Den salige Anna Javouhey (fr: Anne) ble født den 10. november 1779 i landsbyen Jallanges nær Seurre i Burgund i Frankrike, nå i kantonen Brazey-en-Plaine i departementet Côte-d’Or i regionen Bourgogne-Franche-Comté. Hun var den femte av ni barn av den velstående bonden Balthazar Javouhey (1749–1829) og hans hustru Claudine née Parisot (1749–1824), som giftet seg i 1771. De ni barna var Claudine (1774–før 1790), Balthazar (1774–?), Étienne (1776–1806), Jeanne (1778–?), Anna (1779–1851), Pierre (1781–1833), Pierrette (1785–1840), Marie Françoise (1787–1863) og Claudine (1790–1868) (den eldste søsteren Claudine var da åpenbart død). Fire av søsknene skulle dø som unge.
Anna ble også kalt Nanette. Da hun var syv år gammel, flyttet hun med familien til landsbyen Chamblanc i samme kanton, bare fire-fem kilometer unna. Anna var et energisk barn og ser ut til å ha dominert sine brødre og søstre, og hun organiserte dem under en regel for å holde perioder av stillhet, og de resiterte tidebønnene sammen. En gang da hun var svært ung, luktet hun på vin og skulle til å drikke den, da en av tjenestefolkene så henne og ba henne om ikke å drikke vinen. Resten av livet blandet hun alltid ut sin vin med vann.
På en plakett på huset hvor hun ble født, står det: «Dans cette maison / naquit / le 10 novembre 1779 / Anne-Marie Javouhey / Fondatrice de la Congrégation / de Saint-Joseph de Cluny / Apôtre des noirs / Libératrice des esclaves / Baptisée à Seurre le 11 novembre 1779 / Retournée à Dieu à Paris le 15 juillet 1851 / Béatifiée par S.S. Pie XII le 15 octobre 1950».
«I dette huset / fødtes / den 10. november 1779 / Anne-Marie Javouhey / Grunnlegger av kongregasjonen / St. Josef av Cluny / De svartes apostel / Slavenes frigjører / Døpt i Seurre 11. november 1779 / Returnert til Gud i Paris 15. juli 1851 / Saligkåret av hans hellighet Pius XII 15. oktober 1950».
Anna var født under det før-revolusjonære (gamle) regimet (l’ancien régime), og hun var ti år gammel da Den franske revolusjon brøt ut i 1789. Hun mottok sin første kommunion rundt en uke før Den grunnlovgivende Forsamlingen (Assemblée constituante) den 27. november 1790 vedtok et dekret som sa at alle geistlige skulle avlegge en lydighetsed til staten, lovene, kongen og konstitusjonen, og dermed også implisitt godta «Sivilkonstitusjonen for presteskapet» (Constitution civile du clergé), som var et lovverk for nyordning av den franske kirken, vedtatt i 1790 og ratifisert av kong Ludvig XVI (1754-93; konge 1774-92). Praktiserende prester som nektet å avlegge eden, ble betraktet som kriminelle, mens de som avla den, inkludert fire av 135 biskoper og rundt halvparten av prestene, ble ekskommunisert av pave Pius VI (1775-99).
Anna ble i tenårene vant med å skjule prester og å sørge for dem. Hun pleide å holde vakt mens de leste messe. I 1792, da de antiklerikale revolusjonære var spesielt aktive i Burgund, reddet hun mennesker fra et kapell som var påtent, advarte prestene mot spionene som opererte i nabolaget og avledet mobben da de kom for å finne prestene. Under innflytelse av den aktive undergrunnspresten Jean-François Balanche (1753-1822) var hun fra 1796 kateket i Chamblanc. Hun underviste lokale barn i katekismen og forberedte dem på den første hellige kommunion, som de måtte motta i hemmelighet i en av hennes fars låver. I hagen i familiens hjem var det et lite oratorium, og der tilbrakte Anna mange timer i bønn og følte at et kall vokste inne i henne.
Denne tidlige erfaringen fikk henne til å bestemme seg for å vie sitt liv til utdannelse av de fattige. Hennes far mente at hun skulle bli værende i hjemmet, for han eide flere gårder og mye tydet på at hun kunne bli en god bestyrer. Men den 13. februar 1798 tok den dynamiske Anna, som var kjent for sin livslyst, en beslutning om å forsake verden og konsekrere seg til Jesus Kristus og vie sitt liv til tjeneste for de fattige, syke og foreldreløse. Natt til den 11. november 1798 gjentok hun denne beslutningen formelt ved å avlegge et privat kyskhetsløfte under en hemmelig messe i Seurre med en undergrunnsprest, hennes familie og pålitelige venner. Hun var da nitten år gammel.
Hun holdt fast ved dette løftet til tross for hennes fars harde og ofte rasende motstand i tre år. Imidlertid skulle alt hun hadde lært på gårdene om planting og høsting, hyre arbeidsfolk og lede dem, regnskapsføring og kjøp og salg av land bli svært nyttig senere i hennes liv. Betydelige forbilder for hennes fromhet var de hellige Bernhard av Clairvaux OCist (ca 1090-1153) og Teresa av Ávila OCD (1515-82). Viktig for henne var også andakten for Jesu hellige Hjerte.
På denne tiden var det umulig å bli ordenssøster fordi den revolusjonære regjeringen hadde stengt klostre og kirker og det revolusjonære raseriet hadde ødelagt alle klostre. Men dette endret seg snart, og de religiøse kongregasjonene fikk igjen tillatelse til å virke i Frankrike. På jakt etter en egnet livsform tilbrakte Anna månedene oktober og november 1800 i Besançon hos «De barmhjertige søstre», en orden som var grunnlagt året før av den hellige Johanna Antida Thouret (1765–1826) og som var under oppbygging. Etter ordensgrunnleggerens helligkåring har kongregasjonen hatt navnet «Barmhjertige søstre av St. Johanna Antida Thouret» (Sœurs de la Charité de Sainte Jeanne-Antide Thouret – SCSJA). Klosteret var valgt for Anna av hennes far, men hun innså raskt at det ikke var noe for henne. Hun forlot klosteret kvelden før hun skulle ikles ordensdrakten og dro hjem sammen med sine foreldre, som var kommet til seremonien.
