Den hellige Julia Billiart (fr: Julie) ble født den 12. juli 1751 i Cuvilly nær Beauvais i Picardie i Frankrike. Ved dåpen fikk hun navnene Marie-Rose-Julie. Hun var det sjette av syv barn av Jean-François Billiart, en ganske velstående bonde som også eide en liten butikk, og hans hustru Marie-Louise-Antoinette Debraine. Julia viste i tidlig alder tegn på fromhet og uvanlige dyder, og som 7-åring kunne hun hele katekismen utenat og pleide å samle sine venner rundt seg for å høre dem i katekismen og forklare den for dem. Hennes utdannelse var begrenset til landsbyskolen i Cuvilly, som ble drevet av hennes onkel, Thibault Guilbert.
I åndelige spørsmål var hennes fremgang så rask at sognepresten, M. Dangicourt, tillot henne i hemmelighet å gå til førstekommunion og bli fermet i den tidlige alder av 9 år, mens det normale var 13. Sognepresten ga henne også tillatelse til å avlegge et privat kyskhetsløfte som 14-åring. I tillegg til katekismen lærte han henne hvordan hun skulle be korte mentale bønner, å kontrollere sitt voldsomme temperament og å utvikle en dyp kjærlighet til Jesus i eukaristien.
I 1767 mistet familien sin formue på grunn av dårlige investeringer, og Julia måtte ta på seg hardt kroppsarbeid for å hjelpe familien å overleve. Hun hadde begynt å undervise de yngre barna og gårdsarbeidere i sognet i katekisme, i tillegg til at hun besøkte de syke, og hun forsøkte å opprettholde disse aktivitetene mens hun arbeidet.
Julia var tidlig i tyveårene da hennes liv plutselig ble forandret. En kveld vinteren 1774 ble det gjort et forsøk på å såre eller til og med drepe hennes far – de to satt sammen i hjemmet da det ble avfyrt et skudd gjennom et vindu. Den følsomme Julia fikk et sjokk som førte til en nervøs lammelse, og gradvis gjorde sykdommen henne ute av stand til å gå, og den forårsaket store smerter. En ny leges forsøk på behandling gjorde det hele bare verre, og fra hun var 30, var hun fullstendig invalid og ikke en gang i stand til å stå. Hun mottok kommunionen daglig, og hun tilbrakte fire-fem timer hver dag i kontemplasjon. Hun ofret sine lidelser til Jesu hellige Hjerte som reparasjon for verdens synder, spesielt dem som var begått mot Den hellige eukaristi.
Sognepresten fortsatte å være hennes åndelige veileder, og han oppmuntret henne til å fortsette med sin katekismeundervisning fra sengen. Hun utviklet sitt eget apostolat, ga åndelige råd til et voksende antall mennesker og ivret for hyppig mottakelse av kommunionen når det var mulig. Noen velstående kvinner begynte å besøke henne, imponert av det de hadde hørt om hennes tålmodighet, fromhet og gode humør.
Senere led hun av slike kramper at folk trodde at hun var besatt av djevelen. Hun spiste svært lite og ved flere anledninger virket det som om hun skulle dø – hun fikk den siste olje (sykesalvingen) fem ganger, og den gangen ble den bare gitt til døende. Blant dem som besøkte og samtalte med henne på denne tiden var de salige brødrene François-Joseph de Rochefoucauld og Louis de la Rochefoucauld, biskoper av henholdsvis Beauvais og Saintes, som begge ble martyrdrept i massakren i karmelittklosteret (Les Carmes) i Rue de Rennes i Paris den 2. september 1792 og tilhører De 191 Septembermartyrene.
I 1789 brøt Den franske revolusjon ut. I 1790 ble sognepresten (curé) i Cuvilly erstattet av en konstitusjonell prest, som hadde avlagt den eden som var foreskrevet av de revolusjonære myndighetene. Det var hovedsakelig Julias innflytelse som fikk folket til å boikotte inntrengeren. Men da kom hun under mistanke fra de revolusjonære myndighetene for å huse forfulgte prester, og på torget i landsbyen reiste bøddelen snart et bål laget av kirkeinventar, hvor Julia skulle brennes som heks.
