Den salige Itala Mela ble født den 28. august 1904 i La Spezia i provinsen av samme navn i regionen Liguria i kongeriket Italia (flere kilder oppgir 24. august som fødselsdato). Hennes foreldre var Pasquino Mela og Luigia Bianchini, begge grunnskolelærere med gode prinsipper, men uten tro. På grunn av foreldrenes arbeid tilbrakte hun sin barndom og oppvekst fra 1905 til 1915 hos sine besteforeldre på morssiden.
Den 9. mai 1915 mottok hun sin første kommunion i kapellet i Pia Casa di Misericordia i Salita Quintino Sella, forberedt av sin bestemor, og den 27. mai 1915 ble hun fermet (konfirmert) i det samme kapellet. Da Italia gikk inn i Første verdenskrig i mai 1915, var Itala vitne til at hennes far og onkel dro til fronten. Hun gikk på det klassiske gymnaset (liceo classico) «Lorenzo Costa» i La Spezia, hvor hun utmerket seg i sine studier, omgitt av en familie og et skolastisk miljø som var kulturelt og moralsk opphøyd, men stengt for religiøs praksis.
Den 27. februar 1920 var hun vitne til at hennes yngre bror Enrico døde i en alder av ni år etter en lang dødskamp på sykehuset. Denne hendelsen sjokkerte den femtenårige Itala og utfordret hennes oppfatning av sin kristne tro. Hun skrev om sine følelser ved tapet av broren: «Etter hans død, ingenting». Som et resultat unnvek hun sin kristne tro og gled inn i ateisme.
Hun tok sin studenteksamen som attenåring i 1922 som en allment anerkjent strålende student, og hun dro den 11. november 1922 til universitetet i Genova, hvor hun bodde på instituttet for «Søstrene av Vår Frue av renselsen» (Suore di Nostra Signora della Purificazione), som hadde sitt navn «av renselsen» etter festen Marias renselse (nå: Herrens fremstilling i tempelet). Hun begynte på fakultetet for klassisk litteratur.
På denne tiden gjennomlevde hun en dyp krise, som skulle føre henne tilbake til troen. På vigilien for høytiden for Jomfru Marias uplettede unnfangelse skriftet hun hos kapusinerpatrene, for p. B. P. Marchisio, skolopianer eller piarist (Ordo Clericorum Regularium Pauperum Matris Dei Scholarum Piarum – Sch.P.) og direktør ved Institutt for døve i Genova, som ble hennes åndelige veileder. Neste dag, den 8. desember 1922, mottok hun eukaristiens sakrament under feiringen av høytiden. Hennes tro ble fordypet med det mottoet hun tok: «Herre, jeg skal følge Deg inntil mørket, inntil døden».
Itala Mela ble i 1923 medlem av «Det italienske katolske forbundet av universitetsstudenter» (Federazione Universitaria Cattolica Italiana – FUCI). På møtene der møtte hun blant andre Giovanni Battista Montini (1897-1978), den fremtidige salige pave Paul VI (1963-78), som da var nasjonal geistlig assistent for forbundet. Blant de andre hun møtte, var den salige kardinal Alfred Ildefons Schuster OSB (1880-1954), som var abbed av San Paolo før han ble utnevnt til erkebiskop av Milano, og patrene Agostino Gemelli OFM (1878-1959) og Divo Barsotti (1914-2006). Ved slike møter hadde Msgr Montini og de to kristeligdemokratiske politikerne Aldo Moro (1916-78) og Giulio Andreotti (1919-2013) stor innflytelse på henne.
I FUCI fikk hun stadig viktigere posisjoner helt til hun ble nasjonal leder, sammen med andre religiøse skikkelser som de hellige Josef Moscati (1880-1927) og Richard Pampuri (1897-1930), Guds tjener Vico Necchi og den salige Peter Georg Frassati (1901-1925). I FUCI ble personligheter i den katolske verden formet, og her møtte hun også Msgr Adriano Bernareggi (1884-1953), senere biskop av Bergamo (1936-53), som ble hennes åndelige veileder.
I løpet av sommeren 1924 begynte Itala å gi uttrykk for sitt religiøse kall. Foreldrene fryktet dette, og for å distrahere henne, sendte de henne ut på en reise i Nord-Italia med et opphold i Venezia. P. Tarcisio var den første som foreslo for Itala at hun burde seriøst vurdere sitt monastiske kall.
I 1925 valgte hun å skrive en avhandling med tittelen «Den kristne epistolografi [brevskrivningskunst] og den hellige Kyprian» (L’epistolografia cristiana e San Cipriano). På denne måten ble studiene satt side ved side med de bibelske skrifter, ved retretter og åndelige øvelser som en del av FUCI. I løpet av disse retrettene og forskningen for avhandlingen kom hun i kontakt med ulike åndelige hjelpere i FUCI, spesielt med Msgr. Moglia, grunnlegger av Den liturgiske senteret i Genova.
Høsten 1925 ble p. Marchisio syk, og Msgr. Moglia ble Italas åndelige veileder. Den 1. mai avla hun et løfte til ham om lydighet, og på første fredag i juni avla hun midlertidig løfte om jomfruelighet, som ble gjentatt definitivt på påskedag i 1928. I 1928 mottok hun en grad i litteratur samt i klassiske studier ved universitetet i Genova. Våren 1928 diskuterte hun med abbed Schuster et prosjekt for å gjenopplive klosterlivet for kvinner i Italia, som skulle ende med etableringen av Civitella, en kommunitet av søstre som gjennomfører novisiatet i Amelia og deretter i Durgne.
