Den hellige Januarius (it: Gennaro) ble født i 272 i Sør-Italia. Tradisjonen sier at det skjedde i Napoli, men nærliggende Benevento er en annen mulighet. Han var ifølge tradisjonen biskop av Benevento og led martyrdøden sammen med seks lidelsesfeller rundt 305 i Pozzuoli (det romerske Puteoli) ved Napoli.
Vi vet så å si ingen ting om hans liv og martyrium. Det finnes mange ulike samlinger av «akter», men alle er svært sene og upålitelige. Beretningen om hans martyrium stammer fra 500- og 800-tallet og er ikke historiske i noen detaljer. Det som imidlertid er sikkert, er at en biskop ved navn Januarius døde for sin tros skyld et eller annet sted nær Napoli og at han ble æret på et tidlig tidspunkt. En prest ved navn Uranius som skrev i 432, sier at året før var den hellige Paulinus av Nola (353-431) trøstet på sitt dødsleie av en visjon av den hellige Martin av Tours (ca 316-97) og Januarius, «biskop og martyr og Napolis kirkes heder».
Et veggmaleri i den såkalte St Januarius-katakomben (San Gennaro) i Napoli, som også stammer fra 400-tallet, viser ham med en nimbus (glorie), og han nevnes av den hellige biskopen og kirkehistorikeren Gregor av Tours (539-94), som skrev på 500-tallet. Han opptrer i gamle kalendere både i øst og vest, som Martyrologium Hieronymianum, kalenderen i Kartago (500-t) og kalenderen i Napoli (800-t). Men selv om detaljene som fortelles i hans akter, ikke er troverdige, var legenden likevel svært populær i middelalderen. Den er bevart i Atti Bolognesi, som er bevart i et manuskript fra 1180, som ble oppbevart i celestinernes kloster San Stefano i Bologna. Januarius’ moderne akter ble samlet rundt 920 av Johannes, en diakon i Kirken i Napoli, som klager over at de kildene han gjorde bruk av, hadde blitt blandet ut med visse overflødige omstendigheter som var prakket på dem.
Legenden forteller at Januarius på slutten av 200-tallet var biskop av Benevento (Beneventum) i Campania. Da kristenforfølgelsene under keiser Diokletian (284-305; d. 311) brøt ut i 303, klarte Januarius å unnslippe fra sitt bispesete, og han reiste til Pozzuoli, det romerske Puteoli nær Napoli i Campania. Byens beliggenhet var så vakker at Cicero, Hortensius, Piso, Marius, Cæsar, Pompeius, Nero og andre hadde landsteder der. Januar reiste dit inkognito for ikke å bli gjenkjent av hedningene, som pleide å dra i stort antall for å konsultere sibyllen Cumana, som bodde i en hule i nærliggende Cuma.
Imidlertid ble biskopens nærvær kjent for kristne i området, og han hadde kontakt med den tretti år gamle diakonen Sosius (Sossius, Sossus; it: Sosso, Sossio) fra Miseno (Misenum), en by som nå er i ruiner, men som tidligere var bispesete beliggende på et nes tre kilometer fra Baia og fem fra Pozzuoli, samt diakonen Festus (it: Festo) og lektoren Desiderius (it: Desiderio) fra sin egen kirke i Benevento. Alle disse dro med stor forsiktighet og varsomhet for å besøke Januarius flere ganger.
På den tiden var den hedenske Dracontius guvernør i Campania, og han arresterte Januarius’ venn Sosius, sammen med diakonen Proculus fra Pozzuoli og de to kristne legmennene Eutychius (Eutyches, Eutychetes, Euticius; it: Eutiche) og Acutius (it: Acuzio) fra samme by. Dracontius forhørte dem til de bekjente sin tro, og han kastet dem i fengsel. Dracontius dømte dem til å bli drept av ville bjørner i det lokale amfiteateret. Sosius hadde på grunn av sin enestående klokskap og hellighet blitt en nær venn av Januarius, som i mange år hadde hatt full tillit til ham.
