Den salige John Beche (d. 1539)

Deretter sluttet han seg til klosteret St. Werburgh’s i Chester i grevskapet Cheshire (nå den anglikanske katedralen). En gang i løpet av de neste femten årene ble han abbed i dette klosteret, og hans navn står som nummer 26 på listen over klosterets abbeder. Etter at abbed Thomas Barton i klosteret St. John the Baptist i Colchester i Essex døde den 25. mars 1533, ble John utpekt til hans etterfølger etter to og en halv måned. Han var en lærd mann og ifølge hans biograf Dom Bede Camm var han en «venn og beundrer» av begge de hellige Thomas More og John Fisher.

Den 30. mars 1534 tok abbed Beche sete i Overhuset (House of Lords). Senere i 1534 erklærte kong Henrik VIII (1509-47) seg som overhode for kirken i England, og presteskapet ble pålagt å avlegge den såkalte supremati-eden som anerkjente denne tittelen og dermed kongens overhøyhet i åndelige spørsmål. Men unntak av Thomas More og John Fisher, karteusermunkene og fransiskanerobservantene var det få som sto åpent frem med sin opposisjon. Abbedene av Glastonbury, Reading og Colchester avla alle eden med sine munker, som mange andre, i håp om å bevare sine klostre gjennom en periode med kongelig tyranni. Abbed Beche av Colchester avla den 7. juli 1534 sammen med femten av sine munker supremati-eden. Men da oppløsningen av de monastiske ordenene skjøt fart, nådde alle disse tre abbedene the point of no return.

I 1535 ble de tre hellige karteuserpriorene John Houghton, Robert Lawrence og Augustine Webster og den hellige birgittinermunken Richard Reynolds henrettet den 4. mai, og de ble fulgt av John Fisher (22. juni) og Thomas More (6. juli). Alle døde for den romerske Kirkens guddommelige rett til universell overhøyhet i åndelige spørsmål. Disse henrettelsene sjokkerte John Beche, og dette ga han uttrykk for. Hans åpne bekjennelse av sin ærbødighet for martyrene ble rapportert av spioner til kong Henrik, noe som gjorde at John falt i unåde hos den skismatiske kongen.

For Beche var alltid en «sterk motstander» av kongens reformer og ble indiskret om sin «sorg og bitterhet» over henrettelsene av Fisher og More, som han begynte å ære som martyrer for Kirkens enhet. I samtaler med andre «venner», som senere avla vitnesbyrd mot ham, var han også kritisk mot noen medlemmer av kongens råd og omtalte dem som «tyranner og blodsugere» som «har brakt Hans Nåde til slikt et begjærlig sinn at selv om alt vannet i Themsen flommet av gull og sølv, ville det ikke være i stand til å stille Hans Nådes tørst».

I 1538 ble klostrene oppløst, og da gjorde John Beche kongen enda mer rasende ved at han åpent benektet kongens rett til å gjøre dette. I november ble Sir John Seyncler sendt som kommissær av Thomas Cromwell til Colchester for å kreve at Beche overga nøklene til sitt kloster til kronen, men abbeden nektet. Beche svarte at kongen aldri ville få huset «bortsett fra mot min vilje og mot mitt hjerte, for jeg vet fra min lærdom at han ikke kan ta det ved rett eller lov, og derfor kan jeg i min samvittighet ikke være tilfreds». Kommissæren ba ham glemme noe av sin lærdom fra Oxford, ettersom den ville sørge for at han ble hengt, noe han fortjente. Kort etter ble han arrestert og satt i Tower anklaget for forræderi. Der ble han værende til den 20. mars 1539, og det finnes ingen bevarte kilder som sier under hvilke betingelser han satt fengslet. Han ble brakt tilbake til Colchester og fengslet der, trolig i fangehullene på festningen.