Etter sin eksamen fikk Itala en lærestol og begynte sitt yrkesliv som lærer. Hun opplevde sin første visjon av Gud den 3. august 1928 da hun hadde en dyp religiøs opplevelse hvor hun så Gud som en solstråle ved tabernaklet i en kirke ved et seminar i Pontremoli. Dette var begynnelsen på en lang rekke av visjoner i hennes liv. Hun dro på denne tiden til Milano, hvor hun valgte som sin skriftefar p. Adriano Bernareggi (1884-1953), senere biskop av Bergamo (1936-53) og erkebiskop. Det var Bernareggi som sikret at hun fulgte sitt monastiske kall og trådte inn hos benediktinerne.
I pinsen 1928 tilbød hun seg selv som et brennoffer (holocaust) for «den barmhjertige kjærligheten». Det var faktisk vanlig på den tiden for noen ordensfolk å tilby seg selv som ofre for Guds rettferdighet. Deres intensjon var å lide i Kristi bilde, i forening med ham, for å gjøre opp for bot som ikke var sonet av syndere. Søndagen etter Den hellige treenighet tok hun som et tegn på sitt nye liv navnet «Maria av Treenigheten» (Maria della Trinità).
I september 1928, etter en konsultasjon med abbed Vandeur for novisiatet, bestemte hun seg for å gjøre som Bernareggi hadde foreslått, å søke om opptak i benediktinerklosteret Vierge Marie i Népion sur Meuse i Belgia, og hun kunngjorde sin beslutning for sine foreldre. Men under en retrett i FUCI ble hun advart av de første symptomene på sykdommen som skulle rokke hennes planer. Hun ble rammet av en høy feber og befant seg i livsfare.
Den 2. mars 1929 stilte legene diagnosen pleuritt (brysthinnebetennelse) og endokarditt (betennelse i endokardiet, den glatte hinnen som kler hjertets indre). Sykdommen tvang henne til også å gi opp engasjementet i FUCI. Med godkjennelse fra p. Vandeur ble hun sykmeldt i lang tid og ekskludert fra klosterlivet, men hun kunne bli oblat. Abbed Schuster hadde i mellomtiden blitt kardinalerkebiskop av Milano, og etter hans ønske og etter råd fra monsignorene Bernareggi og Moglia, tok Itala opp losji i benediktinerklosteret i Via Bellotti.
Den 20. juni 1930 fornyet hun for Msgr. Bernareggi sine løfter om sølibat, fattigdom og lydighet i henhold til den benediktinske formel, conversio morum (troskap til det monastiske liv). Den 4. januar 1933 fullførte hun det benediktinske novisiatet da hun avla løftene som benediktineroblat (Oblati Ordinis Sancti Benedicti – OblOSB) i klosteret San Paolo i Roma. Andre opererer med betegnelsen OB (Oblates bénédictines), OblSB eller ObSB (Oblatos de San Benedicto, Oblate of St. Benedict), SOPB (Sorores Oblatae Sancti Patris Benedicti). Løfteavleggelsen skjedde privat for biskop Bernareggi i San Paolo fuori le Mura. Den 9. juni samme år [noen kilder sier 11. juni] avla hun et fjerde løfte om konsekrasjon til Den hellige Treenighet, som hun betraktet som sentrum for sitt liv og misjon i Kirken. Den 27. juli 1933 forlot hun Milano på grunn av sykdom og returnerte til La Spezia.
Fra 1936 mottok hun ekstaser og visjoner om Treenigheten, men hun var også gjenstand for djevelens forfølgelser. Hennes mor døde i 1937, og på grunn av de økonomiske vanskelighetene ga hun opp undervisningen. Den 21. april 1941 presenterte hennes åndelige veileder biskop Bernareggi henne for den ærverdige pave Pius XII (1939-58), og for ham presenterte hun en ide for et minnesmerke for Maria della Trinità, som paven aksepterte. I Genova skrev hun fra 5. til 15. oktober 1946 en serie av åndelige øvelser til beste for de troende. Øvelsene ble godt mottatt.
Den 29. april 1957 døde Itala Mela i hjembyen La Spezia, bare 52 år gammel. Hennes levninger ble i 1983 flyttet til krypten i katedralen Cristo Re («Kristus kongen») i La Spezia. Itala Mela ble en av de velkjente mystikerne i Kirken mens hun levde og dette fortsatte også etter hennes død. Hun skrev en rekke teologiske skrifter som fokuserte på Treenigheten, som hun mente var vesentlig for den kristne tro. En del av hennes originale manuskripter er bevart ved Institutt for religiøs vitenskap Niccolò V i La Spezia, som ligger ved hovedkvarteret til den lokale FUCI, hvor Itala Mela hadde gjort sin tjeneste. Itala Mela ble anerkjent som «Treenighetens mystiker».
Informativprosessen for hennes saligkåringsprosess ble åpnet i bispedømmet La Spezia-Sarzana-Brugnato den 29. april 1968, og hun fikk da tittelen «Guds tjenerinne» (Serva Dei). Prosessen ble avsluttet den 21. november 1976. Med et dekret fra Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet den 20. juli 1979 ble hennes skrifter erklært fri for feil. Kongregasjonen anerkjente informativprosessens gyldighet med et dekret den 2. oktober 1992. Sakens Positio ble sendt til kongregasjonen i 2003.
Den den 12. juli 2014 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Frans og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 14. desember 2015 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkårings-kongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn, og dette åpnet for en snarlig saligkåring.
Hun ble saligkåret den 10. juni som legkvinne i bispedømmet La Spezia-Sarzana-Brugnato og benediktineroblat. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB (78). Hennes minnedag ble fastsatt til 28. april.
Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, chiesacattolica.it, newsaints.faithweb.com, communio.stblogs.org, santamariadelmare.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 13. juni 2017