I mars 1801 kjøpte Annas far et hus til henne i Chamblanc, hvor hun med hjelp fra sin femtenårige søster Marie, senere ordensnavn: sr. Marie-Joseph, (1787–1863), åpnet en skole for fattige jenter og levde et liv i ytterste fattigdom. Hun grunnla lignende institusjoner i Jallanges og Dole ved hjelp av medhjelpere. Men skolen i Chamblanc var ingen suksess, siden det lokale samfunnet ikke så noe poeng i å gi utdannelse til sine døtre.
I Dole kom Anna i 1802 i kontakt med trappistabbeden Augustin de Lestrange (1754-1827). Trappistene (Ordo Cisterciensium Strictioris Observantiæ – OCSO) er den reformerte grenen av cistercienserordenen. Abbeden hadde flyktet fra Frankrike under revolusjonen, og etter at Napoleon hadde forbudt cistercienserordenen, slo han seg ned sammen med en gruppe nonner i slottet La Grande Riedera (ofte kalt Riedra), senere i slottet La Petite Riedera i Montévraz i kantonen Fribourg i Sveits. Anna hadde allerede i unge år kjent sitt misjonskall, og dette fikk hun støtte for av Dom Augustin.
Anna bestemte seg for å prøve sitt kall igjen, og i 1803 trådte hun inn i dette nonneklosteret i Sveits med ordensnavnet sœur Justine. Men hun fant trappistenes liv fremmed for sitt aktive temperament, og etter tre måneder forlot hun også dette klosteret før hun hadde avlagt noen løfter. Senere i 1803 vendte hun tilbake til Frankrike, først til Souvans, deretter til Choisey ved Dole, hvor hun fikk et skolehus til rådighet. Sammen med henne var fire postulanter, blant dem hennes trettenårige søster Claudine, senere ordensnavn: Rosalie (1790–1868). I 1804 dro hun sammen med syv postulanter tilbake til Chamblanc, hvor hennes far ga henne halvparten av et stort hus til rådighet. Der begynte gruppen igjen med undervisning.
I denne perioden med usikkerhet om fremtiden ble Anna plaget av en visjon (eller kanskje bare en drøm, eller sin innbilning, som hun selv lurte på) som hun først hadde hatt i Besançon i 1800. Der viste Teresa av Ávila seg for henne og betrodde henne en flokk av fattige, syke og gråtende barn, og spesielt en stor gruppe av svarte menn, kvinner og barn, som alle kalte henne «Kjære mor». Denne visjonen skulle ha en stor betydning for hennes videre liv.
I Chamblanc ble søstrene tvunget til å leve nærmest på sultegrensen fordi de hadde så liten støtte. Den 9. april 1805 fikk Anna-Maria og hennes tre søstre audiens hos pave Pius VII (1800–1823), som hadde stanset i nærliggende Chalon-sur-Saône på vei hjem til Roma. Han hadde kommet til Frankrike for å krone Napoleon til keiser i Paris. Men i kirken tok Napoleon selv kronen og satte den på sitt hode, en total ydmykelse av paven. I Chalon-sur-Saône la Anna frem sitt anliggende for paven, som i nærvær av erkebiskop-biskop François de Fontanges (1744–1806) av Autun (1802–06) oppmuntret dem i deres kall. abbed Lestrange, som hun sto i kontakt med til 1807, oppmuntret henne til en grunnleggelse og ga henne det råd å skrive en regel. Deretter ga han dem sin velsignelse. Oppmuntret av dette møtet dro Anna for å møte borgermesteren i Chalon-sur-Saône, som lot dem bruke en del av bygningene som hadde vært seminar, mens bystyret bevilget en årlig sum til dem. Da andre unge kvinner sluttet seg til dem, gikk Anna til biskopen av Autun, som ga henne råd om å skrive en leveregel og deretter søke om å ha statutter for det unge selskapet.
En grunnleggende vanskelighet var imidlertid det uunnværlige valget av den riktige åndelige lederen, for det var alltid en fare for at denne personen ville svinge seg opp til grunnlegger og hustyrann for kommuniteten. Biskopen anbefalte henne den dyktige abbé Mathieu Gally (1775–1866), som bisto henne i skrivingen av ordensregelen. Den 18. oktober 1805 slo hun seg ned i Chalon-sur-Saône sammen med tre av sine kjødelige søstre, sr. Marie-Joseph, sr. Rosalie og Pierrette (1785–1840), ordensnavn Marie-Thérèse. Selv kalte hun seg fra da av «sr. Anna-Maria av Jesusbarnet» (Sœur Anne-Marie de l’Enfant Jésus). I januar 1806 skrev hun et brev til sine foreldre, og det er hennes første sikre bruk av dette navnet.
I løpet av kort tid drev hennes bror og en kollega en skole for åtti gutter, mens hun og åtte kolleger hadde en skole for 123 jenter, hvorav 34 bodde på skolen. Hun ledet skolen, som ble subsidiert av byen. Som 26-åring grunnla hun i 1805 et institutt i Chalon-sur-Saône, og de fikk tillatelse fra de sivile myndighetene til en «religiøs forening dannet i bispedømmet Autun med navnet St. Josef, med formål å utdanne barn av begge kjønn til arbeid, god moral og kristne dyder». I august 1806 kalte de seg «Selskapet av den hellige Josef» (la Société de Saint-Joseph). Keiser Napoleon ga den 12. desember 1806 en foreløpig godkjennelse fra Posen (Poznań) (prøyssisk fra 1793 til 1918), hvor han var ute på en av sine mange kriger: Frankrike mot Preussen, Sachsen og Russland (1806/07).