Da ble hun tvunget til å gå i dekning. Hennes venner smuglet henne ut fra Cuvilly i en høyvogn, og de neste tre årene tilbrakte hun i dekning i Compiègne, hvor hun ble flyttet fra et tilfluktssted til et annet mens hun led stadig større smerter. Sykdommen forverret seg i en slik grad at hun mistet taleevnen i flere måneder. I denne tiden hadde hun en forvirrende visjon hvor hun så Golgata omgitt av nonner i uvanlige drakter og hørte en stemme som sa til henne: «Se disse åndelige døtre som jeg gir til deg i et Institutt merket av korset». I Compiègne bodde hun i nærheten av de salige 16 karmelittnonnene, som gikk syngende til giljotinen den 17. juli 1794.
Etter den første pausen i forfølgelsene som fulgte etter slutten på Terrorregimet, ble Julia reddet av en gammel venn, og i oktober 1794 ble hun brakt til Amiens og huset til vicomte Blin de Bourdon. I dette gjestfrie hjemmet fikk den invalide Julia komme til krefter, og der møtte hun vicomtens søster, Françoise Blin de Bourdon, vicomtesse av Gezaincourt, som ble hennes nære venninne og hennes medhjelper i alt arbeidet, medgrunnlegger av hennes institutt og hennes første biograf. Françoise var 38 år gammel da hun møtte Julia og hadde tilbrakt sin ungdom i fromhet og gode gjerninger. Hun var blitt innesperret sammen med hele familien under Terroren, og unnslapp døden kun på grunn av Robespierres fall. I sykerommet, hvor messen daglig ble feiret av Abbé Thomas, som var mer eller mindre i skjul, samlet fromme venninner seg rundt Julia i de ti årene mellom 1794 og 1804 for å søke å gi sitt veldedige arbeid en permanent form.
Men en gjenoppblussing av forfølgelsene spredte dem, og tvang Julia og hennes nye venninne til å trekke seg tilbake til et hus som tilhørte Doria-familien i Bettencourt. Der kunne de sammen med en gruppe kvinner holde katekeseklasser for landsbyboerne. Under oppholdet der fikk de flere ganger besøk av p. Josef Desire Varin (1769-1850), superior for «Troens fedre» (Pères de la Foi), og han ble straks ble slått av Julias personlighet og evner. Han var overbevist om at Gud hadde utsett henne til å gjøre store ting for Kirken. Da Julia etter revolusjonen dro tilbake til Amiens, grunnla hun i 1803 under p. Varins veiledning «Instituttet av Notre Dame for kristen utdannelse». Deres hovedformål var åndelig omsorg for fattige barn, men også utdannelse av jenter av alle klasser og opplæring av ordenssøstre til lærere. Grunnleggelsen ble godkjent av biskopen av Amiens, Msgr Demandolx, tidligere biskop av La Rochelle.
I 1804 holdt «Troens fedre» en stor misjon i Amiens, og undervisningen av kvinnene ble overlatt til Instituttet av Notre Dame. Avslutningen av misjonen ble fulgt av en begivenhet som skapte stor sensasjon. En av prestene, p. Enfantin, som hadde blitt presteviet i en låve under revolusjonen, ba Julia om å slutte seg til ham i en novene for en ukjent intensjon. På den femte dagen, den 1. juni – festen for Jesu hellige Hjerte, befalte han henne: «Moder, hvis du har noen tro, ta et skritt til ære for Jesu hellige Hjerte». Hun reiste seg straks og forsto at hun var fullstendig helbredet etter 22 år som invalid.
To eller tre andre sluttet seg til Julia og Françoise, og p. Varin skrev en provisorisk regel for dem. De første fire søstrene avla sine løfter den 15. oktober 1804: Julia Billiart, Françoise Blin de Bourdon, Victoire Leleu og Justine Garson, og deres familienavn ble endret til helgennavn. Den provisoriske regelen var så forutseende at dens prinsipper aldri er blitt endret. Før et år var gått var de atten søstre.
