Den salige Jakob av Bitetto (~1400-~1485)

Den salige Jakob av Bitetto (Jakov; lat: Jacobus) ble født rundt 1400 i Zadar (Jadera, it: Zara) i Dalmatia (Illyria), dagens Kroatia. I dokumenter kalles han derfor også Jakob av Illyria («av Illyricum», «Illyricus», «illyreren»), «av Sclavonia» («Schiavone», «slaveren»), «av Dalmatia» og «av Zadar» («a Jadera», «di Zara»). I senere italiensk litteratur ble han vanligvis kalt «av Bitetto», etter byen hvor han virket og døde. Imidlertid er alle biografene enige om at han var kroat. De har til og med fått med navnene på hans foreldre: Leonardo og Beatrica (Blaženka) Varindjec.

Som tyveåring ble Jakob legbror i klosteret St. Frans i hjembyen Zadar, som tilhørte fransiskanerordenens observantgren (Ordo Fratrum Minorum Observantiae – OFMObs). I 1438 fulgte han sin provinsial til ordenens generalkapittel i Italia, og deretter ønsket han å forbli i provinsen St. Nikolas biskop (Bari). Resten av livet tilbrakte han i dette området.

Først tjente han i flere av ordenens hus før han slo seg ned i ordenshuset i Bitetto, en liten by rundt 15 km fra Bari i Sør-Italia. Han var en bønnens mann som var svært dyktig i utførelsen av all slags oppgaver. I noen år arbeidet Jakob som kokk i kommuniteten i Conversano, rundt tre mil fra Bari. Der ble det observert at han ble så beveget over flammene i kjøkkenets ovn som symbol på den guddommelige kjærlighet, at han ofte falt i ekstase under arbeidet.

Det skjedde for eksempel en morgen han gjorde klar bønnene til kveldens middag. Han sto med hendene i bønnene med tårene rennende nedover ansiktet og ned i karet foran seg. Slik ble han funnet av hertugen som eide jorden der klosteret var grunnlagt. Kong Ferdinand Is hoffmann så forbløffet på scenen før han utbrøt: «Velsignet er de munkene hvis måltid blir krydret med slike tårer». Da Jakob senere samme dag hørte om hertugens nærvær, gikk han til ham og spurte hva han ville ha til middag. Adelsmannen svarte at han ikke ville ha annet enn noen av bønnene som var krydret med Jakobs tårer.

I Bitetto var hans viktigste arbeid å tigge almisser til ordenen. Han fikk et ry for stor hellighet gjennom ydmykhet, selvfornektelse og praktisert kontemplasjon. En medbror avla vitnesbyrd på at Jakob leviterte (svevde) under bønn og hadde profetiske evner. Han utmerket seg gjennom å pleie de syke under pesten i 1482. Han var spesielt hengiven til Kristi lidelse og Maria, og han påla seg selv botsøvelser og viet seg til timevis med bønn og kontemplasjon.

Han døde en 27. april rundt 1485 (1490?) i klosteret i Bitetto. Allerede mens han levde, betraktet folket der ham som en helgen. De begynte straks å ære ham og påkalle ham i sine bønner. Mange mirakler ble tilskrevet hans forbønn, og hans kult var populær fra tidlig på 1500-tallet og fremover. Det ble bygd et spesielt kapell for å huse hans legeme, og i Bitetto finnes fortsatt hans bevarte legeme. Han ble saligkåret den 29. desember 1700 ved at hans kult ble stadfestet av pave Klemens XI (1700-21) (ikke Innocent XII som flere kilder skriver – han døde den 27. september 1700) for hele fransiskanerordenen. Pave Leo XIII (1878-1903) tillot hans kult i erkebispedømmet Zadar, og den nyeste utgaven av det fransiskanske breviaret og missalet for det kroatiske språkområdet har tekster for den liturgiske feiring av den salige Jakob. Hans minnedag er dødsdagen 27. april, men blant fransiskanerne feires han den 20. april.