Abbed Lestrange løste Anna fra det lydighetsløftet hun hadde avlagt til ham. Den 12. mai 1807 avla hun ordensløftene til den nye biskopen av Autun (1806-19), Fabien-Sébastien Imberties (1737-1819), i kirken Saint-Pierre i Chalon-sur-Saône sammen med tre kjødelige søstre og fem andre unge kvinner. Dette regnes som grunnleggelsen av hennes kongregasjon, «Søstre av St. Josef av Cluny» (Sœurs de Saint Joseph de Cluny – SJC), som var viet til den hellige Josef og Jesu hellige hjerte. Kongregasjonens formål var å gi åndelig og fysisk hjelp til nødlidende grupper i befolkningen, og deres hovedfokus lå på gratis undervisning av fattige jenter og på sykepleie. De ble også ikledd sine blå og svarte drakter av biskopen. Selv tok Anna ordensnavnet sr. Anna-Maria (fr: sœur Anne-Marie), og hun ble valgt til kongregasjonens første superior. «Nå er vi ordenssøstre!» skrev sr. Anna-Maria, som fra nå av kunne gi sin dynamiske ånd frie tøyler.
I kirken Saint-Pierre står en statue av henne med påskriften: Anne-Marie Javouhey / 1779-1851 / Fondatrice des Sœurs de S. Joseph de Cluny / Elle contribua à l’abolition de l’esclavage («grunnlegger av Josefsøstrene av Cluny / Hun bidro til avskaffelsen av slaveriet»).
I kirken henger også en tavle hvor det står: En ce lieu, le 12 mai 1807, Anne-Marie Javouhey s’est consacrée à Dieu avec ses huits compagnes / La congrégation des Sœurs de Saint Joseph de Cluny a été fondé ce jour-là. («På dette sted viet Anna-Maria Javouhey seg den 12. mai 1807 til Gud sammen med åtte ledsagere. / Kongregasjonen St. Josefsøstrene av Cluny ble grunnlagt denne dagen»). Denne kongregasjonen må ikke forveksles med de Josefsøstrene som virker i Norge, Josefsøstrene av Chambéry (CSJ).
Mor Anna-Maria var en svært dyktig organisator, og innen kort tid hadde hun åpnet verksteder, et hospits for de fattige, enda en gutteskole, et forberedende seminar og nye hus i andre bispedømmer. I 1809 åpnet hun også en skole i Autun i det gamle presteseminaret (grand séminaire), det nåværende militære gymnaset (lycée militaire). Hennes skole var for å gi utdannelse til barn med dårlig bakgrunn i blandede klasser. Men hun hadde vanskeligheter med biskopen av Autun, som anklaget henne for egenmektighet og ustabilitet (typiske kjennetegn for hennes tidligere mentor Lestrange), ettersom hun hele tiden var underveis til grunnleggelse av nye skoler som ofte ikke hadde livets rett, og hun kom også i økonomisk nød. For ekspansjonen overgikk kongregasjonens ressurser, og bare Mor Anna-Marias far Balthazar Javouheys inngripen og betaling av deres gjeld reddet den fra konkurs.
I 1811 var Frankrike i krig med Spania, og myndighetene rekvirerte det meste av det gamle seminaret i Autun til offiserer og deres familier, og den store hallen som hadde vært søstrenes refektorium, ble brukt som sykestue for de sårede. Sårede soldater fra krigen i Spania kom tilbake til Frankrike i store mengder, og søstrene ble sykepleiere for dem, inkludert Mor Anna-Maria. De måtte tåle betydelige prøvelser. Ved en anledning kom fire østerrikske soldater, syke og sultne, og det fantes ikke noe mat. Da tok Mor Anna-Maria kommunitetens klokke, en gave fra hennes far, og pantsatte den, og hun kom tilbake med et langt franskbrød og to flasker vin til soldatene.
I 1812 løp søstrenes leieavtale i seminaret ut, og kommuniteten ble nødt til å flytte igjen. Balthazar Javouhey stilte igjen opp for sine døtre og kjøpte et gammelt kloster i Cluny som var blitt nasjonal eiendom. Det hadde opprinnelig vært et berømt benediktinerkloster grunnlagt i 910, men de siste beboerne hadde tilhørt fransiskaner-rekollektene (Ordo Fratrum Minorum Recollectorum – OFMRec), en reformgren av fransiskanerordenen fra 1500-tallet til slutten av 1800-tallet. Sommeren 1812 flyttet hele kommuniteten i Autun dit, og dette klosteret ble kongregasjonens moderhus. Derfra fikk kongregasjonen sitt endelige navn: «Søstre av den hellige Josef av Cluny» (Sœurs de Saint-Joseph de Cluny – SJC) (Institutum Sororum a Sancto Iosepho, vulgo ‘de Cluny’).
Det oppsvinget som denne fortsatt lille kongregasjonen nå skulle få, skyldtes to faktorer. For det første forsto Mor Anna-Maria at man i restaurasjonens Frankrike, det vil si epoken med gjenopprettelse av monarkiet under huset Bourbon mellom slutten på det første franske keiserriket i 1815 og Julirevolusjonen i 1830, måtte virke i Paris for å få en virkelig anerkjennelse. Altså åpnet hun skoler i Paris og var stadig tilgjengelig der. Den andre faktoren var at hun i disse skolene, til motstand fra mange prester, innførte en læremetode som skaffet henne suksess og berømmelse.