Da biskop Januarius hørte om arrestasjonen av Sosius, tok han sjansen på å besøke ham i fengselet ved svovelgruvene i Pozzuoli, nær vulkanen Solfatara, selv om han visste hvilken risiko han utsatte seg for. Men han ønsket å besøke Sosius for å trøste og oppmuntre ham. Imidlertid la de nysgjerrige vokterne merke til ham, og de informerte myndighetene om at en fremtredende person fra Benevento hadde besøkt de kristne fangene. Dette gjorde guvernøren Timoteus, som nettopp hadde overtatt etter Dracontius, rasende (noen kilder sier at Dracontius var guvernør hele tiden). Han arresterte Januarius, og rett etter ble også Festus og Desiderius arrestert da de var på besøk til Januarius. De tre ble ført til byen Nola, som var guvernørens residens. Der ble de alle forhørt og torturert. En tid senere skulle guvernøren til Pozzuoli, og han bestemte at de tre kristne skulle bære tunge lenker foran hans vogn mens han red fra Nola til Pozzuoli. Der ble de kastet i det samme fengselet som de fangene Januarius hadde besøkt. De ble alle dømt til samme straff som Sosius. Der satt de og ventet på keiserens ordre om å gjennomføre henrettelsen.
Det er ikke klart hvorfor, men dommen ad bestias ble omgjort av Dracontius/Timoteus til halshogging for alle. I enkelte versjoner kommer de tre mennene fra Pozzuoli inn i historien på dette punktet, diakonen Proculus og de kristne legmennene Eutychius og Acutius. De protesterte kraftig mot dommen mens martyrene ble ført til skafottet. I tråd med tidens råhet og fanatisme ble også de tatt og dømt til samme straff som de andre, halshogging. Henrettelsen fant ifølge tradisjonen sted den 19. september 305 i Foro Volcano i det berømte Solfatara-krateret, et grunt vulkankrater ved Pozzuoli.
Det finnes også enda mer fargerike beskrivelser av deres martyrium. En versjon sier at guvernøren dømte Januarius til å dø i en glødende ovn. Men Gud berget ham, og han steg opp uten skader. Så ble han dømt til å kastes for villdyrene (ad bestias), og neste dag ble han og de seks andre brakt til amfiteatret for å rives i hjel av ville dyr. Men rovdyrene rørte ikke de hellige menn, men la seg kjærlig ned for deres føtter, til publikums store skuffelse. Guvernøren (i andre versjoner torturisten Menignus) erklærte at dette skyldtes trolldom, så han ga ordre om at trollmennene skulle halshogges. Da ble forfølgeren slått med blindhet, men den vennlige biskop Januarius ba for hans helbredelse, og guvernøren/Menignus fikk synet tilbake, og 5 000 personer ble omvendt til Kristus. Men guvernørens/torturistens hjerte var like forherdet, og martyrene ble ført til Solfatara, hvor de ble halshogd den 19. september 305. De ble gravlagt i åkeren Marciano nær byen Pozzuoli. En kvinne vad navn Eusebia skal ha samlet opp Januarius’ blod i en glassflaske. Legenden hevder at guvernøren/torturisten døde dagen etter av en sykdom som legene ikke kunne identifisere.
Fra dette tidspunktet hadde gruppen på syv martyrer en kult i regionen Campania, noen ganger alle sammen, noen ganger i par og noen ganger individuelt. Også i katakombene som bar navnene San Gennaro, San Severo og San Gaudioso, er de avbildet hver for seg og i ulike katakomber. Historien om translasjonene (overføringene) av deres relikvier er enda mer kompleks.
