Den salige Ida (Ita, Idda, Itte) ble angivelig født i 1156 i en adelsfamilie på slottet Kirchberg i Württemberg i Sør-Tyskland. Hun skal ha vært datter av grev Hartmann II. Om henne vet man bare tre ting med sikkerhet: At det fantes en hellig kvinne ved navn Ida, at hun døde og ble gravlagt i Fischingen i Sveits og at en folkelig kult begynte å blomstre umiddelbart etter hennes død. Resten er legender med fargerike detaljer, hvor hun fremstår som en krysning av Desdemona og Geneviève de Brabant. For en bokstavelig tidsalder besatt av fakta kan dette virke absurd og til og med sjokkerende, men det er viktig å huske at legenden ikke ble skrevet for å informere, men for å forklare og rettferdiggjøre en kult.
Legenden forteller at Ida fulgte sin far på en reise til Köln, hvor hun traff grev Henrik av Toggenburg (som er ukjent for historien). Faren ville at hun skulle gifte seg med Henrik, og hun gikk lydig med på det, til tross for egen motvilje, for han var like fryktet og mislikt som hun var elsket og respektert. Etter bryllupet fulgte hun mannen til Toggenburg, som lå i nærheten av dagens St. Gallen i Sveits. De fikk ingen barn, i stedet tok hun seg av de fattige og syke i grevskapet.
Legenden inneholder en detaljert fortelling om deres ekteskap. Grev Henrik elsket sin hustru lidenskapelig, men han hadde et svært hissig temperament, og han var helt ute av stand til å vise selv den minste selvbeherskelse. Små bagateller kunne føre til de voldsomste raseriutbrudd. Men Ida var mild og fredelig, motsa ham aldri, bar alle lidelser og all forfølgelse med stor tålmodighet og hengivenhet til Gud og tilga ham alt. Som reaksjon på hennes påståtte, men uverifiserte utroskap kastet han henne ut av et vindu over tyve meter over bakken. Noen busker tok av for fallet, og da hun hadde kommet seg, rømte hun opp i fjellet. Grev Henrik ble fylt av anger og dro for å lete etter hustruens lik, som han naturlig nok ikke fant. Rådgiveren som hadde diktet opp hennes utroskap, ga ham ingen trøst, men insisterte på at Ida var en skyldig kvinne som med rette hadde blitt drept.
I 17 år bodde Ida i en hule før en av mannens tjenere snublet over hulen og kjente henne igjen. Da hun hørte hvor angerfull grev Henrik var, ba hun tjeneren om å hente ham. Da han kom, tilga hun ham, men nektet å vende tilbake med ham som hans hustru. I stedet ba hun ham om å bygge seg en celle nær slottskapellet. Der bodde hun til den store menneskemengden som kom for å besøke henne, drev henne til å søke tilflukt i benediktinerinneklosteret (Ordo Sancti Benedicti – OSB) Fischingen i den nordlige sveitsiske kantonen Thurgau, mellom Zürich og St. Gallen. Der levde hun resten av livet som inkluser (lat inclusio = innesperring), det vil si innemurt nonne.
Den hellige kvinnen ved navn Ida døde i 1226 (?) i Fischingen og ble gravlagt i kirken der. Det hevdes at hennes sønn bekostet et Nikolas-alter i klosterkirken (selv om hun altså skulle ha vært barnløs), og foran det ble hennes legeme gravlagt en 3. november i et ukjent år. Men hennes relikvier er gått tapt. En kult for henne er kjent fra 1410, og på slutten av 1500-tallet nådde den et nytt høydepunkt. I århundrenes løp har det utviklet seg en rekke forskjellige legender om henne.
Hennes kult skal ha blitt godkjent i 1724 av pave Benedikt XIII (1724-30), men hennes navn står ikke i Helligkåringskongregasjonens bok Index ac status causarum (1999), som lister opp alle hellig- og saligkårede siden 1588. Hennes minnedag er 3. november. Hun æres spesielt i kantonen Uri, men også i bispedømmene Lausanne, Genève og Basel og på fødestedet Kirchberg. Hun fremstilles enten som nonne eller som fornem kvinne. Ofte avbildes hun sammen med en hjort med et lysende gevir, og hun leser da gjerne i lyset fra geviret. Hun fremstilles også ofte også med en ravn som hadde stjålet gifteringen hennes, noe som førte til mistanke om ekteskapelig utroskap.