For i 1814 åpnet Mor Anna-Maria en skole i Paris, hvor hun begynte å bruke det engelske «Lancaster-systemet». Det besto av at læreren underviste en gruppe eldre og dyktige studenter, som deretter underviste resten av barna som en slags hjelpelærere. Anna-Maria ble hardt kritisert for dette – det synes som det viktigste ankepunktet var at systemet var engelsk! Dessuten var pioneren for systemet, Joseph Lancaster (1778-1838), kveker. For Mor Anna-Maria virket det ganske enkelt som en praktisk måte å komme over mangelen på lærere, og myndighetene i Paris støttet henne.
Da den franske regjeringen i 1816 søkte pedagoger for øya Île Bourbon (fra 1848: Réunion) i Det indiske hav, presenterte innenriksministeren Mor Anna-Maria for viseguvernøren for Réunion, Philippe Panon Desbassayns de Richemont (1774–1840). Han så i hennes verk et potensiale for å utvikle et undervisningssystem for de franske koloniene og spesielt for den nylig frigitte slavebefolkningen. Mor Anna-Maria grep anledningen som både var et svar på dette kallet og realiseringen av hennes ønske om å svare på samtidens behov, uansett hvor store vanskelighetene måtte bli. Så tidlig i 1817 sendte hun fire søstre ut på reisen, som varte i fem måneder. Gradvis kom grunnleggersken til den konklusjon at kongregasjonen skulle konsentrere seg om dette misjonsarbeidet, noe som syntes å være i overensstemmelse med hennes tidlige visjon eller drøm. De ble dermed kronologisk den første kongregasjonen av kvinnelige misjonærer. Pave Pius XI (1922–1939) kalte Mor Anna-Maria for den første misjonssøsteren. Etter La Réunion dro søstre til Saint-Louis i Senegal og Gorée i 1819, Guyana og Guadeloupe i 1822, Martinique, Saint Pierre og Miquelon i 1826, Pondicherry i 1827, Tahiti i 1844, noen små øyer i Madagaskar og Mayotte i 1846 og Marquesas Islands i 1847.
De fire Josefsøstrene startet en skole på Réunion. Da det kom enda fire søstre for å slutte seg til dem, var de i stand til å åpne enda en skole, og nyhetene om deres suksess fikk myndighetene til å be dem om også å arbeide i Senegal i Vest-Afrika. Våren 1819 reiste fire søstre til Saint-Louis i Senegal med Mor Anna-Marias søster, sr. Rosalie, som leder av gruppen, og deres bror Pierre fulgte med som eskorte. Senere fulgte fire andre ordenssøstre. I Senegal arbeidet de på et sykehus under vanskelige betingelser. Dermed ble arbeidsområdet for den nye kongregasjonen, som hadde blitt grunnlagt for å lindre alle ulykkene som skyldtes revolusjonen, utvidet til også å omfatte misjonsarbeid i andre land.
Fra februar 1822 til mars 1824 fikk de besøk av Mor Anna-Maria, som ikke bare sjekket situasjonen i Saint-Louis, men også reiste til Dagana i Senegal og til øya Gorée, et av de nitten distriktene i hovedstaden Dakar. Der fikk hun noe land, hvor det ble åpnet en filial. Der bygde hun et hus for søstre, innførte kyr og lærte senegaleserne hvordan de skulle plante mais, ris og bønner. Etter to år i Senegal dro hun etter anmodning fra den britiske guvernøren til St. Mary’s Island i Gambia (i dag: Banjul) og Freetown i Sierra Leone for å arbeide også der, spesielt hjalp hun til med driften av sykehusene. Først viet hun seg fullstendig til ofrene for en pest som herjet i området.
Tilbakevendende sykdom tvang henne i 1824 til å vende tilbake til Frankrike, hvor de tolv grunnleggelsene som kongregasjonen hadde foretatt i mellomtiden, absolutt trengte hennes sterke ledelse. Det samme gjorde en krevende situasjon som var oppstått på øya Réunion. For der oppsto det en forbigående splittelse i 1823/24 etter at kommunitetens superior døde. Hun hadde residert i Saint-Paul nordvest på øya, men hadde bestemt at hennes etterfølger skulle bli superioren i Saint-Denis nord på øya. Men da denne superioren etter halvannet år med suksessfull embetsførsel skulle vike for en ny superior som var sendt ut av Mor Anna-Maria, nektet hun og tvang den utsendte til å dra tilbake. Da ble sr. Rosalie Javouhey sendt, men i begynnelsen kunne heller ikke hun gjøre noe mot den oppsamlede motstanden på øya (spesielt fra prestene).
Søstrene ville nå velge sin egen superior og bryte ut av kongregasjonen. Dette utviklet seg til en bitter og langvarig strid, hvor den opprørske superioren en tid fikk pavens støtte og erklærte at alle de andre husene i kongregasjonen var irregulære. Appeller og motappeller fulgte inntil spørsmålet til slutt ble løst av erkebiskopen av Paris til fordel for Mor Anna-Maria. Situasjonen ble først gjenopprettet da hun fikk med seg regjeringen i Paris og tvang gjennom en utvisning av de opprørske søstrene. Deretter ble kongregasjonen utstyrt med nye statutter, og så ga den franske regjeringen dem monopol av på undervisning og pleie i alle de franske koloniene.
