Den hellige Jakob Lacops (nl: Jaak; fr: Jacques; lat: Iacobus, Jacobus) (Lacoupe, Lacop, Lacobs, Lacopius, Lacopeus) ble født rundt 1541 i byen Oudenaarde (Oudenaerde, Oudenaarden, Aldenarden, Aldenarda; fr: Audenarde) vest for Brussel i Nederlandene, i dag i provinsen Oost-Vlaanderen i regionen Flandern i Belgia. Han trådte seksten år gammel inn i klosteret Vår Frue (Onze-Lieve-Vrouwe abdij) i Middelburg i provinsen Zeeland i Nederland, midt mellom Oostende og s’Gravenhage (den Haag). Der ble han kannik hos premonstratenserne (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker (nl: witheren) etter fargen på ordensdrakten.
Jakob var en intelligent og sjarmerende ung mann, men hans suksess gikk ham til hodet. På grunn av sitt ungdommelige utseende ble han yndlingen til de eldre munkene, som ga ham kjælenavnet Jacobellus («vakre Jakob»), men denne dyrkingen gjorde at hans religiøse vekst stagnerte.
Under billedstormen i 1566, da over 400 katolske kirker ble plyndret av de fanatiske kalvinistiske «sjøtiggerne» (Watergeuzen eller Gueux), sluttet den 25-årige Jakob å forkynne den katolske tro og gikk over til den nye kalvinistiske doktrinen. Han begynte å leve et frivolt liv, var ulydig mot sin orden og neglisjerte sine religiøse plikter. Han hadde latt seg forføre av de protestantiske reformatorenes skrifter, og sammen med to andre brødre forlot han klosteret og sluttet seg til reformasjonen. Han forkynte nå mot Den katolske kirke og skrev til og med en pamflett mot helgenkulten, selv om den aldri ble utgitt.
Men året etter, i 1567, angret han og gjorde bot og forsonet seg med ordenen, særlig på grunn av farens tårefylte overtalelser og bønn. Hans bror Adriaan som også var premonstratenser, hadde også bidratt til å overtale ham. Han rev med sine egne hender i stykker sitt kjetterske smedeskrift og kastet restene i ovnen. Han ble sendt til ordenens kloster Mariënweerd i dagens kommune Geldermalsen i Betuwe, et område i provinsen Gelderland i Nederland, hvor han gjorde bot i en lang periode på to år (det står fem år i mange kilder, men det stemmer ikke med kronologien), og nå skrev han traktater til forsvar for den katolske lære. Sannsynligvis mottok han prestevielsen mens han var i Mariënweerd.
I 1572 hadde Luther og Calvin allerede fravristet Kirken en stor del av Europa. Den ikonoklastiske (billedødeleggende) stormen hadde feid gjennom Nederlandene og ble fulgt av en kamp mellom lutheranismen og kalvinismen, som ble vunnet av sistnevnte. I 1571 hadde kalvinistene holdt sin første synode i Embden. Reformasjonen fikk fotfeste i Nederland i opposisjon til katolisismen til de spanske fyrstene i landet, ikke primært av religiøse, men snarere av politiske grunner. Dette var i de tidlige årene av den lange kampen for nederlandsk uavhengighet fra Spania.
Anti-spanske og kalvinistiske soldater slo seg sammen i lovløse røverhærer, og uten betaling og illusjoner samlet de seg i havnebyene og lette etter noe å plyndre. De anti-spanske styrkene ble kalt Watergeuzen, «sjøtiggere», eller Gueux, «lasaroner». Denne ekstremistiske gruppen av nederlandske kalvinister hadde fortsatt en krig mot Spania for uavhengighet etter å ha drevet med piratvirksomhet. Den 1. april 1572 erobret sjøtiggerne byen Brielle (nå Den Briel) ved utløpet av elven Maas og senere Vlissingen og andre steder. I juni tok de Dordrecht sør for Rotterdam og deretter beleiret de den nærliggende byen Gorkum med tretten båter og 150 menn. Den 26. juni falt Gorkum etter noen dagers beleiring. På grunn av byens seige motstand bestemte erobrerne seg for å gjøre gjengjeld, så de bestemte seg for å arrestere byens prester, som hadde ledet motstanden mot beleiringen, og hevne seg på dem for sine egne klagemål mot den spanske kronen.