Festus’ og Desiderius’ legemer ble først gravlagt utenfor Benevento, deretter i 824 i den renoverte katedralen i Benevento og deretter i klosteret Montevergine. Levningene av diakonen Sosius ble først mottatt med ære i hans hjemby Miseno, som senere ble ødelagt av sarasenerne på 800-tallet, men relikviene ble berget og brakt til Napoli, og fra 1807 er de bevart og æret i byen Frattamaggiore i bispedømmet Aversa, nå en del av Napoli. Relikviene av Eutychius og Acutius ble bevart i Prætorium Falcidii i den oldkristne basilikaen San Stefano, den første katedralen i Pozzuoli, og det virker som de i andre halvdel av 700-tallet ble plassert i katedralen Stefania i Napoli. Diakonen Proculus, den fremste skytshelgenen for byen Pozzuoli, fikk et permanent hjem i tempelet som var bygd av den rike handelsmannen Lucio Calpurnio til ære for keiser Augustus (Gaio Giulio Cesare Ottaviano Augusto) (31 f.Kr-14 e.Kr), som ble forvandlet til den nye katedralen i Pozzuoli, Basilica Cattedrale di San Procolo martire.
Ifølge et dokument fra 800-tallet, som kanskje er fiktivt, sies det at i 871 ble levningene av Januarius, Proculus, Eutychius og Acutius tatt med av en schwabisk ridder til klosteret Angia Dives eller Reichenau på en øy i Bodensjøen i Sveits. Faktisk ble det i 1780 funnet bein, som i senere analyser og inspeksjoner som ble foretatt i Napoli i 1964, bekreftet at de manglet i relikviene i Napoli og Pozzuoli. I 1781 fikk Pozzuoli tilbake halvparten av relikviene av de tre hellige fra byen. De syv ørnehodene som er avbildet på Pozzuolis byvåpen sies å representere de syv martyrene.
På begynnelsen av 400-tallet ble Januarius’ relikvier funnet i åkeren ved Pozzuoli, og den lille kirken San Gennaro ble bygd for dem i Solfatara. Der ble de funnet i 431 av biskop Johannes I av Napoli, som den 19. september 432 overførte dem til Capodimonte-katakombene i Napoli. Noen kilder sier at dette er opphavet til minnedagen, ikke dødsdagen. Under normannerkrigene på 1000-tallet ble relikviene overført til Benevento og deretter til klosteret Montevergine, men de ble tilbakeført til Napoli igjen i 1497. Siden har de vært æret i katedralen i Napoli, Duomo di San Gennaro e della Santa Maria Assunta.
I Reale cappella del Tesoro di San Gennaro i katedralen i Napoli oppbevares byens største skatt: Den hellige Januarius’ hodeskalle i en forgylt byste av sølv, overdådig utsmykket med 3694 edelsteiner, samt to små glassampuller med noe som sies å være hans størknede blod. I tillegg finnes separate relikvarer som inneholder benfragmenter som man mener er av Januarius. Det praktfulle barokkapellet i den gotiske domkirken er blant de betydeligste valfartsstedene i Italia. «Blodunderet i Napoli» er langt mer kjent enn Januarius’ liv og martyrium.
Det størknede blodet oppbevares i to hermetisk lukkede små ampuller, som fra 1600-tallet har vært i et sølvrelikvar mellom to runde glassplater som er rundt tolv centimeter i diameter. Den minste sylindriske ampullen inneholder bare noen få rødlige flekker på sine vegger, for resten av innholdet skal angivelig ha blitt fjernet og tatt med til Spania av kong Karl III av Spania (1759-88). Den største ampullen, som er mandelformet og har en kapasitet på rundt seksti milliliter, er rundt 60 % fylt av en mørk rødaktig substans.
I det meste av tiden oppbevares ampullene i et hvelv bak alteret i Skattekapellet, hvor det finnes to låser og to ulike nøkler. Begge nøklene må brukes samtidig for at hvelvet skal åpnes. Den ene nøkkelen har byens erkebiskop, som gjerne er kardinal, mens den andre oppbevares av en mann i den såkalte «skattedeputasjonen», som består av tolv lokale notabiliteter, inkludert byens borgermester. Knoklene oppbevares i en krypt under hovedalteret i katedralen i Napoli. På helgenens tre festdager blir alle disse relikviene hentet frem, nemlig på hovedfesten den 19. september (dies natalis), lørdag før første søndag i mai (translasjonsdag) og den 16. desember (Festa del Patrocinio di San Gennaro), den datoen da Januarius hindret et truende utbrudd av Vesuv i 1631. Seks ganger på hver av dagene holder en prest ampullene nær sølvrelikvaret med hodet.