Mellom 1822 og 1827 ble det i tillegg til flere grunnleggelser i alle deler av Frankrike, også sendt ut mindre grupper av søstre til Cayenne og Mana i Fransk Guyana, byen Basse-Terre i Guadeloupe (ødelagt i 1826 av en tornado), Martinique, Saint-Pierre-et-Miquelon utenfor kysten av Canada, og Pondicherry (nå: Puducherry) i India. Etter at de hadde fått ansvaret for skoler og sykehus i nesten alle franske kolonier, virket søstrene på Zanzibar, Réunion, Madagaskar og Ceylon (nå Sri Lanka), på Seychellene, i Portugisisk Kongo og Det indiske kontinent, på Trinidad, Haiti, Martinique og St. Lucia, i Nord-Amerika, Peru og Ny-Caledonia, på Tahiti, Marquesasøyene (i Fransk Polynesia) og Fiji-øyene.
I den perioden Mor Anna-Maria var i Senegal, oppnådde hun et samarbeid med den franske regjeringen i sitt første prosjekt for å evangelisere den lokale befolkningen. Av de nyomvendte skulle et visst antall bli sendt for å få utdannelse i Europa for deretter å sendes tilbake som misjonærer til deres folk. De magre resultatene, hovedsakelig på grunn av antallet dødsfall på grunn av vanskelighetene med akklimatiseringen, viste imidlertid at planen var umulig å gjennomføre. Men i 1825 opprettet kongregasjonen en presteutdannelse for tre svarte senegalesiske gutter i Bailleul-sur-Thérain i departementet Oise i regionen Hauts-de-France, som i 1829 flyttet til Limoux i departementet Aude i regionen Occitanie.
I 1840 ble de første afrikanske prestene presteviet. To av dem, Jean-Pierre Moussa (1814-60) og Arsène Fridoil (1815-52), omkom i uroen etter slavenes frigjøring i 1848. Den tredje, David Boilat (1814-1901) døde i Frankrike i høy alder (87) som forfatter av bøker om sitt hjemland og grammatikker for språket wolof i folket av samme navn i Senegal, Gambia og Mauritania. Botanikeren Charles Victor Naudin (1815-99) vokste opp sammen med dem, og han forble tilknyttet til kongregasjonen. I alt ble åtte av kandidatene presteviet, og noen av dem vendte tilbake til Afrika for å gjøre tjeneste for sitt folk. Denne planen ble senere forlatt, ettersom en rekke potensielle misjonærer døde i forsøket på å akklimatisere seg.
Det var Fransk Guyana (fr: Guyane, Guyane Française), siden 1946 fransk oversjøisk departement nordvest i Sør-Amerika, som skulle bli scenen for Mor Javouheys viktigste misjonsarbeid. Spanjoler hadde utforsket Guyana-kysten i 1500 og slått seg ned i 1503 i området rundt det som skulle bli hovedstaden Cayenne. Franske kjøpmenn fra Rouen åpnet at handelssenter i kystlandsbyen Sinnamary i 1624, og de ble fulgt av andre fra Rouen eller Paris som grunnla Cayenne i 1643.
Freden i Breda i 1667 fikk slutt på er den andre engelsk-nederlandske sjøkrigen (1663–67), og området i Guyana ble gitt til franskmennene. Nederlenderne, som hadde okkupert Cayenne i 1664, ble utvist i 1676. Innbyggerne i territoriet ble franske borgere med representasjon i det franske parlamentet etter 1877. Men i 1852 begynte franskmennene å bruke territoriet som en straffekoloni hvor deporterte fanger ble fengslet under fryktelige vilkår, representert av den beryktede Djevleøya like utenfor kysten. Mer enn 70 000 franske fanger ble deportert til Fransk Guyana mellom 1852 og 1939, og straffekolonien på Djevleøya ble avskaffet først etter en oppsiktsvekkende avsløring av den franske gravejournalisten Albert Londres på 1920-tallet.
Etter mislykkede forsøk på å kolonisere det rike innlandet i denne kolonien, appellerte den franske regjeringen til grunnleggeren av St. Josefsøstrene av Cluny, som allerede var etablert der. Etter å ha oversendt sine planer for godkjennelse, fikk hun full myndighet. Deretter dro Mor Javouhey til Guyana i 1828 med et stort følge. Hun ankom Mana i slutten av august 1828 med 36 søstre, hvorav 27 var legsøstre, 35 voksne bønder, inkludert fem par, og elleve barn. I tillegg hadde de med tolv snekkere, låsesmeder, smeder og andre håndverkere, dessuten tre mannlige assistenter, en lege, en kapellan og hennes bror Pierre. I alt talte ekspedisjonen 98 personer.
Snart hadde hun organisert den selvforsørgende kolonien Mana hvor alle nyttige håndverk ble praktisert. Sammen med p. François-Marie-Paul Libermann (1802–1852), en konvertitt fra jødedommen (født Jacob Libermann), etablerte Mor Anna-Maria et av de tidligste utdannelsessystemene for frigjorte slaver og kvinner. P. Libermann var medlem av misjonskongregasjonen spiritanerne eller «Kongregasjonen av Den Hellige Ånd», deres fulle navn var «Kongregasjonen av Den Hellige Ånd under beskyttelse av Jomfru Marias uplettede hjerte» (Congregatio Sancti Spiritus sub tutela Immaculati Cordis Beatissimæ Virginis Mariæ – CSSp). Han er best kjent for å ha grunnlagt «Kongregasjonen av Jomfru Marias uplettede hjerte», som senere ble slått sammen med spiritanerne. Han kalles ofte «Spiritanernes andre grunnlegger». Han ble erklært venerabilis («ærverdig») den 1. juni 1876 av den salige pave Pius IX (1846–1878).