På 1800-tallet ble det grunnlagt så mange institutter og kongregasjoner for kvinner at det er lett å miste av syne pionerelementene i Julias arbeid. Hennes institutts regler var på mange områder svært forskjellige fra andre ordener, spesielt i avskaffelsen av skillet mellom korsøstre og legsøstre. Søstrene måtte være frie til å forlate klostrene for å arbeide i skolene, så det kunne ikke være noen klausur. Hovedformen for selvdisiplin måtte ligge i de samvittighetsfulle forberedelsene til undervisningen og hardt arbeid i klasserommene. Julia var fullt klar over problemet med å kombinere et kontemplativt og et aktivt liv, men hun understreket at uten et dypt indre liv ville kongregasjonen ikke vare.
Etter Julias helbredelse i 1804 fortsatte etableringen av hennes kongregasjon med raske skritt og spredte seg til Gent, Namur og Tournai i Flandern (det nåværende Belgia). Nå kunne hun også delta personlig i de misjonene som ble ledet av Troens fedre i andre byer, inntil deres aktiviteter i den retning ble stoppet av regjeringen. Hun underviste dem som på grunn av revolusjonen ikke hadde fått noen religiøs opplæring, og var bekymret for en tilsynelatende avkristning av landet. Dette var det viktigste motivet for hennes opplæringsarbeid. Det forklarer også arbeidets omfang, for mens hennes første interesse alltid hadde vært de fattige, forsto hun at de andre klassene i samfunnet hadde like stort behov for sunn kristen utdannelse og at hennes søstre aldri kunne håpe på å dekke hele behovet alene. Da kongregasjonen ble godkjent ved keiserlig dekret datert 19. juni 1806, hadde den 30 medlemmer.
Fra 1804 til hennes død i 1816 var Julia konstant på veien og var ansvarlig for det nye Instituttets raske ekspansjon. Hun åpnet skoler i 19 sentre i Frankrike og Belgia og dannet mønsteret for deres fremtidig arbeid: fattigskoler, dagskoler og kostskoler, kallsgrupper og skoler for utdannelse av lærere. Hun og Françoise kombinerte på en fruktbar måte de to tradisjonene i den franske utdannelsen frem til da: insisteringen på grunnskoler for de fattige og utdannede lærere for å undervise der på den ene siden, og på den andre side verdsettelsen av en bredere, mer individrettet undervisning, for eksempel i ursulinnenes skoler for overklassen. Julias egen formelle utdannelse hadde vært begrenset, og hun refererte hele tiden nedsettende til sin uvitenhet. Men hennes andre kvaliteter mer enn kompenserte for hennes mangel på akademiske bakgrunn. Søstrenes utdannelsesarbeid fortsatte å vokse raskt, de startet et barnehjem, og alt så lyst ut.
Men det kom et tilbakeslag da p. Varin ble forflyttet fra Amiens. Hans etterfølger som skriftefar for Søstrene av Notre Dame ble den dyktige og intelligente, men høyst ukloke og stivsinnede unge presten abbé de Sambucy de St. Estève. Han prøvde å forandre regelen slik at den kom i overensstemmelse med de monastiske ordenene, men Julia og Françoise motsatte seg dette. Men abbé de Sambucy hadde så stor innflytelse over biskopen av Amiens, Msgr Demandolx, at han klarte å få også ham til å bli fiendtlig innstilt til søstrene. Biskopen tvang dem til å forlate Amiens i 1809.
Moder Julia tok da med seg de aller fleste av søstrene og flyttet ordenens moderhus til Namur, hvor byens biskop, Msgr Pisani de la Gaude, tok varmt imot dem. Siden har deres navn vært «Søstrene av Notre Dame av Namur» (Soeurs de Notre Dame de Namur – SNDdeN eller SND). Ikke lenge etter ble Julia renvasket i affæren i Amiens og biskopen ba henne om å komme tilbake. Hun forsøkte også å vende tilbake til Amiens, men etter et forgjeves forsøk på finne søstre og inntekter, ga hun opp og beholdt moderhuset i Namur.