På festdagen i mai blir relikviene båret i prosesjon fra katedralen til klosteret Santa Chiara, til minne om den første overføringen av relikviene fra Pozzuoli til Napoli. I klosterkirken holder Napolis erkebiskop relikvaret opp og vipper på det for å vise at innholdet er fast, før han setter det på høyalteret ved siden av Januarius’ andre relikvier. Etter intense bønner fra folket og den representative gruppen som tidligere var kjent som Zie di San Gennaro («St Januarius’ tanter»), men som nå kalles Parenti di San Gennaro («St. Januarius’ slektninger») – åpenbart er gruppen også åpnet for menn, blir innholdet i ampullene flytende. Så holder erkebiskopen opp relikvaret igjen og vipper på det igjen for å demonstrere at substansen har blitt flytende. Annonseringen av dette hilses med en kanonsalutt på 21 skudd fra Castel Nuovo fra 1200-tallet. Ampullene forblir utstilt på alteret i åtte dager, mens prester beveger dem eller snur dem med jevne mellomrom for å vise at innholdet holder seg flytende.
På festdagen 19. september ble relikviene tidligere utstilt i «Det kongelige skattekapellet» i katedralen, Reale cappella del Tesoro di San Gennaro, men på grunn av den store tilstrømningen av troende blir de nå vist frem fra høyalteret i katedralen. Når Januarius’ relikvier blir utstilt, fylles kirken til siste plass. På «evangeliesiden» av alteret (det vil si til venstre sett mot alteret) står hans hodeskalle og på «epistelsiden» (til høyre) de to gamle glassampullene med hans blod, den ene litt større enn den andre. Blodet er tørket og til dels klebet til glasset. Så snart ampullene bringes i nærheten av hodeskallen, blir blodet flytende, og tar man ampullene bort fra hodet, blir blodet øyeblikkelig tykt og fast. Den forrettende presten holder vanligvis relikvaret i ytterkantene, uten å røre glasset, og av og til snur han det opp ned for å se om det er noen bevegelse i den mørke massen som befinner seg inne i ampullen. Relikvaret er hektet på et gullkjede han bærer rundt halsen, slik at risikoen for å miste relikvaret er minimal.
Etter en periode av varierende varighet, vanligvis ikke mindre enn to minutter og ikke mer enn en time, ser man at massen gradvis løsner fra sidene i ampullen og blir flytende og får en mer eller mindre rubinrød farge, og den begynner noen ganger å boble og øker i volum. Presten annonserer: Il miracolo é fatto («Miraklet har skjedd»), og deretter synges Te Deum. Relikvaret med den flytende væsken bringes til alterringen, slik at de troende kan relikvien ved å kysse relikvaret. Det skjer sjelden at væsken ikke blir flytende under fremvisningene i mai og september, men den 16. desember forblir massen fast oftere enn den blir flytende.
Noen ganger blir massen flytende nesten umiddelbart, men det kan ta timer og til og med dager. Protokoller som oppbevares i Il Duomo, viser at ved sjeldne anledninger har substansen ikke blitt flytende, eller den blir funnet flytende når ampullene tas ut av hvelvet. Det hender også at miraklet skjer utenfor de regulære tidspunktene. Dersom blodet ikke blir flytende på en av festdagene, tror folket i Napoli at det varsler store ulykker for byen. De hevder at det ved minst fem anledninger etter at blodet ikke ble flytende, skjedde fryktelige katastrofer som en pest i 1527 og et jordskjelv i Sør-Italia som drepte 3 000 mennesker i 1980. Men det nevnes ikke hvor mange ganger det ikke skjedde katastrofer, og heller ikke hvor mange ganger det skjedde katastrofer etter at blodet faktisk ble flytende. Den siste gangen at det skal ha skjedd, forteller ryktene, var da Napoli valgte en kommunistisk borgermester...
En krønike i Napoli som ble skrevet i 1382, beskriver kulten for Januarius i detalj, men nevner verken relikvien eller mirakelet. Den første kjente referansen til «blodmirakelet» var i 1389, over tusen år etter det antatte tidspunktet for Januarius’ død.