Pionerkommuniteten i Mana (1827–46) var et nytt aspekt av Fransk Guyana, grunnlagt av Mor Anna-Maria. Selv bodde hun der fra 1828 til 1833 og fra 1836 til 1843. Samfunnet i Mana besto av hennes ordenssøstre, franske kolonister og frikjøpte afrikanske slaver. Senere ble bosettingen bygd ut gjennom afrikanere som ble løslatt fra forbudte slavetransporter som ble oppbrakt. De frigitte slavene levde i en slags kibbutz og anså seg selv som etterfølgere til Jesuittreduksjonene i Paraguay. Der samlet de all makt i sine hender, men de hadde ofte prestene og kolonistene i Cayenne mot seg. I 1837 fikk kolonien Mana, som besto av 500 afrikanere, hvorav hundre barn, besøk fra kongens sønn, François d’Orléans (1818–1900), prins av Joinville og admiral.
Administrasjonen, som ved munningen av Mana disponerte et «verksted for svarte» på minst tretti personer, som støttet som lovet ekspedisjonen i de to første årene, og ved en serie av beslutninger som ble tatt mellom 1828 og 1831, overlot bygningene gratis til Mor Anna-Maria Javouhey, femten hektar ryddet land og 120 storfe som ble etterlatt av tre familier fra Jura som vendte tilbake til Frankrike etter at de ikke hadde vært i stand til å hente ut tilstrekkelige ressurser fra land som enten var for vanskelig å drenere eller for sandholdig.
I 1834 vendte Mor Anna-Maria tilbake til området etter anmodning fra den franske regjeringen for å hjelpe til med å forberede en gruppe av 520 afrikanske slaver for frigivelse. De hadde tidligere vært eid av den franske regjeringen i Cayenne, hovedstaden i Fransk Guyana. I bestrebelsene for å sette fri slavene i de franske koloniene ble det bestemt at slavene før deres endelige frihet skulle forberedes i syv år med skoleutdannelse i halvveis frihet. I Fransk Guyana ble gjennomføringen av dette tiltaket betrodd Mor Anna-Maria.
Da hun var ferdig med dem, hadde flertallet av hennes «studenter» blitt kristne og lært det grunnleggende om den europeiske sivilisasjon og verdien av deres eget arbeid. Hvert ektepar fikk eiendomsretten til et hus i byen med en hage og en åker bak byen for å dyrke matvarer. Bosettingen ble ganske velstående og skapte misunnelse blant kolonistene ved munningen av elven Acarouany. Det ble lagt et komplott for å drepe henne, men båtføreren som hadde fått i oppdrag å vippe henne ut i vannet som var fullt av krokodiller, fikk seg ikke til å drepe «kjære mor», som hun var kjent som.
I 1838 skjedde den første høytidelige frigivelsen av en gruppe slaver. Det oppsto ingen scener eller andre vanskeligheter ved frigivelsen av denne gruppen slaver, i motsetning til det som preget lignende anledninger i andre franske kolonier. Anna-Maria elsket sin koloni Mana og var lykkelig der. En stor del av det som gjør henne kjent i dagens Frankrike, skyldes hennes rolle i frigjøringen av slavene. Man må huske at Kirken ved pave Gregor XVI (1831–1846) først i 1839 kom med en fordømmelse av slaveriet og slavehandelen.
Ekspedisjonens lege kolonister var engasjert i tre år for en betaling på 300 franc per år som skulle betales ved utløpet av engasjementet. Ni av dem var igjen, og på slutten av deres engasjement i 1830, bestemte alle unntatt tre seg for ikke å bli værende i samfunnet. De fleste av dem dro tilbake til Frankrike, men fem etablerte seg i tømmerhandelen i Mana. Mor Anna-Maria taklet dette fallet i antall ved å kjøpe 32 svarte slaver, inkludert fire barn. I 1832 ble tre søstre avgitt for å arbeide på sykehus, tretten ble ansatt i husarbeid mens tretten søstre, to kolonister og ti voksne slaver ble ansatt i jordbruket. En nybygger ble leder for arbeidet. Tre voksne slaver ble ansatt i kvegavlen, og ti i utnyttelsen av skogen. Salg av planker og mahognibord ga betydelige inntekter til kolonien.
Noen år tidligere hadde hennes orden etablert en leprakoloni (leprosarium) ved bredden av elven Acarouany. De hadde stor suksess. Da den moderne medisinen gjorde store fremskritt, ble kolonien stengt, men senere ble den mottak for båtflyktninger fra Det fjerne Østen. Selv de innfødte indianerne kom inn under hennes innflytelsessfære, og hele stammer fikk opplæring i troen og ba om dåpen.
I 1843 forlot Mor Anna-Maria Fransk Guyana for siste gang for å lede kongregasjonens arbeid. Da hun kom tilbake til Frankrike, fant hun at nye prøvelser ventet henne, inkludert kirkelig motstand. Ikke desto mindre fortsatte hun å lede sin ordens etablering av nye misjonshus i alle deler av verden, inkludert på Tahiti, Madagaskar og andre steder. I tillegg kom over tretti grunnleggelser i de ulike bispedømmene i Frankrike.
Kongregasjonens vekst i disse årene er forbløffende og skyldtes Mor Anna-Marias energi og besluttsomhet. Hun hadde et klart grep om det essensielle ved et nytt prosjekt, et sinn fritt for tidens fordommer og en enkel og ydmyk tro på Guds forsyn. Samtidig fant noen mennesker at hennes besluttsomhet kunne bli til ubøyelig stahet, og hun fikk fiender, spesielt blant noen av de franske nybyggerne som syntes hun gjorde for mye for eksslavene ved å utdanne dem.
Hun hørte heller ikke alltid på gode råd. For eksempel insisterte hun på å sende noen unge menn fra Guyana til Frankrike for at de skulle få presteutdannelse på franske seminarer. Som hun var blitt advart mot, ble kulturkløften for stor for de fleste av dem, og av de få som ble presteviet, var det bare en som vendte tilbake til Guyana. Likevel var hun på dette området forut for sin tid. Det kan hevdes at modenheten i 1900-tallets misjonsvirksomhet, både katolske og protestantiske, best kan bedømmes etter deres holdning til etableringen av et innfødt presteskap, og at de fleste mislyktes på dette feltet.
