| Den salige Julian Martinet (1550-1606) |
Den salige Julian Martinet ble født i 1550 i Medinaceli i bispedømmet Segovia i Castilla i Spania. Han var sønn av garveren Andreas Martinet, som hadde flyktet fra Frankrike for å unnslippe kalvinistenes forfølgelser. Familien nedstammet fra en lang rekke av franske riddere, men hadde blitt forarmet, og derfor ble Julian lærling hos en skredder i Medinaceli. Han trådte inn i et lokalt fransiskanerkloster for å prøve sitt kall, men de strenge botsøvelsene og uvanlige fromhetsøvelsene han praktiserte overbeviste hans overordnede om at han var mentalt ustabil eller simpelthen gal, så derfor viste de ham på dør.
Han dro til Santorcaz ved Toledo og vendte tilbake til sitt tidligere yrke som skredder. Men så møtte han den berømte predikanten og fransiskanerpateren Frans de Torrez, som holdt en misjon i et sogn i en nærliggende by. Presten var beveget av Julians fromhet og ansatte ham som sin medarbeider i misjonen. Deretter snakket han på Julians vegne med superioren i et annet fransiskanerkloster i Santorcaz, som gikk med på å ta ham opp som novise. Men resultatet ble det samme, for nok en gang ble Julians ekstreme religiøsitet regnet som for ustabil til et liv i kloster, og han ble nok en gang avvist.
Da bygde Julian seg en celle i nærheten og levde der som eremitt i noen år. Hans ry for hellighet begynte å spre seg i området og lederne i klosteret i Santorcaz tok ham opp på nytt som novise. Denne gangen var det vellykket, og etter et år avla han løftene som legbror i fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum – OFM). Han tok ordensnavnet Julian av St. Augustin. Han fortsatte med sin ekstreme askese og legemlige botsøvelser, han pisket kroppen med ulike redskaper og nektet å ligge i en seng – han foretrakk å sove lent mot en vegg eller ute i friluft.
Fra tid til annet tilkalte p. Torrez ham for å være med på misjoner. Han ledsaget de fransiskanske predikantene på deres reiser, og han hadde for vane å ringe med en klokke gjennom gatene for å kalle folk sammen til prekenen. Han viste seg å være bemerkelsesverdig veltalende og å ha profetiens nådegave. Da nyheter om dette nådde hoffet, ble han invitert til å preke for kongen og dronningen, men han var så nervøs da han kom at han ikke klarte å få frem et ord.
Han døde den 8. april 1606 i Alcalá og ble straks æret som helgen av folket, og det ble meldt om mange mirakler. Han ble saligkåret den 23. mai 1825 (dokumentet (Breve) var datert den 6. mai) av pave Leo XII (1823-29). Hans minnedag er dødsdagen 8. april, men 14. mai nevnes også.
Julian er en av de fire salige legbrødre i fransiskanerordenen som levde omtrent på samme tid i den spanske gullalderen i spiritualitet og litteratur. De andre tre var den hellige Paschalis Baylón (1540-92) og de salige Sebastian Aparicio (1502-1600) og Andreas Hibernón (1534-1602).