Det er selvsagt naturlig at de som nøler med å innrømme fenomenets overnaturlige karakter, prøver å finne andre forklaringer. De organiserte skeptikerne, som tidligere ble kalt rasjonalister, er per definisjon sikre på at det må finnes en naturlig forklaring på alle fenomener, men hittil har de ikke kommet opp med noen troverdige forslag som kan forklare blodunderet. I tillegg har fenomenet pågått i over 400 år, og hadde det vært snakk om svindel, må det ha vært svært mange innblandet gjennom århundrene, men ingen har avslørt hvordan den angivelige svindelen har blitt utført. I tillegg er flaskene forseglet – det er altså tatt alle forholdsregler for å utelukke et bedrag. Det er verdt å merke seg at mens Den katolske kirke alltid har støttet feiringen, er det aldri formulert en offisiell uttalelse om fenomenet, og Kirken inntar en nøytral posisjon til de vitenskapelige undersøkelsene.
Fenomenet er blitt omhyggelig undersøkt og synes utvilsomt å finne sted, selv skeptikere anerkjenner det. Den hyppigste «naturlige» forklaringen er at det må ha med temperatur å gjøre, for eksempel at stoffet er blandet med voks som smelter i varmen, alternativt at det er bevegelsen som setter i gang prosessen. Den substansen som hevdes å være blod, har aldri blitt analysert. For Den katolske kirke tillater ikke at ampullene blir åpnet av frykt for at dette ville kunne gjøre uopprettelig skade på innholdet. Dette gjør naturligvis en grundig analyse av stoffet umulig.
Skeptikerne argumenterer med at det finnes visse substanser, for eksempel en blanding av spermasett og eter, som har et svært lavt kokepunkt (spermasett er en melkeaktig voks som utvinnes av bindevevsmassen i spermhvalens hode). De mener at den varmen som produseres av den forrettende prestens hender, kroppsvarmen fra den store mengden tilskuere, varmen fra de brennende lysene på alteret og spesielt fra de talglysene som tidligere ble holdt helt opptil relikvaret slik at folk kunne se at massen er ugjennomsiktig, bidrar sammen til å heve lufttemperaturen nok til å smelte substansen i ampullen.
I virkeligheten er det ingen sammenheng mellom temperaturen og hvor fort prosessen med å bli flytende skjer – en gang temperaturen var så høy som 30 °C, tok det to timer før det var noe tegn på at massen ble flytende, mens andre ganger har det skjedd i løpet av femten minutter selv om temperaturen har vært -7 °C. Ettersom den mørke massen i ampullene er beskyttet av to lag glass, er det trolig at den blir svært lite påvirket av temperaturen i den omgivende luften. Dermed finnes det ikke noe bevis for varme-teorien. Selv om det på alteret brenner en mengde vokslys, forblir ampullene alltid kalde. Mange lærde har undersøkt saken og må medgi at det dreier seg om et uforklarlig fenomen.
Det er også interessant å merke seg at både blodets volum og vekt i glassampullen også endrer seg. Denne variasjonen førte i 1902 og 1904 til en serie eksperimenter, hvor hele relikvaret ble veid med en svært nøyaktig vekt. Det ble funnet at vekten ikke var mer konstant enn volumet, og at vekten av relikvaret når blodet fylte hele hulrommet i ampullene, var 26 gram høyere enn når ampullene syntes å være bare halvfulle. Denne betydelige forskjellen gjør det umulig å tro at en slik vektvariasjon bare kan skyldes en feilobservasjon.
Det har vært foreslått at ampullenes innhold er lammeblod, men vitenskapelige målinger har vist at dette ikke er tilfelle. Andre skeptikere mener at «blodet» er en oppfinnelse av en middelaldersk napolitansk alkymist. Mens størknet blod kan bli flytende ved mekanisk risting, vil ikke denne væsken størkne igjen. Fenomenet fortsetter i alle fall, uansett forklaringer.