I 1835, to år etter hjemkomsten til Frankrike, overdro regjeringen henne 520 afrikanere som tidligere arbeidet under myndighetene i Cayenne: Hun kristnet dem, introduserte dem til det moderne livet på den tiden og lærte dem et yrke før de ble løslatt. Prinsippet var at friheten måtte kunne støttes økonomisk og moralsk for å være effektiv. Hun beviste da i sin tid at svarte mennesker kunne være fri og leve av sitt arbeid. I 1838 løslot hun 185 svarte slaver. Egentlig løslot hun dem faktisk ikke fullstendig, ettersom hun stilte to betingelser for frigjøringen deres: et engasjement i ulønnet arbeid i syv år, noe som på en måte forlenget slaveriet, og at de skulle konvertere til kristendommen. Hun var egentlig tilhenger av en gradvis frigjøring og mente at under en opplyst mester er en slave lykkelig. For henne vet en god mester å skape en dyp tilknytning fra slavens side som deretter samtykker i sin status som en fri tjener.
Hun ble trakassert av dem som fryktet og motarbeidet en avskaffelse av slavearbeidet, men hun klarte likevel å påvirke mange plantasjeeiere til å behandle deres slaver bedre, og hennes arbeid var i stand til å overleve. Da slaveriet ble avskaffet, var det ingen store opptøyer fra svarte, hovedsakelig på grunn av bedre levekår, sammenlignet med andre slaver i Guyana. Et flertall av dem hadde konvertert til kristendommen og døpte sine barn.
Mor Anna-Maria var en produktiv forfatter og skrev et tidsskrift som i dag er utgitt i form av fire store bind, hvor hun hovedsakelig snakker om Guyana. Kolonien som hun grunnla i Mana, tilsvarer den nåværende kommunen Mana som inkluderer den gamle bydelen Mana og landsbyen Javouhey bebodd i dag av Hmong-flyktninger fra Laos. Da hun kom tilbake til Frankrike for siste gang, grunnla hun et lite seminar hvor de første innfødte prestene fra Senegal skulle dukke opp, inkludert p. Boilat, forfatter av Esquisses sénégalaises («Senegalesiske skisser») (1853).
Fra 1829 fikk Mor Anna-Maria en hardnakket motstander i den nye biskopen av Autun (1829–51), Bénigne-Urbain-Jean-Marie du Trousset d’Héricourt (1797–1851). Bispedømmet Autun omfattet også Cluny. Biskopen kjempet med henne om ledelsen av kongregasjonen i tyve år frem til sin død (en uke før hennes). Han hadde sterke synspunkter på religiøse kongregasjoner, og han mente at «de trengte en manns hånd, og at denne hånden var hans». Han erklærte seg selv som generalsuperior for Mor Anna-Marias kongregasjon og utnevnte en prest som superior i Cluny. Ved hennes andre besøk i Fransk Guyana sendte han en prest for å bli superior for anlegget. Biskopen nektet å gi henne sakramentene i to år, og han skrev til henne og truet med ekskommunikasjon hvis hun ikke adlød ham.
Biskopen fjernet henne fra klosteret og anklaget henne for utillatelige reiser og risikabel økonomisk virksomhet. Han stengte også hennes kapeller og brakte henne i vanry hos flere bispekolleger og mange prester. I 1845 truet biskopen med å stenge Cluny helt, og det synes som om det bare var anstrengelsene fra den pavelige nuntius som hindret at dette skjedde. I den forbindelse skrev Anna-Maria: «Korset finnes overalt der det finnes Guds tjenere, og jeg gleder meg over å bli regnet blant dem».
Når hun likevel forble uforstyrret i sin virksomhet, var det først og fremst takket være den kontinuerlige støtten fra kongen, regjeringen, den pavelige nuntius og andre innflytelsesrike venner. Det endte med at Mor Anna-Maria ble stadfestet som generalsuperior av en kommisjon som var opprettet av erkebiskopen av Paris. Før hun døde, beordret hun at alle papirer i forbindelse med hennes krangel med biskopen skulle ødelegges, og det finnes ingenting om den langvarige kampen i den offisielle beretningen om hennes liv. For øvrig var konfliktene mellom kvinnelige ordensgrunnleggere og deres biskoper i Frankrike på 1800-tallet et ganske vanlig fenomen og et viktig kapittel i historien om kvinnenes frigjøring.
Mor Anna-Maria var en kvinne av bemerkelsesverdig tro, mot og karakterstyrke. Blant hennes forsvarere var den franske kongen Ludvig Filip, Lamartine og Chateaubriand. Kong Ludvig Filip (1773–1850) var Frankrikes siste konge (1830–48), men ikke landets siste monark, for Charles Louis Napoléon Bonaparte (1808–73) var president i Frankrike fra 1848 til 1852 og deretter keiser av Frankrike som Napoleon III (1852–70). Alphonse Marie Louis de Prat de Lamartine (1790-1869) var en fransk dikter og politiker som medvirket i grunnleggelsen av Den andre republikk (1848-51). François-René de Chateaubriand (1768-1848) var adelsmann, politiker, forfatter, diplomat og militær.
