| Den salige Josef Baldo (1843-1915) |
Den salige Josef Daniel Baldo (it: Giuseppe Daniele) ble født den 19. februar 1843 i Puegnago i provinsen Brescia og bispedømmet Verona i Nord-Italia, på vestsiden av Gardasjøen. Han var den sjette av ni barn av bonden Angelo Baldo og den fromme jordmoren Ippolita Casa. De ga sønnen en dypt religiøs oppdragelse under mottoet Preghiera, studia, lavoro, «bønn, studier og arbeid».
Etter grunnskolen i Puegnago fortsatte han i 1852 på skolen i Salò. Den 7. desember 1858 begynte han prestestudiene på seminaret i Verona. Han utmerket seg med sin flid og fremgang i studiene, og den 30. mars 1862 mottok han de lavere vielser. Den 12. mars 1864 ble han viet til subdiakon og den 11. mars 1865 til diakon. Med pavelig dispensasjon ble han den 15. august 1865 presteviet i den svært unge alder av 22 år. Han feiret sin første messe i Puegnago.
Han var først kapellan i det landsens sognet Montorio i utkanten av Verona, men etter et år ble han i 1866 kalt tilbake av biskopen for å bli viserektor for kollegiet som var tilnyttet seminaret. Han viste seg både å være en førsteklasses lærer og en glimrende åndelig veileder, og han ga ut en bønnemanual, en homiliebok og arbeider om seminardisiplin. Etter å ha vært på seminaret i elleve år, ba han om å få flytte tilbake til sognearbeid, for han følte seg kallet til et bredere apostolat.
Den 16. august 1877 ble han utnevnt til sogneprest i Ronco all'Adige rundt 25 kilometer sørøst for Verona. Han måtte nesten dra dit i forkledning, for en gruppe anti-klerikale frimurere hadde truet ham på livet hvis han våget å ta sognet i besittelse i full åpenhet og med det vanlige seremoniellet. Denne anti-klerikale motstanden lignet mye på den som hans samtidige, den salige Aloisius Guanella, også møtte i Nord-Italia. Den 17. november 1877 overtok Josef sitt sogn helt i det stille.
Men Josef Baldo var ikke den som lot seg skremme. På sin første søndag i sognet annonserte han åpent for menigheten: «Jeg er deres sogneprest. Fra nå av vil dere ha en ny eier, et nytt hjerte som dere har rett til å appellere til, en ny sjel som ikke må gjøre annet enn å be, lide og lide for dere». Han mente heller ikke at presten skulle holde seg i sakristiet og bare bli sett ved religiøse anledninger. Presten måtte etter hans mening møte både sitt folks materielle og åndelige behov og engasjere seg i alle spørsmål som kunne bidra til å øke deres verdighet.
Han lanserte et sosialt og veldedig prosjekt som var revolusjonerende i sin virkning. Mellom 1882 og 1885 etablerte han skoler for menn og kvinner og i 1884 et arbeiderselskap for gjensidig assistanse (syketrygd). Senere åpnet han en landsens sparebank (Cassa rurale) for å bringe de fattige ut av pengeutlånernes makt. Han etablerte også kallsskoler for gutter og jenter og en barnehage. I tillegg grunnla han i 1882 et «brorskap» for kvinner ved navn «Barmhjertige tjenere av Vår Frue av Hjelpen» (Santa Maria del Soccorso) for å se etter syke i deres hjem. Her var både forlovede og gifte kvinner medlemmer. Den 1. mai 1888 var han i stand til å åpne et lite hospital og tilfluktssted for de syke fattige og eldre som bodde alene.
I 1893 hentet han Barmhjertige søstre fra Verona til sognet for hjemmesykepleie, men disse ble bare i et år. Derfor la han sammen med fru Clementina Ippolita Forante (1864-1928) grunnlaget for en ny kongregasjon, «Den hellige Josefs små døtre» (Piccole Figlie di San Giuseppe – PFSG), som besto av sykepleiere som viet seg til arbeidet på sykehuset. Kongregasjonens tidlige år var vanskelige fordi penger som var blitt lovt, ikke dukket opp, og medlemmene levde i betydelig fattigdom. Kongregasjonen overlevde på grunn av grunnleggerens klokskap og visjoner. Den 25. juni 1897 avla de første syv søstrene sine løfter.
På den åndelige siden grunnla han et selskap for Førti-timers-andakten, som han innførte i menigheten i 1879, en forening for kristne mødre (1880), et brorskap for Det hellige sakrament (1884), et oratorium for kvinnelig ungdom (1882) og mannlig ungdom (1885) og en sognekomité som han ga en praktisk rolle i evangeliseringen av menigheten. For seg selv ba han om en lang og smertefull sykdom før han døde, for å «rense ham for alle mulige rester av menneskelig svakhet».
I 22 måneder led han av en dødelig sykdom som ga ham store smerter, men han bar den med tålmodighet og syntes å være i nesten kontinuerlig bønn. Han døde den 24. oktober 1915 i Ronco all'Adige, menigheten som han hadde tjent i 28 år. Han var 72 år gammel. Hans jordiske rester ble i 1950 flyttet til kapellet i moderhuset for hans kongregasjon.
Den 26. januar 1987 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 18. februar 1989 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 31. oktober 1989 i Peterskirken i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 24. oktober.