Deretter dro sjøtiggerne i triumf til Brielle og deres leder, admiral Lumey. Han spurte den gamle herr Lacops om han ikke kunne bevege sin sønn til kjetteri, men før faren kunne si noe, avbrøt Jakob og sa at han ville holde fast på moderkirkens lære. Ettersom faren verken var prest eller munk, slapp de ham fri. De to premonstratenserne ble satt i fengselet sammen med fangene som var brakt fra Gorkum.
Den siste som ble kastet i fangehullet, var den hellige sekularpresten Andreas Wouters. Den 7. juli falt han i hendene på en gjeng sjøtiggere på jakt etter papister. Han ble overført til Brielle og slengt i fengsel sammen med fangene fra Gorkum og de to premonstratenserne. Om ettermiddagen neste dag, tirsdag den 8. juli, ble det arrangert en teologisk debatt i nærvær av admiral Lumey. Det deltok to predikanter fra den nye læren, hvorav en viss Andries Cornelissen sto for snakkingen. Hans argumenter ble kunst av prestene, spesielt Leonard av Veghel, sogneprest i Gorkum og fransiskanernes guardian Nikolas Pieck. Alle de fengslede var urokkelige i sin tro, og dermed var deres dødsdom beseglet.
Om kvelden den 8. juli satt admiralen i et lystig drikkegilde. Plutselig tok han opp brevet fra Willem av Oranien, som var adressert til Marijn Brant i Gorkum, og da oppdaget han det som han først ikke hadde sett, nemlig at Marijn bare hadde sendt ham en kopi. Han fór opp i et så intenst raseri at selv hans bordfeller ble sjokkert. Han kalte Brant en stakkar og sa han ikke ville adlyde befalingen fra Willem av Oranien. «Jeg skal vise ham at jeg er mesteren». Deretter ga han ordre om at prestene og munkene skulle henges umiddelbart. Han ba sin fortrolige Jan Omal om personlig å sørge for at hans ordre vil bli utført. Fangene hadde skjønt at deres død var nært forestående, så de skriftet for hverandre, selv de minste synder, for å være rene.
Like etter midnatt natten mellom den 8. og 9. juli kom Jan Omal for å føre fangene til stedet for henrettelsen. Alle fangene ble slept sammen, unntatt kannik Pontus de Huyter og sogneprest Andreas Bonders av Maasdam, som allerede hadde gitt etter og blitt sluppet fri. Så de var 21 igjen. De ble ført til det fraflyttede mannklosteret for augustinerkorherrer St Elisabeth ten Rugge (Ruggen) ikke langt utenfor sørporten i Brielle. Klosteret hadde kort tid tidligere blitt brent av sjøtiggerne, men den gamle torvlåven sto fortsatt, og der var det to passende bjelker. Martyrene ble kledd nakne i en ny ufortjent ydmykelse, men også en ny likhet med Frelseren som døde naken på korset.
Noen få minutter senere fornektet fransiskanerpateren Willem av Liège sin tro. Det virker som han tidligere hadde vært en alt annet enn eksemplarisk munk. Nå var de nitten martyrer tilbake, sytten levende og to døde.
Sogneprest Leonard av Veghel viste i sin siste time sin sjels storhet og sin beundringsverdige selvkontroll, som hadde preget ham i hele hans liv. Da han klatret opp stigen, tenkte han på sin døende mor, og han virket motvillig til å klatre de siste trinnene. Det varte bare et øyeblikk, for da var det en som oppmuntret ham, leende: «Vel, mester Leonard, hvorfor har vi ikke hastverk med å dra til det festmåltidet som er beredt for oss. Leve Gud, for i dag skal vi med Herren og Lammet feire bryllup der høyt i himmelen!» Det var den mentalt svekkede Godfred van Duynen. Midt blant hans ledsagere, hvor den fryktelig dødsangsten var godt synlig i ansiktene til flere av dem, skinte hans ansikt ustanselig av lykke og hellig glede. Sjøtiggerne hadde spart ham til slutt. Og da hans tur kom, fokuserte han mest på stigen som han klatret på.
Denne slående forestillingen rørte bødlene, som sa: «La oss ikke henge denne mannen, han er uskyldig, la ham gå». Den hellige gamle mannen hørte at hans bødler, beveget av medlidenhet, ønsket å sette ham fri. «Nei, nei,» svarte han umiddelbart og fortsatte å klatre oppover på stigen, «ingen nåde, skynd dere å forene meg med mine brødre». De innvilget hans begjæring. Da tauet snørte seg rundt halsen hans, sa han: «Jeg ser himmelen åpen». Og litt senere hørte de ham hviske: «Hvis jeg har gjort noe galt mot noen, ber jeg deg, å elskede Gud, at du må tilgi meg».