Det har også blitt foreslått at fenomenet skyldes en form for fysisk kraft. Konsentrasjonen av tanke og vilje i den forventningsfulle mengden, og spesielt hos «tantene», ble regnet for å være i stand til å produsere en fysisk effekt. Men mot denne teorien taler det faktum at fenomenet noen ganger har funnet sted helt uventet og i nærvær av svært få mennesker. Blodet oppfører seg også uventet noen ganger. Det er dokumentert eksempler på at det har blitt flytende under reparasjoner, og flere ganger har underet ikke funnet sted under desemberfesten, til de troendes intense forferdelse og sinne. Helt uventet ble blodet flytende da kardinal Terence Cooke av New York besøkte Napoli i 1978. Noen paver har knyttet avlat til venerasjonen av relikvien.
I 1902 fikk professor Gennaro Sperindeo og Raffaele Januario tillatelse til å sende en lysstråle gjennom den øvre delen av ampullen når innholdet var flytende og undersøke denne strålen spektroskopisk. Eksperimentet avslørte de distinktive linjene i spektret til hemoglobin. Dette beviser imidlertid bare at det finnes i det minste spor av blod i ampullenes innhold. En senere analyse med lignende konklusjon ble foretatt i 1989.
Selv om byen Napoli ble kjent som Urbs Sanguinum («Blodbyen»), er miraklet der ikke unikt. Et lignende fenomen tillegges blodrelikvier fra andre martyrer på andre steder, som nesten alle finnes i området rundt Napoli eller har napolitansk opphav. Blant disse er den hellige Patricia av Napoli (ca 644-ca 665), blod som sies å være fra Johannes Døperen (1-ca 29) i klosteret San Gregorio Armeno og blod fra den hellige Pantaleon (d. ca 305) som blir flytende i nærliggende Ravello. Andre helgener med samme fenomen skal være de hellige Nikolas av Tolentino (ca 1245-1305) og Aloisius Gonzaga (1568-1591) og andre. Noen av relikviene er helt klart forfalsket, for eksempel dem av Johannes Døperen og de hellige Stefan Protomartyren (ca 1-ca 35) og Ursula av Köln (2/300-t?), men dette «blodet» oppfører seg på samme måte.
Fenomenet med koagulert blod som blir flytende er derfor spesielt for regionen Campania og så å si ikke-eksisterende andre steder. Venerasjonen av mange blodrelikvier har dødd ut siden 1500-tallet, men på den andre side er fenomenet blitt iakttatt fra tid til annen i de autentiske blodrelikviene av den hellige jesuitten Bernardin Realino (d. 1616) i 200 år etter hans død. Les også biografiene om Pantaleon og den hellige Sharbel Makhlouf (1828-98). I tidligere tider har Kirken i området ved Napoli anerkjent blodmirakler for syv andre helgener, Men Kirken har senere avvist alle andre saker bortsett fra Januarius. Totalt var det rundt tyve helgener som hadde blodrelikvier som ble flytende, og de var nesten alle i området rundt Napoli. Noen mener at dette må bety at det fantes en lokal hemmelig oppskrift på å fremstille denne typen relikvier.
Skattkammeret ved katedralen i Napoli har et eget museum, Museo del Tesoro di San Gennaro. Det inneholder praktfulle kunstverk og donasjoner som er samlet i syv århundrer fra paver, konger, keisere, berømte og vanlige mennesker. Ifølge studier gjort av en gruppe eksperter som har analysert alle gjenstandene i samlingen, er skattene ved San Gennaro enda rikere enn dem som tilhører dronningen av England og de tidligere russiske tsarene. Skattkammeret er en unik samling av mesterverk innen kunsten, som er bevart urørt takket være «skattedeputasjonen», en gammel sekulær institusjon som ble grunnlagt i 1527 av byen Napoli og fortsatt eksisterer. I dag er skattene utstilt i det nevnte museet, som har inngang på høyre side av katedralen under arkadene. Ved å besøke museet kan man komme inn i kapellet San Gennaro selv når katedralen er stengt.