Mor Anna-Maria Javouhey var en sterk, driftig og reflektert kvinne som visste hvordan man ønsker alt velkommen og skjønte hva som var viktig. Hun var lidenskapelig og fryktløs, rask til å elske og rask til å tilgi, fylt av en godhet som ikke kjente noen grenser eller hindre. Hennes profetiske intuisjon, hennes naturlige talent for undervisning, hennes djerve initiativer og hennes kreativitet – alt dette hadde sin opprinnelse i hennes urokkelige tillit til Gud og hennes overbevisning om at Gud hadde kalt henne. Hun lindret ikke bare elendigheten, men virket også for å etablere en sosial orden som var mer i tråd med evangeliet. I et brev datert 8. august 1850 skrev fru Rogniat, hustru til en prefekt for restaurasjonen, om henne kort tid etter et opphold på Château de Saint-Point, hjemmet til dikteren Alphonse de Lamartine (1790-1869):
«Generalsuperioren har vært her i noen dager; med sine sytti år er helsen ikke svekket, og det samme gjelder hukommelsen, energien eller hennes initiativrike ånd. Hun kom fra Brest, hvor hun sendte ut 32 unge nonner til ulike kolonier, og hun vil velge ut andre. Neste oktober skal hun til Roma beskyttet av nuntius som hun finner der, som hun traff i Paris og som skal presentere henne for den hellige far. Hun vil ta denne turen raskere enn jeg gjør fra Cluny til Daron. Hun snakket med meg i går om oppholdet i Sierra Leone, Guinea og Gorée som om det ikke fantes noe enklere enn å reise langs Afrikas kyst. Hvis hennes tanker hadde blitt dyrket og hennes hukommelse hadde en solid utdannelse, ville hun ha vært en veldig bemerkelsesverdig kvinne fordi hun er kultivert uten all denne kulturen».
Som det fremgåt av brevet, hadde Mor Anna-Maria bestemt seg for å reise til Roma i 1851 for å få full pavelig godkjennelse av kongregasjonen, som nå hadde 118 hus. Men før hun kunne legge ut på reisen, døde hun den 15. juli 1851 i kommuniteten i Rue Méchain nr. 21 i xiv arrondissement i Paris, 71 år gammel. Dette huset hadde de kjøpt i 1849. Da nyheten om at «De svartes mor» var død nådde Fransk Guyana i 1851, oppsto generell sorg i den svarte befolkningen, og de fleste av innbyggerne i hennes kolonier sørget som om de hadde mistet en av sine nærmeste.
Klosteret i Cluny var kongregasjonens moderhus fra 1812 til 1870, mens huset i Rue Méchain nr. 21 i Paris har vært moderhus fra 1870 og inneholder nå også novisiatet. Der finnes også hennes hjerte som en uvurderlig relikvie. Hun ble gravlagt i kongregasjonens kapell i krypten i Collège Anne-Marie Javouhey i Senlis nord for Paris i departementet Oise i regionen Haut-de-France. Senere ble hennes levninger overført til den berømte Père-Lachaise-kirkegården i Paris. Hun ble etterfulgt som generalsuperior av sin yngste kjødelige søster, Mor Rosalie Javouhey. I 1854 ble kongregasjonen anerkjent av den salige pave Pius IX (1846-78).
Mor Anna-Marias kongregasjon begynte tidlig å arbeide for sin grunnleggers helligkåring. Ansvarlig for denne prosessen var erkebispedømmet Paris, hvor informativprosessen ble åpnet i 1897 og avsluttet i 1900. Den 13. mars 1907 utstedte Vatikanet et dekret som slo fast at hennes skrifter ikke inneholdt noe vranglære. Prosessen for hennes saligkåring ble åpnet den 11. februar 1908. Dekretet Non cultu ble utstedt den 10. februar 1909. Dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen og den apostoliske prosessen, ble utstedt den 23. juli 1926. Den pre-forberedende kongregasjonen ble avholdt den 2. desember 1930, den forberedende kongregasjonen den 5. mai 1931 og generalkongregasjonen den 11. mai 1937.
Den 21. mai 1937 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Pius XI (1922-39) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Hun ble saligkåret den 15. oktober 1950 av den ærverdige pave Pius XII (1939-58). Hennes minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 15. juli:
Parísiis in Gállia, beátæ Annæ Maríæ Javouhey, vírginis, quæ Congregatiónem Cluniacénsem Sorórum a Sancto Ioseph pro ægrótis curándis puellísque christiáne instituéndis fundávit et in terris missiónum dilatávit.
I Paris i Frankrike, den salige Anna-Maria Javouhey, jomfru, som grunnla kongregasjonen Søstre av St. Josef av Cluny for omsorg for syke og kristen dannelse av kvinnelig ungdom, og spredte den i misjonsland.
Ved grunnleggerens saligkåring arbeidet kongregasjonen i 32 land. Ved grunnleggerens død hadde kongregasjonen 1 400 søstre i 135 hus på fem kontinenter. I 1886 var det rundt 300 hus med 4 000 søstre. I 1986 var de 3 406 medlemmer i 378 hus over hele verden. I dag er de 2 600 søstre i 57 land på fem kontinenter, og landet med flest søstre er India.
I Mana ble det i 1851 reist en bronsebyste av henne på en polert sokkel av rosa Vosges-granitt med innskriften: Anne-Marie Javouhey / 1779-1851 / Elle fut de Mana / La fondatrice et la mère / 1828-1843 («Hun var for Mana / grunnlegger og mor»). I Brest, Alençon, Fontainebleau, Senlis, Marquillies, Limoux, Jallanges og Papeete ble gater oppkalt etter henne. I Chamblanc har et gymnas hennes navn. I 1981 ble det gitt ut et fransk frimerke til hennes ære.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (VII), Benedictines, Jones2, Delaney, Bunson, Index99, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, de.wikipedia.org, snl.no, nominis.cef.fr, heiligen.net, sj-cluny.org, findagrave.com, newsaints.faithweb.com, britannica.com, encyclopedia.com, october2019.va, eglise-des-colimacons.com, har22201.blogspot.com, Abbaye Saint-Benoît - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 7. april 2006 – Oppdatert: 4. juli 2021