Femten martyrer hang nå ved siden av hverandre fra den store bjelken i låven. Fra den lille bjelken hang tre. Til slutt var det ikke plass til flere, så de måtte feste tauet i toppen av stigen og snøre det rundt halsen på norbertineren Jakob Lacobs, som ble hengt fra stigen. Dermed døde nitten martyrer i de tidligste timene av onsdag den 9. juli 1572 i Brielle. Massakren begynte klokken ett om morgenen den 9. juli 1572 og varte i to timer. Den eldste av ofrene, dansken Villehad, var nitti år gammel, mens de to yngste var Frans de Roye (23) og Kornelius van Wijk (24). Herr Lacops holdt seg nær de to kannikene helt til slutten og fortsatte lojalt og trofast å oppmuntre dem. Til slutt ble Jakob hengt foran øynene på sin far og døde 31 år gammel.
Men henrettelsene var ikke nok for å stille raseriet til troens forbitrede fiender, så ved soloppgang, fem eller seks timer etter tragedien som var blitt utspilt, skyndte sjøtiggerne seg ut for å skjende de døde på uhørt vis. Da var p. Nikasius fortsatt i live etter å ha gjennomgått den lengste dødskampen av dem alle. Av de døde kroppene skar de av hender, ører, nese, tær, tunge og kjønnsorganer, og disse ble distribuert som trofeer. De tvang den frafalne legbroren Hendrik til å skyte gjennom kroppen til sin guardian med en arkebuse Til slutt buksprettet de martyrenes legemer, og deretter solgte de innvollene til folk for høye priser mens de lovpriste deres gode virkning ved sykdomstilfeller. Trosheltenes blodige lemmer hang i bødlenes belter der de sjanglet fulle gjennom gatene. Andre soldater stakk kroppsdeler på sine lanser og viste dem frem i triumf i byen.
Om natten for deres død viste martyrene seg i hvite kapper og kroner av gull for en from katolsk borger av Gorkum, Matthias van Turnhout. Ved solnedgang bega han seg fra Gorkum til stedet for henrettelsen for å vise de gjenværende levningene av martyrene sin respekt og om mulig gravlegge dem. Men det siste tillot geuzene bare mot en stor sum penger. Jan Omals soldater gravde to grøfter under bjelkene der de døde hang, og deretter skar bødlene foraktelig over tauene så likene falt ned i grøftene, og deretter ble de dekket et lag av jord, uten noen merking. Der ble de funnet 43 år senere.
Først i 1616, under en tolvårig våpenhvile mellom Spania og de Forente provinser, turte to fransiskanerpatre å grave opp martyrenes jordiske rester, og i hemmelighet ble de overført til de belgiske provinsene, som ble regnet som et sikrere hvilested. Den 18. juni 1618 ble de høytidelig overført til klosteret til fransiskaner-rekollektene (Ordo Fratrum Minorum (Strictoris Observantiae) Recollectorum – OFMRec) (gråbrødrene), en reformgren av fransiskanerordenens observant-gren, og skrinlagt der.
Gruppen ble saligkåret den 24. november 1675 (dokumentet (Breve) var datert den 14. november) av pave Klemens X (1670-76) og helligkåret den 29. juni 1867 av den salige pave Pius IX (1846-78). Deres minnedag er 9. juli, årsdagen for deres martyrium. I mange år har stedet for deres martyrium i Brielle vært scene for utallige valfarter og prosesjoner.
Jakob og Hadrian æres spesielt i Premonstratenserordenen, som de tilhørte. I kunsten fremstilles de med bøddelens tau rundt nakken og martyrpalmer i hendene. Hadrian holder den pavelige tiara og nøkler, som symboliserer forsvaret av paven i Roma som Kirkens overhode. Jakob holder kalken, som symboliserer hans forsvar for realpresensen i eukaristien.
Kilder: Attwater (dk), Attwater/Cumming, Farmer, Butler, Butler (VII), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, Index99, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, Bautz, santiebeati.it, nl.wikipedia.org, en.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, canonline.org, newsaints.faithweb.com, premontre.org, praemonstratensis.co.uk, postulatio.info, soul-candy.info, praemonstratenserabtei-windberg.de, Brosjyre fra Sint-Niklaaskerk (Beurs) i Brussel - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 27. juni 1999 (fellesbiografi med Hadrian, innsendt egen første gang: 25. juni 2015)