I de fire første dagene av november 1539 var kommissærer i Brentwood i Essex og forhørte vitner mot Beche, og det ble funnet bevis for at han hadde talt mot oppløsningen av klostrene («Gud vil ta hevn for nedrivingen av disse religiøse hus»), mot kongens ekteskap med Anne Boleyn og for Den hellige stols fulle rettigheter. Han hadde også sagt at Fisher og More «døde som gode menn og deres død var en skam», og at årsaken til kongens opprør mot katolsk enhet var at han ønsket å gifte seg med Anne Boleyn.

Da han ble forhørt om disse spørsmålene, ga han etter for menneskelig svakhet og prøvde å bortforklare sine tidligere uttrykk for katolsk sannhet. Han hadde ikke noe ønske om å dø som martyr og hevdet nå kongens autoritet mot pavens «tilranede autoritet», og hans undertegnede tilbakekalling av sin motstand mot kongens overhøyhet ble fulgt av ynkelig trygling til kong Henrik VIII for sitt liv: «Saktmodigst bønnfaller jeg kongens nådigste majestet og hans mest rettskafne råd om å være god mot meg, for Guds kjærlighets skyld». Dokumentet som beskriver disse hendelsene, med abbed John egen håndskrift, kom for dagen etter at hans sak var blitt undersøkt i Roma og han var blitt saligkåret, og det vil undersøkes på nytt når hans helligkåringssak blir aktuell.

Imidlertid ser han ut til å ha kommet over denne midlertidige svakheten, og da han ble stilt for retten for en spesialkommisjon i Colchester i november 1539, sto han fast ved Kirkens overherredømme i åndelige spørsmål og Kirkens rett til å styre seg selv. Protokollen fra rettssaken har forsvunnet, men et brev fra Sir Christopher Jenny som rapporterer om rettssaken til Cromwell, beskriver Beche som en «ond mann» som til slutt sto fast på sin «egen innbilning at oppløsningen av klostrene skulle være i motsetning til Guds lover», et tegn på at han til slutt offentlig avviste kong Henriks krav på overhøyhet over den engelske Kirken.

Han ble dømt til døden for forræderi, på samme måte som den salige abbed Hugh Faringdon av Reading, som ble henrettet den 15. november 1539 i Reading sammen med de salige John Eynon og John Rugg, og den salige abbed Richard Whiting av Glastonbury, som også ble henrettet den 15. november 1539 av samme grunn sammen med sine salige munker John Thorne og Roger James. To uker senere, den 1. desember, ble John Beche henrettet i Colchester ved å bli hengt, buksprettet og partert, «hanged, drawn and quartered», en forræders død.

Alle disse syv benediktinerne ble saligkåret den 13. mai 1895 i gruppen «Hugh Faringdon OSB og åtte ledsagere, martyrer» ved at deres kult ble stadfestet av pave Leo XIII (1878-1903). Deres minnedag var tidligere John Beches dødsdag 1. desember, men siden den nye kalenderen for England og Wales ble godkjent av Vatikanet i 2000, har de hellige og salige martyrene fra reformasjonsperioden vært feiret sammen den 4. mai som «The English Martyrs». Denne datoen faller sammen med den anglikanske Church of Englands feiring av «English Saints and Martyrs of the Reformation Era». I det nye Martyrologium Romanum (2001) minnes de syv benediktinerne den 15. november, den dagen da seks av dem døde. John Beches minnedag har vært feiret i bispedømmene Westminster og Brentwood og av de engelske benediktinerne.

I 1874 begynte prosessen for å bevise de engelske reformasjonsmartyrenes martyrium og eksistensen av deres kult da kardinal Henry Edward Manning (1865-92) sendte Roma en liste på 352 navn for saligkåring. Blant disse 352 var også Mrs Eleanor Hunt (d. 1600). «Djevelens advokat» (promotor fidei) foretok en grundig undersøkelse av de historiske dokumentene og faktaene vedrørende hver enkelt av Guds tjenere, inkludert saken til deres martyrium. Han godkjente åpningen av saker for 276 av de 352, mens han avviste de øvrige 76 på grunn av mangel på bevis.