Sine syv siste år i livet tilbrakte Julia med å utvide sin grunnleggelse ytterligere. Ved hennes død fantes det 15 klostre. Det ble gjort forsøk på å støte noen søstre bort fra Julia, og noen ganger forårsaket prester problemer fordi de mente at de skulle ha mer kontroll over klostrene som ble opprettet i deres menigheter. Forskjellige omstendigheter førte til at alle klostrene og skolene i Frankrike ble stengt, og i 1815 ble flere av de belgiske klostrene ransaket av soldater før og etter slaget ved Waterloo. Julia taklet vanskelighetene med sunn fornuft og en fullstendig tillit til Guds forsyn, og hun holdt instituttet sammen med en tilsynelatende endeløs reise fra kloster til kloster, hvor hun oppmuntret, støttet og bidro til undervisningen eller med å vaske etter hvert som behovene meldte seg. Françoise (Moder St. Josef) for sin del tok seg av foretaksomme myndigheter, sivile og kirkelige, med en aristokratisk sikkerhet, stille fasthet og en overbevisning om at Julia utførte Guds verk.
Julia, som var grunnlegger av en av de store lærerkongregasjonene i Kirken, skrev ingen avhandling om undervisning eller drift av skoler. Hennes ideer finnes i brev samt den undervisningen hun ga til søstrene, men også i den måten Françoise satte disse ideene ut i praksis etter Julias død. Ordensregelen ble ikke fullført mens Julia levde, men ble overlatt til Françoise, som i 1818 ga den ut i tre deler. Den ble godkjent i 1844 av pave Gregor XVI (1831-46).
Da Françoise Blin døde i 1838, var den nye kongregasjonen fast etablert, dens filosofi og arbeid klar og dens tilstedeværelse akseptert og verdsatt. Den var nyskapende ved å tilby utdannelse for jenter av alle klasser og i sin understreking av nødvendigheten av å utdanne de fattige. Ved slutten av 1800-tallet hadde Notre Dame-søstrene spredt seg til USA, Storbritannia, Guatemala, Kongo og Rhodesia (Zimbabwe). På 1900-tallet spredte den seg til Japan, Kina, Brasil, Peru, Nigeria og Kenya.
Julia ble syk i januar 1816, og etter tre måneders smerte som hun bar i stillhet og tålmodighet, døde hun den 8. april 1816 i Namur mens hun rolig resiterte Magnificat. Biskopen av Namur sa at «Moder Julia er et av disse menneskene som kan gjøre mer for Guds Kirke på få år enn andre kan gjøre på et århundre».
Julia ble gravlagt den 10. april på byens kirkegård. Tre måneder senere skulle det plasseres en gravstein på graven, og kisten ble åpnet et kort øyeblikk. Hennes legeme ble da funnet like friskt. Den 17. juli 1817 ble kisten flyttet til kirkegården ved moderhuset i Namur, og igjen ble hennes legeme funnet like friskt. Hennes ry som hellig spredte seg, og det ble styrket av flere mirakler. Hennes saligkåringsprosess ble innledet i 1881 og hennes jordiske levninger ble skrinlagt i 1882. Da var forråtnelsen skjedd på normal måte og bare skjelettet var igjen.
Hun ble saligkåret den 13. mai 1906 (dokumentet (Breve) var datert den 19. mars) av den hellige pave Pius X (1903-14) og helligkåret den 22. juni 1969 av pave Paul VI (1963-78). Hennes minnedag er dødsdagen 8. april, men 18. april og 31. juli nevnes også. Hennes faste uttrykk, både skriftlig og muntlig, var: «Oh, qu'il est bon, le bon Dieu» (Å, hvor god Gud er).