det forble et referansepunkt for eremittene. På 700- og 800-tallet ble det i nærheten av den gamle romerske buen L’arco di Druso e Germanico vigslet et oratorium (kapell) til Isak og Martial på murene av et romersk tempel fra det første århundret. Det ble på 1000- og 1100-tallet omformet til en krypt, som fortsatt ligger under kirken Sant’Ansano og som fortsatt er viet til ham (Sant’Isacco).

Isak ble snart høyt æret, og på 1100-tallet ble hans levninger lagt i en vakker sarkofag. Hans sarkofag med levningene ble brakt til denne krypten i 1502 av De regelbundne kanniker av Lateranet (Congregatio Sanctissimi Salvatoris Lateranensis [Canonici Regulares Congregationis Lateranensis] – CRL), som forlot klosteret San Giuliano, som nå var i fullstendig forfall. Den originale sarkofagen ble solgt på 1800-tallet, mens relikviene ble flyttet til en ny som ble donert av den salige pave Pius IX (1846-78), som hadde vært biskop av Spoleto i perioden 1827-32. Relikviene ble i 1999 lagt i en kopi av den opprinnelige sarkofagen. Den originale sarkofagen ble berget av kommunen og er i dag i Museo Nazionale del Ducato di Spoleto. Sarkofagen fra 1800-tallet ble i 2000 brukt til relikviene av den salige Simon av Collazzone og står nå under høyalteret i Sant’Ansano.

Isaks minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 11. april:

Spoléti in Umbria, sancti Isaac, mónachi, e Sýriæ pártibus orti et monastérii Montis Luci fundatóris, cuius virtútes sanctus Gregórius papa Magnus commémorat.

I Spoleto i Umbria, den hellige Isak, munk, av syrisk opprinnelse og grunnlegger av klosteret Monteluco, hans dyder ble husket av pave Gregor den store.

Hans minnedag i den ortodokse kirke er 12. april. 15. april nevnes også som en minnedag. På Monteluco har man funnet rester av en gammel lavra, og der grunnla den hellige Frans av Assisi på 1200-tallet et kloster som fortsatt eksisterer. De 63 prekenene som tilskrives Isak, stammer sannsynligvis fra Isak av Antiokia. Han kalles også Isak Syreren eller Isak av Spoleto.