Advokaten som hadde utarbeidet sakens Informatio, svarte imidlertid og krevde at alle 276 skulle inkluderes, men foreslo at Mrs Eleanor Hunt skulle erstattes av John Beche «om det behager Den hellige Far». Han presenterte en ny samling dokumenter med tekst på engelsk og italiensk. Men Troens forsvarer var fortsatt ikke helt enig, og han mente at det fortsatt ikke forelå tilstrekkelig bevis for martyriet til 44 av kandidatene, og han ba om at disse ble utelatt. Disse 44 sakene ble derfor sendt tilbake for nærmere undersøkelser. De 44 kalles ofte venerabili dilati (dilatus = forsinket). Blant dem er Mrs. Hunt, som altså var fjernet fra listen over dem som skulle saligkåres, og hennes sak er aldri blitt tatt opp igjen.

Troens forsvarer erklærte seg positiv til saken til de andre 308 på den opprinnelige listen. I tillegg til disse ble det lagt til ytterligere syv navn på bakgrunn av advokatens nye dokumentasjon. Dermed var det klart for å forslå at det ble åpnet en saligkåringssak for 315 martyrer. Av disse ble 54 saligkåret den 29. desember 1886, mens det ble åpnet saligkåringsprosesser for de resterende 261, som dermed fikk tittelen Venerabilis, «ærverdige».

Det har vært en viss debatt om en mulig helligkåring av de tre abbedene av Glastonbury, Reading og Colchester. Richard Stanton gir sterk støtte til deres sak i sin A Menology of England and Wales. Or, Brief Memorials of the Ancient British and English Saints Arranged According to the Calendar, Together with the Martyrs of the 16th and 17th Centuries fra 1892, men Dame Veronica Buss av Stanbrook Abbey mener at det faktum at de avla troskapseden og deres mangel på klart standpunkt mot kong Henrik VIII, taler mot dem. Hun mener at på dette området kommer de dårlig ut sammenlignet med martyrer fra den elisabethanske perioden som de hellige Edmund Campion, Ralph Sherwin og Alexander Briant, som aldri vaklet i sin sak og var villige til å møte martyrdøden for den.

Imidlertid sto Campion og de andre overfor en kjent situasjon, det var sterk støtte fra kontinentet til den engelske misjonen, fra Douai, fra jesuittordenen og fra paven selv. De tre abbedene sto overfor en totalt ukjent situasjon, de hadde ingen advarsel om de store spørsmålene som sto på spill og ingen støtte utenfra. De gjorde sitt beste for å redde sine klostre og håpet åpenbart at situasjonen som var fremprovosert av kongens krangel med paven ville gå over hvis de passiviserte ham. Da de forsto at klostrene var truet av ødeleggelse, viste de stort mot i forsvaret av dem og ved å vitne om sin troskap til Roma.

En av de mest utsøkte katolske kunstgjenstander som har overlevd reformasjonens herjinger, er «Colchester-korset». En side viser på en emaljert blå bakgrunn emblemer av Kristi fem sår. I midten er Jesu hjerte omgitt av en tornekrone. Under hjertet står bokstavene «IHS», som representerer Jesu navn, og over står «INRI», det latinske akronymet for Jesus av Nasaret, jødenes konge. Den andre siden viser på en rød bakgrunn lidelsens instrumenter med korset åpnet for å vise den korsfestede Jesus stående på en hodeskalle. Innsiden av esken bærer inskripsjonen på latin: «Om noen vil følge etter meg, må han ta sitt kors opp og følge meg» (Matt 16,24).

Dette pektoralkorset tilhørte den salige John Beche (alias Thomas Marshall), den siste abbed av det benediktinske klosteret St John the Baptist i Colchester i Essex. Det tilhører i dag Lord Clifford av Chudleigh, men er på permanent lån til Buckfast Abbey i Devon, inntil den tiden kommer når det igjen er en regjerende abbed av Colchester.