I kunsten fremstilles Januarius som biskop med sverd; omgitt av ville dyr; bedende i flammer; uskadd i en glødende ovn; med små flasker med blod over evangelieboken i den venstre hånden og bispestav i den høyre; også med vulkan i utbrudd. Han er skytshelgen for gullsmeder og for blodbanker, men ikke minst for Napoli. Denne byen har mer enn femti offisielle skytshelgener, men Januarius er den fremste og viktigste av dem.
I den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum sto det den 19. september:
Putéolis, in Campánia, sanctórum Mártyrum Ianuárii, Beneventánæ civitátis Epíscopi, eiúsque Diáconi Festi, et Desidérii Lectóris, Sósii, Diáconi Ecclésiæ Misenátis, Próculi, Diáconi Puteoláni; Eutýchii et Acútii. Hi omnes, post víncula et cárceres, cápite cæsi sunt, sub Diocletiáno Príncipe. Corpus sancti Ianuárii delátum fuit Neápolim, atque honorífice in Ecclésia tumulátum; ubi étiam beatíssimi Mártyris sanguis in ampúlla vitrea adhuc servátur, qui, in conspéctu cápitis illíus pósitus, velut recens liquéscere et ebullíre conspícitur.
I Pozzuoli i Campania, de hellige martyrene Januarius, biskop av byen Benevento, og hans diakon Festus og lektor Desiderius, Sosius, diakon i kirken i Miseno, Proculus, diakon i Pozzuoli, Eutychius og Acutius. Alle disse ble etter å ha blitt lagt i lenker i fengsel, halshogd under keiser Diokletian. Den hellige Januarius’ legeme ble brakt til Napoli og ærefullt gravlagt i kirken, hvor også den salige martyrens blod fortsatt er bevart i en glassampulle, og når den blir plassert i nærheten av hodet, blir blodet synlig flytende og boblende.
Januarius’ minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er fortsatt dødsdagen 19. september, men teksten er kortere og ledsagerne nevnes ikke:
Sancti Ianuárii, epíscopi Beneventáni et mártyris, qui témpore persecutiónum erga fidem Putéolis prope Neápolim in Campánia pro Christo passus est.
Den hellige Januarius, biskop av Benevento og martyr, som i tiden med forfølgelse mot troen i Pozzuoli i nærheten av Napoli i Campania led martyrdøden for Kristus.
I Napoli feires også en translasjonsfest på første lørdag i mai (gjenforeningen av hans relikvier). Festen 16. desember markerer hans patronat for byen og erkebispedømmet Napoli og årsdagen for et truende utbrudd av Vesuv i 1631, da Januarius reddet byen. Hans fest feires også i de østlige kirkene, men da den 21. april. I New York, hvor det bor mange napolitanere, er man nøye på at San Gennaro-festene skal ligne de hjemlige så mye som mulig.
Eksistensen til Januarius’ seks ledsagere Festus og Desiderius av Benevento, Sosius av Miseno og Proculus, Eutychius og Acutius av Pozzuoli er svært tvilsom, og deres navn ble i 1969 fjernet i Kirkens universelle kalender og henvist til lokale eller spesielle kalendere. Men Januarius har fortsatt sin plass i Universalkalenderen og hans kult står klippefast. I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) nevnes fortsatt ledsagerne på sine tradisjonelle minnedager, Festus og Desiderius den 7. september, Sosius den 23. september, og Proculus, Eutychius og Acutius den 18. oktober.
For å kunne beskrive den hellige Januarius’ og hans ledsageres liv enda grundigere, dro bollandisten Johannes Stilting (1703-62) i 1753 sammen med noen kolleger til Napoli, og deretter la han utførlig frem det han allerede hadde funnet om Januarius samt det som var samlet for ham i Napoli, under 19. september i Acta Sanctorum (VI. 761-894).
Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Bentley, Hallam, Lodi, Butler (IX), Benedictines, Delaney, Bunson, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Dammer/Adam, Cruz (2), Hvidt, MR2004, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, nominis.cef.fr, Butler 1866, zeno.org, heiligen-3s.nl, skepdic.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 27. januar 1999 – Oppdatert: 1. mars 2018